ubalanse

[Gjest lillekula]

Min mann, våre to barn på 3 og 7 år, svigermor og jeg var på hyttetur i helga, og det skar seg fullstendig. Vi kombinerte hytteturen med møte med familievernkontor for vår sønn på 7 år. Vi kom til hytta på ettermiddagen, og svigermor begynte straks å drikke vin. Vi sa at vi ikke hadde lyst på vin da, men skulle ta et glass senere. Jeg gikk en tur på fjellet og var borte ca 1 time. Da jeg kom tilbake hadde svigermor drukket en flaske vin alene. Det ble slik etterhvert at hun ble sittende ute og gråte og ungene våre så det, og det er greit nok. Det viste seg at hun var ganske beruset. Vår sønn hadde lagt seg, men sov ikke. Så kom svigermor inn i hytta, for hun hadde sittet ute hele tiden. Hun begynte å kritisere meg og min mann for vår oppførsel, og var i det hele tatt fryktelig i munnen mot oss. Hun har perioder hvor hun er glad og positiv , så kommer det perioder hvor hun er depresiv og nedtrykket. Når hun har disse periodene er det veldig vanskelig å føre en samtale med henne uten at hun skal kritisere noe eller noen - alt er bare negativt uansett. Vi har gjennom mange år fått både stygge brev og telefoner fra henne. dette har medført til at vi har tatt noe avstand fra henne fordi vi ikke ønsker å få svinkjeft. Det må sies at hun er veldig flink og glad i de to eneste barnebarna hun har. De er også veldig glad i henne.

så på hytta i går gikk det fullstendig galt. Det ble kjefting og roping fordi hun var beruset, og vi var edrue. I løpet av alle årene har vi ikke sagt henne i mot fordi det har bare prellet av henne, hun avfeier oss tvert. I går ble all vår frustrasjon overfor henne tatt fram og presentert for henne. Vi sa at vi ønsker mer enn gjerne å ha kontakt med henne, men at det må være slik at hun ikke må kritisere oss for enhver pris. Dette finner vi oss ikke i lenger.

I forbindelse med besøket på familievernkontoret så kom gamle minner fram for henne. Hun var selv med sin sønn(min Mann) og datter hos psykolog (1971) i forbindelse med skilsmisse. Dette kom fram hos henne og hun ble veldig satt ut av det. Det har ikke vært et nært forhold mellom henne og min mann dette spenner seg over 30 år. Det har vært hennes store sorg her i livet. Fordi sønnen ble boende hos sin far og dattera hos henne.

All hennes frustrasjon og forbannelse kom ut i en eksplosjon som også resulterte i at vi ble veldig sinte. Det verste er at vår sønn var våken og hørte dette bråket. Har forsøkt å forklare han hvorfor det ble sånn. Ser ut til at det går greit.

Det som jeg lurer på er hva vi kan gjøre for svigermor/mor. Det virker som om hun glemmer hva som blir sagt og gjort og later som ingenting. Hun har heller ikke bedt om unskyld. Det vi lurer på om hun har nerveproblemer og hva vi kan gjøre for at det skal bli bedre. Hun sliter og vi sliter. Denne episoden har satt oss helt ut og vi er ganske så rådløse. Hva kan/bør vi gjøre?

[jorunn1]

Voksne mennesker bør ikke oppføre seg slik når barn er tilstede. Er dere klar over Hvilken effekt dette har på barna. Ta dere sammen! Vær deres ansvar bevisst!

[Gjest Bulten i Bo]

Voksne mennesker bør ikke oppføre seg slik når barn er tilstede. Er dere klar over Hvilken effekt dette har på barna. Ta dere sammen! Vær deres ansvar bevisst!

Å feie under teppet er ihvertfall ikke bra. Anbefaler en vel gjennomtenkt og konstruktiv konfrontasjon.

[Gjest Bulten i Bo]

Å feie under teppet er ihvertfall ikke bra. Anbefaler en vel gjennomtenkt og konstruktiv konfrontasjon.

[Gjest bebba]

Voksne mennesker bør ikke oppføre seg slik når barn er tilstede. Er dere klar over Hvilken effekt dette har på barna. Ta dere sammen! Vær deres ansvar bevisst!

Det er mange menneskelige relasjoner som ikke er gjennomtenkt. Konfrontasjoner blir som regel ikke det. Det er få barn som slipper å oppleve noen som helst form for oppgjør i familier. Det er ikke alltid det er lettest der hvor alle har en hyggelig overflate hvor det ulmer under. Hva som skader barn og hva som ikke gjør det er et definisjonsspørsmål. Det er ingen mulighet for å gjøre noe med det som er skjedd. Det er dagen i dag eller dette øyeblikket vi har til rådighet som kan gjøres noe me.

[Gjest bebba]

Kan dere sette dere ned og snakke sammen muligens med en utenforstående til stede. Du nevner familiekontor, bruk dem.

