begynner å bli redd jeg nå

[Gjest ikke undertegnet]

Har ingen tragisk bakgrunn, selv om jeg har hatt det vondt.

Men nå driver jeg meg selv så langt unna, så langt unna det jeg er, at jeg lurer på om jeg noen gang vil bli meg selv igjen. Den jeg var opprinnelig.

Jeg er besatt av kontroll og makt. Fordi jeg er så liten inne i meg. Jeg er ute av stand til å ha et nært forhold til andre, uten å kontrollere dem.

Jeg ser dem, at de glir unna og jeg står igjen alene. Jeg hater meg selv. Ikke fungerer jeg i gruppearbeid i skolen heller fordi jeg er så besatt av kontroll. Langsomt ødelegger jeg meg selv og jeg som trodde at jeg var på bedringens vei.

De jeg er glad i og elsker, jeg får aldri vist dem det ordentlig, fordi jeg er så opptatt av makt.

Jeg hater meg selv, hater meg selv!! Kan ikke se på meg som nyttig, en person som kan bli mor en gang, som kan gi noe til andre. Er bare opptatt av meg, meg og atter meg!!! Det ødelegger i forhold til andre.

Egentlig ville jeg legge hånda mi på kinnet ditt og stryke deg, men i stedet kontrollerer jeg deg.

Det gjør så vondt etterpå.

Føler meg så liten, så betydningsløs, så ute av stand til å dele noe med andre for tiden. Vil ikke være til for meg selv, vil være til for andre, vil bety noe for andre, ikke slite andre ut.

Og dette har jeg visst lenge. Dette om meg selv. Men om igjen og om igjen er jeg kontrollfreaken. Gjør de samme dumme tinga om igjen. Klarer ikke stoppe enn så mye jeg er klar over det.

Og når forstår jeg; dette MÅ jeg bli ferdig nå, jeg MÅ!!! Det gjør for vondt, kan ikke leve med meg selv, kan ikke leve med at folk jeg er glad blir sint på meg, blir sliten av meg.

har så mye kjærlighet inne i meg, vil gi, men i stedet krever jeg. Tør ikke gi, det er skummelt, tenk om de ikke vil ha..Prøver inni mellom, men da blir jeg for mye for folk, er så enten-eller.

Gjør meg enten steinhard, og hvis jeg ikke er det, så føler jeg meg som et stort blødende sår, et sårt barn som lengter etter nærhet, symbiosen..

Og jeg som trodde jeg var kommet lenger.

Er kvalm, har en stor klump inne i meg, lurer på om jeg har en fremtid..

[Gjest ikke undertegnet]

Må bli løsningsorientert, må ta innover meg, må tenke klart. Kommet til et punkt der dette blir for jævlig. Ønsker meg bare det gode, det er det verste av alt. Men vet ikke om jeg tør. Naturen, livet rundt meg, menneskene rundt meg, teller ikke de? Følr jeg opplever en liten krise nå, for jeg har "forsøkt" å se på folk som objekter. Føler så mye hvis jeg skal se på de som subjekter, er redd for å føle.

Hvis jeg bare hadde turt å være hudløs, så hadde det kanskje løst seg, men hva når motsanden mot å være hudløs er så stor?

[Gjest calestia]

si meg.. går du til behandling?

hvis ikke blir vel det viktigste for deg nå å komme i gang med det.

Du ser i det minste selv at du har problemer, og det er ikke så verst bare det.

klem til deg om du vil ha.

[Gjest ikke undertegnet]

si meg.. går du til behandling?

hvis ikke blir vel det viktigste for deg nå å komme i gang med det.

Du ser i det minste selv at du har problemer, og det er ikke så verst bare det.

klem til deg om du vil ha.

Har gått til behandling i mange år, men denne nøtta er vanskelig å knekke, dessverre. Det er et trekk med meg som jeg synes er vanskelig å gjøre noe med. Men det har tross alt blitt bedre i løpet av de årene jeg har gått i behandling. Selv om jeg kunne ønske at jeg hadde blitt bra nå.

takk for svar..

[Gjest ikke undertegnet]

si meg.. går du til behandling?

hvis ikke blir vel det viktigste for deg nå å komme i gang med det.

Du ser i det minste selv at du har problemer, og det er ikke så verst bare det.

klem til deg om du vil ha.

*klemmer tilbake*

[PieLill]

Jeg tror du har både fremtid og masse håp, fordi du ser problemet.

Det er bra at du går til behandlig. Akkurat hva som skal til, har ikke jeg noen forutsetning for å si.

Tror du kan få en beinhard kamp. Mange knallharde oppgjør med deg selv. Og mange ting du må presse deg gjennom på rå vilje. Mange mennesker å si unnskyld til. Men jeg tror også du har forutsetning for å lykkes.

Kansje mye går ut på å oppdage at du har et reelt valg? Og dernest være villig til å betale prisen for å velge det rette?

Uansett ønsker jeg deg det beste i kampen for et bedre liv.

Klem fra

[Gjest trattata]

Godt å vite at jeg ikke er alene om det....