NHD: Noe jeg har reagert på i terapien....

[Gjest Nysjerrigpetrine]

Jeg har gjentatte ganger opplevd selv eller blitt fortalt av venner og bekjente at de har opplevd det samme som jeg nå skal fortelle om i løpet av terapiforløp.

Det jeg tenker på er at teraputer enkelte ganger ikke helt kan skille mellom slik en person er i timene og slik pasienten fremstår overfaor omverdenen. Selvfølgelig vet behandleren BARE hvordan pasienten fremstår under terpai, men HVORFOR kan de ikke la være å tro at det er slik pasienten er overfor alle andre også?

For det ER vel slik at en opptrer annerledes og mer åpent og utleverende overfor en person som er satt til å hjelpe en med følelsesmessige problemer? Jeg mener med det at en tar seg mer sammen og oppfører seg mer 'normalt' ute blant 'vanlige' folk. Slik er det meg meg iallefall. En må jo ta ut ting til grensene noen ganger i timene for å få satt søkelyset på det, ikke sant? Men en GJØR jo ikke det ute i RL.

Ville være interessant å høre om NHD har noen betraktninger rundt denne problemstillingen? Og andre også selvfølgelig.

Jeg kan ta noen eksempler. Selv så kan jeg prate mye eller lite avhengig av situasjon og hvilke personer jeg er sammen med. (Som de fleste andre antar jeg....). Jeg er interessert i menneskelige reaksjoner og havner derfor ofte i situasjoner hvor jeg blir sittende hele kvelder og høre på andres livshistorier. Fordi det interesserer meg. Jeg forteller det aldri videre, sådet er ikke sladring jeg er interessert i, men 'mennesket'. Noen av disse treffer jeg heller aldri igjen.

Så opplevde jeg at en behandler hadde den oppfatning at jeg aldri kunne lytte til andre! Vedkommende ble synlig forbauset, og virket ikke til å tro meg, da jeg fortalte at jeg kunne lytte i timesvis. HVORDAN kan en behandler da stille korrekte diagnoser? Når de ikke tenker lenger enn nesa rekker? Hva var grunnen til at jeg pratet forholdsvis mye i den settingen vedkommende observert meg feks? Tenker ikke en behandler slike tanker? Andre igjen oppfatter meg som et menneske som sier svært lite. Og det gjør jeg også i samvær med folk som prater mye om overflatiske ting.

Dette fikk meg til å føle at jeg kanskje VAR en dårlig lytter, siden behandleren mente det. Men jeg har spurt venner og bekjente og DE mener jeg er en god lytter. Som veksler mellom å prate om meg selv og lytte til andre og komme med innspill om deres ting og tang. Og de sier at jeg virklig stiller opp for folk når de trenger det, og da legger jeg alt mitt tilside.

JEG tror mine venner kjenner meg bedre enn en behandler som bare har observert meg i en 'kunstig' situasjon. Allikevel satte vedkfommende en diagnose på meg utifra sine 'observasjoner'. Og slikt har også andre opplevd tydeligvis.

Jeg har en venninne som prater som en foss, har stor omgangskrets og er kjempekos å være sammen med. Hun fortalte at en terapeut hun hadde i en gruppeterapi ble overrasket over å høre at hun var med i en syforening!!! Behandleren hadde en klar oppfatning av min venninne som en person som satt isolert i hjemmet. Slå den! Hvor tar de det fra? Skremmende. Min venninne er nemlig en type som prater lite blant fremmede, og derfor sa hun ingenting på eget initiativ i gruppa. Med DERFOR så behøver vel ikke behandleren anta at vedkommende er totalt sosialt handikappet?

Selv så har jeg mye innestengt aggresjon (eller DET har behandleren fortalt meg). Men det stemmer sikkert, for jeg får ut mye sinne i terapitimene. Jeg følte det derimot som et bakholdsangrep da behandleren, i et tilfelle hvor vi var sterkt uenige, brukte det mot meg ved å si noe slikt som at 'du må jo krangele med alle du'. HVA visste behandleren om det, annet enn det jeg hadde fortalt. Det er vel DERFOR jeg har innestengt aggresjon kanskje, fordi jeg IKKE tar ut sinne på personer i RL.

Altså en feilvurdering igjen: Sint pasient, må være sint samfunnsborger! Herregud, SÅ enkelt kan dere som fagpersoner gjøre det for dere.

Nå gidder jeg ikke skrive mer, men dette var en smak på tilfeller jeg har reagert på.

NHD, er slike feilvurderinger virkelig så vanlig som mine opplevelser og samtaler med andre kan tyde på? Og snakker dere terapeuter om problemstillingen?

[Gjest trrrish]

Jeg har merket akkurat det samme. I RL er jeg veldig dramatisk og høylytt, tuller og prater hele tiden (om det er folk jeg kjenner i nærheten) i full offentlighet, og er helt forferdlig. Mens psykiateren jeg gikk til i et år, trodde jeg var kjempesjenert og han NEKTET nærmest å tro på meg da jeg fortalte hvordan jeg var sammen med venner ellers... hehe. Like greit, jeg gikk nok glipp av en mindre flatterende diagnose pga det:)

Og da jeg var innlagt fikk jeg høre at jeg var svært sjenert og vanskelig å komme inn på. Mens ellers prater jeg om ALT til ALLE. Og en dag da jeg var blitt "husvant" på avdelingen og pratet masse og var langt i fra sjenert, fikk jeg tvert diagnosen "hypoman",og har idag diagnosen bipolar lidelse noe jeg tviler sterkt på er riktig! Det er jo bare slik personligheten min er???

[Gjest Sorte Gryte]

Selvfølgelig opptrer man annerledes når man sitter i en terapi-time enn hva man gjør ute blant folk.

De fleste av oss har neppe for vane å sitte og prate ustanselig om oss selv hver gang vi møter venner & kjente, samt nifokusere på personlige problemer og forvente at den andre skal lytte og følge opp med nye spørsmål - helt uten interesse for å snakke om seg og sitt eller om helt andre ting ;-)

Dessuten: Så lenge man oppfører seg som folk og opptrer høflig, så ser jeg ikke poeng i å gå rundt grøten hva problemer angår når man sitter i samtale med terapauten sin. Det er vel bare bortkastet tid....

[Gjest Nysjerrigpetrine]

Selvfølgelig opptrer man annerledes når man sitter i en terapi-time enn hva man gjør ute blant folk.

De fleste av oss har neppe for vane å sitte og prate ustanselig om oss selv hver gang vi møter venner & kjente, samt nifokusere på personlige problemer og forvente at den andre skal lytte og følge opp med nye spørsmål - helt uten interesse for å snakke om seg og sitt eller om helt andre ting ;-)

Dessuten: Så lenge man oppfører seg som folk og opptrer høflig, så ser jeg ikke poeng i å gå rundt grøten hva problemer angår når man sitter i samtale med terapauten sin. Det er vel bare bortkastet tid....

Ja, det mener jeg også!

Men det virker som om enkelte behandlere ikke har klart nok for seg HVOR spesiell situasjonern er der og da iforhold til i RL.

Hadde de vært NOK oppmerksom på det, så hadde de jo ikke antatt at det var slik pasienten var også overfor andre.

[Gjest jfgh]

Skulle nesten sendt dette til alle avdelinger for "terapeut-utdanning" så de hadde blitt mer oppmerksomme på det, og kunne forhindret at flere terapeuter blir sånn