[Gjest Stjernemor]

Voksne mennesker bør ikke oppføre seg slik når barn er tilstede. Er dere klar over Hvilken effekt dette har på barna. Ta dere sammen! Vær deres ansvar bevisst!

Tror du virkelig det var DETTE hun trente? Jeg leste ihvertfall helt tydelig imellom linjene at hun var smertelig klar over at dette ikke var bra for barna. Det var også tatt skritt for å bøte på skadene, om det ble noen.

Alle foreldre VET hva en skal gjøre, men i pressede situasjoner så feiler VI ALLE innimellom.

Det er MODIG å be om hjelp!

Men du gjør vel aldri feil du?

[Gjest Interessant]

Voksne mennesker bør ikke oppføre seg slik når barn er tilstede. Er dere klar over Hvilken effekt dette har på barna. Ta dere sammen! Vær deres ansvar bevisst!

Jeg har vokst opp i et hjem uten konflikter. Mine foreldre var vel nærmest konfliktsky. Med det som resultat, at jeg ikke lærte noe som helst om å takle livets vanskeligheter. Jeg er enebarn. I dag orker jeg veldig lite uenighet merker jeg, og det er en stor ulempe.

Jeg tror barn har godt av også å se krangel mellom foreldrene av og til. Men det er viktig at de også ser at foreldrene er glad i hverandre, at de tar på hverandre og klemmer hverandre feks. Og at uenigheter er til å ordnes opp i. Og at etter krangel kan luften blir renset.

Kan ikke tenke meg noe klammere enn familier hvor alt er bra på overflata, alle påstaår hardnakket at alt er idyll, men du mer enn aner at det ligger mye dritt og ulmer. Og en dag smeller det ofte i slike familier. Nei, slipp ut dampen litt etter litt!

[jorunn1]

Tror du virkelig det var DETTE hun trente? Jeg leste ihvertfall helt tydelig imellom linjene at hun var smertelig klar over at dette ikke var bra for barna. Det var også tatt skritt for å bøte på skadene, om det ble noen.

Alle foreldre VET hva en skal gjøre, men i pressede situasjoner så feiler VI ALLE innimellom.

Det er MODIG å be om hjelp!

Men du gjør vel aldri feil du?

Jo jeg gjør feil - det er menneskelig å feile!

[Gjest Stjernemor]

Jo jeg gjør feil - det er menneskelig å feile!

Da bør du vel ikke ta til andre den der nedlatende 'Ta dere sammen! Vær deres ansvar bevisst!'?

De ER jo bevisst det når de ber om råd ikke sant? Folk som ikke er sitt ansvar bevisst gidder ikke be om råd vet du!

Så kom med oppmuntrende ord og gode råd isteden for formaninger. Tror det var det de trengte nå.

[spurv1]

Kjenner til problemet ditt. Har også en i familien som er slik som din svigermor. Men.....jeg har desverre ikke noe råd å gi deg. Tror slike personer trenger profesjonell hjelp. De innser ikke at de selv gjør noe som kan såre andre og innrømmer ikke feil. Dermed støter de andre fra seg. Og får oss andre til å få dårlig samvittighet. Det er iallefall veldig vanskelig å takle slike mennesker.

[Gjest lillekula]

Tror du virkelig det var DETTE hun trente? Jeg leste ihvertfall helt tydelig imellom linjene at hun var smertelig klar over at dette ikke var bra for barna. Det var også tatt skritt for å bøte på skadene, om det ble noen.

Alle foreldre VET hva en skal gjøre, men i pressede situasjoner så feiler VI ALLE innimellom.

Det er MODIG å be om hjelp!

Men du gjør vel aldri feil du?

Etter mange år med kritikk og negative bemerkninger fra svigermor var det godt å få sagt det som vi har sittet inne med. Vi har ALDRI sagt noe negativt til henne på disse årene. Følte stort behov for det. Tusen takk for gode råd så langt.

[Gjest lillekula]

Kjenner til problemet ditt. Har også en i familien som er slik som din svigermor. Men.....jeg har desverre ikke noe råd å gi deg. Tror slike personer trenger profesjonell hjelp. De innser ikke at de selv gjør noe som kan såre andre og innrømmer ikke feil. Dermed støter de andre fra seg. Og får oss andre til å få dårlig samvittighet. Det er iallefall veldig vanskelig å takle slike mennesker.

Tusen takk for støtte ! Det du skrev der var velkjent. Viser ingen anger og tar aldri feil. Hvordan forholder du deg til problemet? Vi har mest lyst til bare å kutte all forbindelse, men det synes vi blir feil overfor ungene. De er tross alt glad i mor. Hver gang vi har hatt konfrontasjoner er det som om noe dør i meg. I ettertid for henne er det som om ikke noe har hendt. Glatter over det, snakker ikke om det. Jeg orker ikke ta kontakt!! Hun har skuffet oss så voldtsomt mange ganger med ord og kommentarer. Det hadde vært fint om du skrev noe om hvordan du takler dette. På forhånd takk