Hvor viktig er landevalget?

[Gjest ikke undertegnet]

Hei!

Det føles litt tungt nå.... Etter en lang og slitsom prosess må vi bytte land, og har valgt et land som er forutsigbart og mer sikkert. Men det første landet er nok mer i våre hjerter, og det andre føles fornuftig...

En annen ting er at noen i vår nermeste familie har gitt utrykk for å ikke glede seg like mye over vårt andre land. Jeg tror det går på at de føler at utseendet er mer fremmed i dette landet, som er et asiatisk land.

Er det flere som har opplevd noe lignende? Hvor mye betyr egentlig det med utseendet og land nå barnet er kommet, det er jo et barn vi skal adoptere...?

[jamaika]

hei, vi har også fått en del ting slengt i mot oss fra noen av familiemedlemmene anngående hudfarge, men det fant vi ut at det dreide seg mest om at de var redd for at gutten vi har i fra før skulle bli mobbet. jeg synes at dere skal lytte til hva dere synes og da kommer dere til å finne de rette svarene. vi som adopterer blir veldig sår på ting, særlig på dette med hudfarge. selv adopterer vi fra et land hvor vi kan få helt mørke barn. vi opplever at de barna som vi har i bygda som er mørk har det bra. vår jobb blir å gjøre dem stolt av å være adoptert, uansett hudfarge.

[Gjest den samme lilja som før]

Da vi startet, var meningen at vi skulle adoptere fra Russland. Det var et veldig naturlig valg iom. at jeg har russisk bakgrunn selv.

Tida gikk og det gikk treigere og treigere i Russland. Til slutt bestemte vi oss for å bytte land. Det var ikke uproblematisk! Jeg hadde Russland i mitt hjerte, og det å skulle velge et annet land virket håpløst. Fullstendig hipp som happ, liksom. Mannen min var skeptisk på å adoptere et barn som skilte seg veldig ut fra resten av familien, med tanke på mobbing, rasisme etc.

Da vi omsider byttet, falt valget på Kina. Og vet du - da bare valget var gjort, var det Kina for alle penga!

Familien min var i utgangspunktet veldig skeptiske til adopsjonsplanene våre - men det gikk nå enda an så lenge vi sto på Russland. Da vi byttet land, ble det Helt Stille. Med unntak av min ene bror, var det ingen som engasjerte seg, spurte eller lot til å vente sammen med oss. Jeg la ikke noe som helst press på dem, tenkte at skulle de involvere seg så fikk de ta initiativet selv. Men - som sagt - det var stille.

Da jeg ringte mamma og fortalte at vi hadde fått tildeling, storgråt hun - av glede! Og der var vendepunktet, for alle sammen. Mine to kinajenter er i dag akkurat like dyrebare i deres øyne som mine to egenfødte.

I de aller fleste tilfeller så tror jeg det går seg til når man får et konkret barn å forholde seg til. For de som måtte være skeptiske av en eller annen grunn, er det nok verre å akseptere at de skal bli besteforeldre, tanter eller onkler til en hvilken som helst liten kineser (eller koreaner eller...).

Vent bare du, til dagen kommer og de får se bildet av knøttet deres, med store, alvorlige øyne, liten, hjelpeløs og alene i verden... Akkurat DET knøttet kommer til å smelte dem, det tør jeg garantere )

Lykke til med valget!

[Gjest lykkelig kinamamma]

Det er dere som skal adoptere, så det er dere som må føle at landet er riktig.

Landet vil for all tid bli endel av dere - som fødeland til deres barn, det som ga dere muligheten til å bli foreldre. For oss vil landene alltid bli endel av våre hjerter. Vi er ydmyke og takknemlige over å bli tiltrodd det å være foreldre til våre kjære små!

Hvis enkelte uttrykker manglende glede pga. av ting som går på utseende eller land sier det mest om de. Det bør ikke bety noenting!

Lykke til!

[thuva1365380402]

Vi har en liten gutt fra Korea. Først hadde vi tenkt på Kina, men ble anbefalt å bytte. (helt i starten av prosessen). Min svigermor var ikke veldig begeistret for et barnebarn fra Kina. Hvorfor vet jeg ikke. Men nå etter at vi har kommet hjem med lillegutt, er hun her ganske ofte og tar han med på trilletur. Hun er så opptatt av han at hun hører ikke hva vi sier til henne om andre ting. Så ting endrer seg som regel når barnet er kommet hjem.

Lykke til.

[Mamta]

For det første tror jeg det viktigste er at dere som adoptivsøkere føler dere vel med valg av land, enten det nå er valgt med fornuft eller hjerte. For det andre tror jeg barnets utseende er av underordnet betydning når barnet endelig kommer.

At familiemedlemmer på forhånd kan bekymre seg for rasisme og kanskje er usikre på sin egen reaksjon på et barn som ser helt annerledes ut enn resten av familien, er ikke så underlig. De trenger sannsynligvis bare tid til å venne seg til tanken på å bli besteforeldre/ tante /onkel osv. til et barn fra andre siden av kloden.

Men jeg tror de aller, aller fleste smelter totalt når barnet først er der...Ihvertfall er det min erfaring.

Hilsener fra

[thaimor]

Land og utseende betyr ingenting når barnet har kommet. Da føles ethvert lite menneske som et stort mirakel - helt uavhengig av bakgrunn og gener, ...og _den_ følelsen er det ikke bare dere foreldrene som har

[Gjest en i samme båt]

Jeg skjønner deg veldig godt, for jeg har nylig vært gjennom akkurat det samme selv. (og sannsynligvis endt opp med samme land som dere?) Det var kjempetøft i begynnelsen, og følte mye ambivalens. Men nå er sorgen tilbakelagt.

Du kan gjerne skrive direkte til meg hvis du ønsker, så kan vi dele erfaringer mer personlig.

adressen min er [email protected]

Med vennlig hilsen