Jeg er en ondskapsfull mor ! hjelp !

[Gjest normalt eller uvanlig ?]

Uff, jeg har tvillinger, gutt og jente de er litt over 6 mnd - som regel har jeg masse tålmodighet og er veldig snill og god , men noen ganger ( sjeldent) , så blir jeg litt ondskapsfull, spesielt mot jenta ,.......... som i dag så lot jeg være å spenne henne fast i vippestolen... for jeg brøy meg ikke om hun ev. skulle falle ut av den, hun gjorde det og begynte å gråte litt ( det var helt udramatisk) , og jeg var iskald , følte ikke for å trøste henne, men satte henne rett på plass i stolen sin igjen. Senere i dag så ble hun veldig trøtt og sliten og var lei seg og gråt så snørr og tårer rant , jeg brøy meg ikke og la henne heller ikke, jeg bare lot henne ligge på gulvet å gråte uten at jeg ønsket å trøste . Jeg merket en litt ondskapsfull tankemåte og tok henne hardt til meg da jeg omsider tok henne opp for å trøste.. så "spilte" jeg at jeg trøstet henne og var blid... slik at hun ikke skal bli utrygg på meg.....

dette er skremmende!! Stort sett så får jeg vondt i hjertet mitt og føler sterk trang til å trøste da både hun og broren gråter, og jeg sørger hele tiden for at de har det best mulig og at det ikke skal skje dem noe. Jeg har god avlastning så ofte jeg ønsker det og føler meg ikke utslitt, men kanskje jeg føler meg litt lei. Jeg har strevd i flere år for å klare å få barn. Jeg hadde en tøff oppvekst med både vold og lite trygghet og kjærlighet... kanksje det har noe med saken å gjøre.. ? Men har også lagt merke til at jeg blir aggresiv av lavt blodsukker spesielt i de periodene jeg spiser mye søtsaker.....

Er dette et vanlig fenomen blant småbarnsmødre ?? Å få litt tvangstanker om å skade barnet, ønske om at dem skal slå seg litt.... osv. ?? Eller er dette ekstremt farlig og høyst unormalt ??

Jeg går til psykolog , og skal drøfte dette med han, men ville bare høre hva dere sier om saken...

PS! Jeg trenger ikke kjeft,

Tusen takk !

[Gjest alvor]

Du skriver at du ikke trenger kjeft...

Men kanskje du har behov for det..??

Du skriver at du hadde en oppvekst med vold og lite omsorg og trygghet..

Vil du at dine barn skal oppleve det samme?? Antakeligvis ikke. Det er din plikt som mor å gi barna dine psykisk såvel som fysisk omsorg.

Flott at du går til psykolog slik at du får hjelp for problemene dine.

[fuji1365380447]

Dette er desverre ganske vanlig blandt nybakte mødre. Det kan være utslag av en fødslesdepresjon eller fødselspsykose.

Jeg syntes at du burde ta kontakt med legen din så raskt som mulig, slik at han kan henvise deg til en psykolog eller rådgiver som kan hjelpe deg med å håndtere disse følelsene.

Det er viktig at du ikke dømmer deg selv nå - men tar tak i problemet. Det skylder du dine barn!

Lykke til!

[ulva]

Jeg tror følelsene dine er helt normale for en nybakt mor. Kanskje er det en måte å beskytte oss på mot den altoppslukende nærheten barna krever av oss - å holde dem litt på avstand følelsesmessig for å få et pusterom?

De fleste mødre har lyst til å kaste barna veggimellom av og til, men - MEN - de gjør det ikke! Følelser kan ikke styres, de er der uansett hva du gjør eller ikke. Men hva du gjør med disse følelsene er helt opp til deg.

Grensen går der - ved at tanker og følelser blir realitet. Det er ikke lov! Du må ikke behandle barna på en slik måte som du beskriver. Selv om kaldheten din skyldes en vond barndom, må du ikke la dem skade seg med vilje!

Det første som slo meg er at du må være overanstrengt siden du opplever barna på denne måten, og behandler dem som du beskriver. Men du sier selv at du har god avlastning. Er du sikker på det? Har du virkelig tilstrekkelig tid til deg selv? Eller gjør du, som de fleste mødre, at du utsletter deg selv? Kan hende at du trenger å få være noe annet enn bare mor. Jeg hadde også en vanskelig oppvekst, og behovet for tid til meg selv er helt avgjørende for at jeg skal ha det godt sammen med sønnen min. Ellers blir jeg utbrent, og som du beskriver, kald for barnets behov. Hva tror du selv? Du må iallefall drøfte dette med psykologen din - det er helt avgjørende nå at du er ærlig om hva du føler. Ikke tenkt på hva andre måtte tenke og føle om deg, men fortell ham/henne sannheten om hvordan du er overfor barna dine. Det skylder du både deg selv og de to små!

[Sanne03]

Dette er desverre ganske vanlig blandt nybakte mødre. Det kan være utslag av en fødslesdepresjon eller fødselspsykose.

Jeg syntes at du burde ta kontakt med legen din så raskt som mulig, slik at han kan henvise deg til en psykolog eller rådgiver som kan hjelpe deg med å håndtere disse følelsene.

Det er viktig at du ikke dømmer deg selv nå - men tar tak i problemet. Det skylder du dine barn!

Lykke til!

Dette er ikke normalt. Og vist du har hat en fær oppvekst. Og kanskje da tenkt . tenk om jeg blir sånn. Så skulle du kanksje ikke hat unger enda..

Håper du får hjelp. du skulle hatt rådgivning mellom barnevernet du..

Ikke det at dem kommer å tar ungene. Men at du kan være på et mødre hjem,med ungene!!

Noe skal værtfal settes igang for deg!

[Gjest ikkebrag]

NEI dette er ikke normalt!

Se forøvrig svar på dette innlegget som er postet på foreldre og småbarns forum. Støtter meg til de.