Stille og sjenerte personer

[Gjest silenta]

Når jeg er i sosiale lag hvor vi er flere sammen er jeg ofte litt stille og sjenert. Tenker ofte noe jeg kunne sagt men dropper det fordi jeg ikke skal få ordlagt meg bra nok. De andre snakker bestandig mere enn meg synes jeg.

Egentlig er jeg en person med godt humør og kan lett få folk til å le.

Hvordan er dere andre. Hvordan reagerer dere på personer som ikke sier så mye i sosiale lag? Hva tenker dere om vedkommende?

[Gjest selje]

Jeg blir både litt beskjemmet (om det er stille kvinner) og nysjerrig (om det er menn), fordi jeg er snakksom sjøl. Jeg tenker "stillest vann har dypest grunn".

Det med å bli beskjemmet, kommer naturligvis av at jeg tror de ikke gidder snakke, eller tenker på noe lurt, eller synes at JEG snakker for mye...

Egentlig er jeg temmelig sjenert sjøl, men jeg dekker det altså ved å prate i vei.

[SierDuDet]

Alt til sin tid.

Jeg kan også prestere å droppe kommentarene, spare spydighetene til en senere anledning, og drite i historiene om jeg f.eks. sitter i lag med mennesker jeg ikke kjenner, evenutelt kjenner dårlig.

Men sitter man sammen med venner og folk man kjenner godt så har man vel knapt noe å frykte. Ingen av dine venner vil tenke på hvordan du ordlegger deg når du forteller noe. De kjenner deg tross alt fra før, og du kan være rimelig sikker på at du er den eneste som registrerer dine feil valgte ord om du begynner å stotre og stamme. De andre vil sannsynligvis ikke engang registrere det. Men i eget hodet høres det jo ganske grusomt ut når man føler at man driter seg ut, men man er vel selv sin verste kritikker og de andre har mest sannsynlig ikke merket noe som helst.

[tiliti]

Jeg er slik, og de fleste sier det til meg eller min kjære at jeg virker sur eller rar.

Hyggelig ja, da får jeg VIRKELIG lyst å vise dem hvem jeg egentlig er.

[favn]

Du er garantert mye mer sjarmerende og hyggelig enn h*n som snakker høyt og påkaller oppmerksomhet rundt sin egen person staks sjansen byr seg.

[laguna1365380434]

Det er går vel litt på tid og sted? Desverre er jeg ganske "loud";) og utadvendt selv, jeg og er vant til å omgåes mennesker som snakker mye&fort.Om alt mulig, også ting man ikke har greie på.. Derfor hender det at jeg kan bli litt usikker på folk som er veldig stille og sjenerte..Lure på om de liker seg(eller meg!) og sånne ting.

Jeg pleier å være ganske god til å prøve å trekke folk inn i samtalen, men jeg vet jo ikke alltid om det er en god ting. For alt jeg vet kan jo det jo være et ønske om anonymitet bak stille&beskjeden oppførsel..

Typen min er litt innadvendt, men han tør lett opp..Hvis folk ikke tør opp i det hele tatt, tenker jeg nok at de ikke likte en eller flere av oss, musikken, festen e.l Det er kanskje dumt å trekke denslags sluttninger?

Dessuten vil jeg legge til at jeg er litt misunnelig på stille og "mystiske" personer..

Jeg har fått mange slags komplimenter opp igjennom, men mystisk blir jeg desverre aldri..:-I

[tjohei]

Jeg blir både litt beskjemmet (om det er stille kvinner) og nysjerrig (om det er menn), fordi jeg er snakksom sjøl. Jeg tenker "stillest vann har dypest grunn".

Det med å bli beskjemmet, kommer naturligvis av at jeg tror de ikke gidder snakke, eller tenker på noe lurt, eller synes at JEG snakker for mye...

Egentlig er jeg temmelig sjenert sjøl, men jeg dekker det altså ved å prate i vei.

hm..... Sjenert, men dekker det ved å snakke. Det har jeg ikke hørt før. Så kanskje de utadvendte egentlig er sjenerte da.....

[tjohei]

Alt til sin tid.

Jeg kan også prestere å droppe kommentarene, spare spydighetene til en senere anledning, og drite i historiene om jeg f.eks. sitter i lag med mennesker jeg ikke kjenner, evenutelt kjenner dårlig.

Men sitter man sammen med venner og folk man kjenner godt så har man vel knapt noe å frykte. Ingen av dine venner vil tenke på hvordan du ordlegger deg når du forteller noe. De kjenner deg tross alt fra før, og du kan være rimelig sikker på at du er den eneste som registrerer dine feil valgte ord om du begynner å stotre og stamme. De andre vil sannsynligvis ikke engang registrere det. Men i eget hodet høres det jo ganske grusomt ut når man føler at man driter seg ut, men man er vel selv sin verste kritikker og de andre har mest sannsynlig ikke merket noe som helst.

Godt sagt.

[flisa]

hm..... Sjenert, men dekker det ved å snakke. Det har jeg ikke hørt før. Så kanskje de utadvendte egentlig er sjenerte da.....

jepp! ;-)

[flisa]

Hvordan jeg reagerer på personer som ikke sier så mye? - nei, hvordan KAN man reagere på dem? - Man kan jo tro at vedkommende er dum som et brørd, eller så klok at de ikke nedlater seg til å snakke med en, eller sjenert, eller kjeder seg, eller er syk, eller har sovna eller, eller, eller....

?