Trenger litt trøst i dag...

[Gjest Mamma med dårlig samvittighet...]

Har akkurat begynt å jobbe igjen. Gullet vår har begynt i barnehage, og det så ut til å gå veldig bra (selv om vi brukte snart 3 uker på innkjøring). Nå har han ikke vært i barnehagen på noen dager - har vært en del hos farmor. Og det har vært fryktelig kjekt.

Nå i dag når jeg skulle på jobb, ville han ikke ta farvel. Men etter at jeg gikk, trillet tårene og lippa hang - men det kom ikke en lyd...! Pappa er i barnehagen enda, men han klamrer seg til han og får ikke gå.

Hadde vi hatt barnet vårt hele tiden, hadde det ikke vært så vanskelig å gå fra han... tror jeg. Men jeg vet ikke hvor fælt han kan ha hatt det før vi fikk han. Det er det som gnager meg. Jeg er redd at han nå føler seg sviktet og at vi gjør noe som setter vonde spor. Føler meg egoistisk som går på jobb - men hadde jeg ikke begynt på igjen nå, så hadde jeg ikke hatt jobb siden arbeidsplassen min er i en omorganiseringsfase...

[Line]

Er det til noen trøst å si at det der opplever de aller fleste som leverer små barn i barnehagen?

Ungene gråter så lenge foreldrene er der, men så snart de er ute av syne, så er alle sorger glemt. Hovedsaken er at ungene venner seg til at foreldrene faktisk kommer tilbake for å hente dem, og det er det også viktig å fortelle dem. Si at dere bare skal bort en liten tur, og kommer snart tilbake.

Det kan være veldig vondt å gå fra dem, men det ER faktisk verst for mammaen og pappaen! Ungene er i de beste hender der de er, og det er like greit å være hard og gå, isteden for å gjøre avskjeden vondere og sårere ved å hale ut tida.

Jeg har hatt/har tre unger i barnehage selv, og vet hvordan det er

[tobarnsmamma1365380422]

Kjære mamma med dårlig samvittighet!

For det første håper jeg du kan slippe den vonde samvittigheten snart, for det andre vil jeg fortelle at jeg forstår så inderlig godt hvordan du føler det!

Min lille 2-åring begynte i barnehage for 3 uker siden og de første dagene var grusomme - for mamma. Vesla gråt og gråt og klamret seg til meg og jeg gjorde meg hard og gjorde det "riktige": Sa ha det bra og gikk. Sekundet etter at jeg var ute av døra, var gråten stilnet, fortalte de ansatte meg.

Det er ingen tvil at det var jeg som hadde det verst.

Nå har vi ei jente som ikke liker at jeg går, blir hoppende glad når jeg kommer og har MASSE energi på ettermiddagene - tro det eller ei.

Humøret er mye bedre, hun leker mere med lekene sine, hun er ikke så klengete på pappaen og meg - med andre ord bærer hun preg av å stortrives.

Tror barnehage er sunt som barna og samfunnet er nå engang slik at de fleste må jobbe ute for å få det til å gå rundt.

Gå på jobb, bestem deg for å legge vekk den vonde samvittigheten og stol på at tiden vil gjøre barnet ditt tryggere i barnehagen.

Lykke til - jeg føler med deg, men det vil HELT sikkert gå seg til!!

Masse hilsen

[Gjest noe å tenke på?]

Hva med farmor? Er hun oppegående og hjemmeværende? Kanskje kunne de to vært kompiser dette året istedenfor å gå i barnehage? Har selv erfaring med besteforeldre som "dagmamma" og resultatet er at begge koser seg glugg ihjel!

[thaisol]

Som mamma til en adoptert som nylig har begynt i barnehagen og mamma til en egenprodusert jente vil jeg gjerne gi deg all mulig støtte i det valget du/dere har tatt mht å gå på jobb igjen. Nå vet jeg jo ikke hvor gammelt barnet ditt er, men barn reagerer forskjellig på barnehagestart uavhengig av om det er adoptert eller ikke og det er så vidt jeg vet ingen grunn til å anta at "vanskelighetene" skyldes adopsjonen. De fleste barn synes det er en overgang å måtte være vekk fra mamma og pappa enten de er adoptert eller ikke. Min eldste datter trivdes slettes ikke særlig i barnehagen de første månedene - og det skyldes på ingen måte mangel på trygghet eller lign - men var knyttet til at hun er en forsiktig jente som bruker litt tid på å bli kjent med nye mennesker (slik er hun enda - hun er nå 12 år). Etter noen måneder stortrivdes hun imidlertid - og ville slett ikke bli hentet tidlig.

