N HD; Setting av diagnoser

[Gjest Ikke artig]

Er det ikke rett og slett helt uungåelig at terapeutens EGEN personlighet avgjør HVORDAN han oppfatter pasientens personlighet, eller i hvilken GRAD han oppfatter forstyrrelser i pasientens personlighet?

Da vil jo TERAPEUTENS personlighet, og eventuelle personlighetsavvik, avgjøre hvor 'vanskelig' eller flott personlighet terapeuten mener at akkurat DENNE pasienten har.

Noen terapeuter tåler bedre sinna pasienter enn kollegaen. Noen orker ikke pasienter som sutrer. Andre får gåsehud av pasienter som gråter hele tiden. Noen blir smågale av pasienter som ikke tar noe initiativ for å få det bedre. Noen blir fort fornærmet ved kritikk. Andre tar kanskje berettiget ros som forsøk på smisking.

Det jeg mener er at terapeuter er vel like forskjellige personligheter som oss pasienter, og samme hvor mye de leser innen faget, så forandre ikke det på den grunnleggende personligheten. Og personligheten bestemmer jo hvordan vi oppfatter verden.

Sett i lys av slike tanker synes jeg egentlig hele diagnosesystemet innen psykiske lidelser er litt skremmende. En er SÅ avhengig av at en er heldig med sin første terapeut. Ja, en kan selvfølgelig få en second opinion, men da er også sjansene oppbrukt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Heldigvis er begge dignosesystemene ICD-10 og DSM-IV kriteriebasert. Kriteriene er relativt objektive. Dette er gjort nettopp for å minimalisere effekten av den enkelte behandlers personlighet slik du skriver.

Uansett vil det alltid være et skjønn som skal utvises, og dette er personlig avhengig.

I den offentlige psykiatrien bli oftest diagnoser satt etter drøfting mellom flere fagpersoner. Dette også for å ta bort noe av den effekt du frykter.

[firebird1365380441]

Heldigvis er begge dignosesystemene ICD-10 og DSM-IV kriteriebasert. Kriteriene er relativt objektive. Dette er gjort nettopp for å minimalisere effekten av den enkelte behandlers personlighet slik du skriver.

Uansett vil det alltid være et skjønn som skal utvises, og dette er personlig avhengig.

I den offentlige psykiatrien bli oftest diagnoser satt etter drøfting mellom flere fagpersoner. Dette også for å ta bort noe av den effekt du frykter.

Jeg har tenkt på dette temaet ganske ofte selv og lurt veldig på hvor mye behandlerens egen personlighet virker inn på diagnosesettingen.

Men siden det , som du sier, er flere behandlere enn bare en i sving med å sette en diagnose, er det vel rimelig trygt....??

Hmmm...gruble....

Mvh

[Gjest Ikke artig]

Heldigvis er begge dignosesystemene ICD-10 og DSM-IV kriteriebasert. Kriteriene er relativt objektive. Dette er gjort nettopp for å minimalisere effekten av den enkelte behandlers personlighet slik du skriver.

Uansett vil det alltid være et skjønn som skal utvises, og dette er personlig avhengig.

I den offentlige psykiatrien bli oftest diagnoser satt etter drøfting mellom flere fagpersoner. Dette også for å ta bort noe av den effekt du frykter.

Det hørtes jo ganske betryggende ut.

Men min verste av de dårlige erfaringene skriver seg fra en psykiater som jobbet selvstendig, alene altså. HAN samarbeidet jo ikke med noen da han satte diagnosen!

Og det er da veldig mange som jobber på den måten. De KAN jo heller ikke, så vidt jeg kan se, samarbeide med noen all den tid det er BARE dem selv som observerer pasienten.

De kan jo be om råd, men det rådet vil jo få svar utifra den måten psykaiteren legger fram problemstillingen på, noe som naturlig nok er farvet av vedkommendes eget syn.

Jaja, det er nå som det er.