Depresjon? Selvmordstanker..

[Siren.. Dead at her own rocks..]

Jeg er en jente på 19 år.. Da jeg var ca 14 år innså jeg vel helt klart hvordan verden egentlig var.. det finnes ingenting som virkelig er ekte.. har hatt selvmordstanker siden den gang..har ingen nære venner.. prøvd å være i kontakt med psykolog.. klarer ikke prate om det.. vet ikke hvorfor jeg skriver dette engang.. har vel inget spørsmål engang.. blir vel "hva skal jeg gjøre?" i så fall. ser ikke hva som kan gjøres.. eneste grunnen til at jeg fortsatt er her er vel at jeg ikke vil gi de "etterlatte" skyldfølelse.. men det er en tynn tråd.. det jeg hater mest med meg selv er at jeg tenker sånn.. føler ikke at jeg har rett til det engang.. utad er jo ingenting galt..?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Etter så mange år med slike tanker, synes jeg du skal prøve alt som kan hjelpe på depresjonen din: Kognitiv psykoterapi og aggressiv behandling med antidepressiva ledet av en psykiater.

Fastlegen din kan henvise deg til en slik behandling.

[simladen]

Det du gjør nå er å kontakte psykologen igjen, enda du sier at du ikke var helt fornøyd. Du forteller akkurat hvordan du har det. Siden du ikke har klart å åpne deg tidliger med dine innerste tanker, så er det helt klart vanskelig å kunne gi deg den rette hjelp. Han kan ikke lese tankene, derfor. Han vil dessuten ikke flire det bort, men ta deg alvorlig og gi hjelp ut i fra det. Hjelpen er faktisk ikke så langt borte, bare man tar i mot.

Enig med deg,det vises ikke alltid uten på hvordan man har det inni seg. Ønsker deg lykke til, og fatt nytt mot.

[Gjest beebeebee]

Been there, done that, got the t-shirt.

Jeg tenkte meg inn i det - men jeg tenkte meg også ut av det. Det tok år, og lenge var hver dag en kamp.

Antidepressiva og psykolog bør du absolutt prøve, men dette hjalp meg kun til en viss grad. (men det hjalp!) Resten måtte jeg gjøre selv (selvfølgelig.)

Ja, man må virkelig vri hjernen sin og være kreativ for å greie å tenke seg ut av det. Nesten så man skulle ha ansatt filosofer på poliklinikkene, der psykologene kommer til kort?

Når det gjelder det første du skriver, så kan jeg si med en gang: Da du var 14 kunne du ikke innse hvordan verden egentlig var. Nå når du er 19 kan du ikke innse hvordan verden er. Fordi du aner ikke. En doktorgrad kan ikke gi deg noen bedre innsikt, ingen av oss vet helt sikkert hvordan ting er, men de fleste tror. Det jeg måtte velge var en annen tro (nå sier jeg ikke at jeg ble kristen ellerno da, dette er ikke noe verve-frelse-innlegg akkurat, men jeg begynte å tro på at det var en mening.) Så hva skjer hvis jeg dør når jeg er 80 og finner ut at oi, det var ingen mening med livet alikevel? Har jeg da kastet bort et helt liv med å tro at det var en mening? Jeg synes ikke det. Det at jeg i det hele tatt, som et lite "ubetydelig" individ - eller hva jeg nå måtte være - har greid å finne, og leve etter, mening - i noe som viser seg å være helt meningsløst; ja DEt synes jeg faktisk er ganske fantastisk og meningsfylt Skjønner du hvor jeg vil hen?

[Siren.. Dead at her own rocks..]

Been there, done that, got the t-shirt.

Jeg tenkte meg inn i det - men jeg tenkte meg også ut av det. Det tok år, og lenge var hver dag en kamp.

Antidepressiva og psykolog bør du absolutt prøve, men dette hjalp meg kun til en viss grad. (men det hjalp!) Resten måtte jeg gjøre selv (selvfølgelig.)