Mitt adopterte barn (som snart er 3 år) syntes derimot det var helt MAKS å begynne i barnehage fordi behovet for andre barn å leke med var stort - selv om vi hadde gått i åpen barnehage tidligere. Han trives også mye bedre i barnehagen sin nå enn han gjorde i åpen barnehage - men det tolker jeg som en del av en prosess der han først hadde mest behov for å knytte seg til oss - og ville heller leke med oss hjemme hvor han følte seg trygg. Det hender imidlertid at han også sutrer litt når vi går - men ifølge barnehagepersonalet er sutringen borte før vi er ute av døra. Vi har faste rutiner for når vi går fra han - så han vet godt at når frokosten er ferdig skal mamma/pappa gå på jobb.

Jeg skjønner godt at du er redd for at barnet ditt kan ha opplevd negative ting mht å bli forlatt som du ikke kjenner til - men jeg antar jo at dere har hatt permisjon og brukt mye tid sammen barnet de siste 9-10 mnd - og dermed skapt et godt grunnlag for at barnet skal føle seg trygt. Vi hentet barnet vårt i jula og har bare vært hjemme i 9 mnd enda, men startet likevel i barnehage nå fordi barnehageåret starter nå og bruker istedet resten av tiden som tidskonto som gjør det mulig å hente han i 2-tiden fra barnehagen - da er han oftest temmelig utslitt og synes det er godt å komme hjem.

Du skriver at dere har hatt 3 uker tilvenning - jeg vet jo ikke hvordan dere har gjort det - men dersom dere har vært mye sammen med han/hun i barnehagen har jo barnet også vent seg til at dere skal være der - og at det kanskje går an å skrike seg til at dere skal være der lenger. Når vi forlater vår lille solstråle har vi vært klar på at nå skal mamma (eller pappa) gå, og det har på ingen måte vært rom for å sutre/skrike seg til at vi skal være der lenger. Dersom han skrek når vi gikk - kom vi heller tilbake etter bare en halvtime i tilvenningsfasen slik at han skulle føle seg sikker på at vi alltid kom tilbake til han. Hver dag når vi nå forlater han sier vi at vi kommer og henter han igjen etter uteleken har vart en stund (i.o.m. at de har faste rutiner i barnehagen er det lett for han også å skjønne når det begynner å bli tid for å bli hentet).

Jeg tror også det er viktig å fokusere på alt det som er gøy i barnehagen når man snakker med barnet både morgen og kveld - og ikke gi inntrykk av at vi selv synes det er vanskelig at han/hun skal være der. Om morgenen prater vi om alt det som skal skje i barnehagen om dagen og han kan nesten ikke vente til han kommer av sted om morgenen.

For vår del har barnehagen kommentert at han er VELDIG tillitsfull - også til vikarer. Jeg har faktisk tenkt som så at adopsjonen også kan ha gitt han positive erfaringer mht endringer i livet - i vårt tilfelle har han hatt to overganger som nok har vært tøffe (først der mammaen forlot han og han kom til fostermor - og deretter når vi hentet han) men begge gangene har han kommet til personer som har gitt han mye omsorg og kjærlighet - og dermed har han kanskje lært at disse overgangene ikke er så farlige likevel. Det kan selvfølgelig også være at han bare ganske enkelt er trygg på at vi henter han igjen - og at dette ikke har noe med "adopsjonen" å gjøre. Synes likevel det er et poeng å nevne at man godt kan tenke seg at adopsjonen i seg selv kan slå begge veier.

Dette ble langt - men i allefall synes jeg du skal godta at han/hun synes det er vanskelig at dere går - og tolk det (iallefall foreløpig) som et helt normalt tegn - de fleste unger synes faktisk det er tøft (men også veldig kjekt) å begynne i barnehage. Lykke til !

[peetmor]

av og til.

Noe er det støtt jeg får dårlig samvittighet av (c:

Jeg håper det roer seg etterhvert og vær trygg på at barnehagen ringer deg hvis ikke gullet klarer å roe seg.

Lykke til med tilvenningen både for mor og gullet!

En god trøsteklem fra