Ja, man må virkelig vri hjernen sin og være kreativ for å greie å tenke seg ut av det. Nesten så man skulle ha ansatt filosofer på poliklinikkene, der psykologene kommer til kort?

Når det gjelder det første du skriver, så kan jeg si med en gang: Da du var 14 kunne du ikke innse hvordan verden egentlig var. Nå når du er 19 kan du ikke innse hvordan verden er. Fordi du aner ikke. En doktorgrad kan ikke gi deg noen bedre innsikt, ingen av oss vet helt sikkert hvordan ting er, men de fleste tror. Det jeg måtte velge var en annen tro (nå sier jeg ikke at jeg ble kristen ellerno da, dette er ikke noe verve-frelse-innlegg akkurat, men jeg begynte å tro på at det var en mening.) Så hva skjer hvis jeg dør når jeg er 80 og finner ut at oi, det var ingen mening med livet alikevel? Har jeg da kastet bort et helt liv med å tro at det var en mening? Jeg synes ikke det. Det at jeg i det hele tatt, som et lite "ubetydelig" individ - eller hva jeg nå måtte være - har greid å finne, og leve etter, mening - i noe som viser seg å være helt meningsløst; ja DEt synes jeg faktisk er ganske fantastisk og meningsfylt Skjønner du hvor jeg vil hen?

jeg forstår filosofien din..

og jeg blir her nok en stund til.. jeg har ikke samvittighet til å gjøre noe annet.. men jeg trenger en drivkraft.. en grunn til å stå opp om morgenen.. du nevner religion.. om jeg bare hadde hatt troen på det.. så hadde alt hatt en dypere mening.. og jeg kunne ha fordypet meg i troen.. men det er umulig.. og det er utelukket at jeg får en "religiøs åpenbaring" for å si det sånn.. jeg har lett i så mange kretser etter folk jeg virkelig kan være på bølgelengde med.. men kommer alltid til kort.. hadde jeg hatt noe å jobbe mot.. ett mål.. så hadde hverdagen vært litt enklere.. men den gang ei.. ack.. står i en blindgate.. nettopp ferdig med videregående.. allmenn selvsagt.. ettersom jeg ikke visste hva jeg ville.. det gjør jeg fortsatt ikke.. nå er det liksom ingen plasser jeg "skal være" .. bare går og svimer.. jobber litt.. ingenting jeg trives med.. føler jeg sitter med blanke ark.. igjen.. men med en penn uten blekk..

[Gjest jfgh]

jeg forstår filosofien din..

og jeg blir her nok en stund til.. jeg har ikke samvittighet til å gjøre noe annet.. men jeg trenger en drivkraft.. en grunn til å stå opp om morgenen.. du nevner religion.. om jeg bare hadde hatt troen på det.. så hadde alt hatt en dypere mening.. og jeg kunne ha fordypet meg i troen.. men det er umulig.. og det er utelukket at jeg får en "religiøs åpenbaring" for å si det sånn.. jeg har lett i så mange kretser etter folk jeg virkelig kan være på bølgelengde med.. men kommer alltid til kort.. hadde jeg hatt noe å jobbe mot.. ett mål.. så hadde hverdagen vært litt enklere.. men den gang ei.. ack.. står i en blindgate.. nettopp ferdig med videregående.. allmenn selvsagt.. ettersom jeg ikke visste hva jeg ville.. det gjør jeg fortsatt ikke.. nå er det liksom ingen plasser jeg "skal være" .. bare går og svimer.. jobber litt.. ingenting jeg trives med.. føler jeg sitter med blanke ark.. igjen.. men med en penn uten blekk..

Buddhisme?

[Gjest twisted83]

Esj...... Har det på AKKURAT samme måte....

Men det går an å få det bedre... Andre har jobbet seg ut av det samme før, da skal vel vi også kunne klare det!?

Lyst på en liten maile-venn?

[email protected]

Mail meg hvis du vil da )

Lykke til, styrkeklemmer fra