Ligner barna på dere?

[Gjest inx]

Ofte sier vi: det har hun etter meg, etter bestemor osv.

Selv er jeg mørk, og har en lyshåret datter, som ikke ligner spesielt på noen av oss foreldrene. Likevel hører vi fra tanter og onkler (på hver vår side, selvfølgelig) "Hun er bare SÅÅ lik deg! Dette har hun fra VÅR familie!

Nå skal vi adoptere, og er spent på hvordan det vil bli.

Jeg regner med at de barnekjære tantene og onklene vil lete etter (og finne) likhetstrekk nok en gang.

Ser dere at (adoptiv)barna ligner på dere selv da dere var små?

[Gjest Tirsa]

Jeg får av og til høre at min filippinske adoptivdatter ligner på meg! Nå har riktignok også jeg brune øyne og relativt mørkt hår, men her stopper nå også likheten. Jeg synes det bare blir dumt jeg, det virker som om enkelte absolutt skal ha barna til å ligne.

[Gjest ChiengMai]

Storebror har mange felles trekk med pappaen sin, han. Men det er nok jeg som oftest får høre at han ligner meg, for han og jeg er svært like av sinnelag og temperament. Lillebror ligner nok mest seg selv selv om han nok er like fnisete som ene tanta. :-)

Likhetstrekk kan vel alle finne, men barna våre er jo ikke akkurat "snytt ut av nesene våre". Like blir de nok på mange måter likevel, de fanger opp fakter og uttrykk hjemme - i enkelte sammenhenger blir dette mer fremtredende enn selve utseendet.

[fresja]

Da jeg var liten var det noen i nabolaget som adopterte en norsk jente. Hun var som snytt av sin adoptivmor. 30-40 år senere fortalte adoptivmora at hun var kjødelig tante til jenta...

[Gjest Kina, et flott land.]

Vi har fått høre av mange at vår kjære datter ligner på min mann. Men jeg tror at de fleste vil vi nok kunne finne likhetstrekk med hvis vi leter. Og det er vel det vi gjerne vil at de skal gjøre, også når de er adoptert.

Od etterhvert vil de jo selvsagt fange opp hva vi gjør og kopiere det. Det er jo slik barn er, de skal kopiere

[Chinamamma]

Dette med å søke etter likhetstrekk er noe vi alle gjør.

Vi er vel også ofte tiltrukket av det som er likt.

I forrige uke mottok vi bilder av vår lille jente som vi skal hente i Kina.

Jeg la merke til at hun likner litt på mannen min.

Mørk, bredt ansikt og mørke øyne.

Hans foreldre har også kommentert at hun likner deres sønn.

Jeg er mer en brunette, og har ikke funnet de sammme likhetstrekkene

(Vel, kanskje litt fordi jeg har brede kinnben) mellom henne og meg.

Jeg har egentlig ikke ønsket å finne dette helller, selv om det jo er litt artig å se hvordan "The matching Group" har gjort dette.

Men noen likhetstrekk vil hun vel etterhvert få fra begge foreldrene i i forhold som oppførsel og annet.

Jeg synes ikke det er så viktig at barnet likner.

Det at barnet vårt er adoptert, er jo noe som synes uansett.og hun vil jo bli det fortalt også .Da vil hun jo etterhvert forstå at det er "noen der ute" som hun likner på.

Uansett, så er det jo hennes personlighet vi skal akseptere og elske og være stolte av.

Jeg vil være stolt når det vises at hun er adoptert

[snø]

Vi har ofte fått høre at Bella likner utseendemessig på pappa'en sin, men selv tror vi folk helst ser det de vil se :-) Pappa er mørk og Bella er mørk - her i familien er det jeg som ser ut som jeg er adoptert ;o)

Men vi får også ofte høre av farmor og farfar at Bella er akkurat lik slik pappa var da han var liten av personlighet. Samma aktivitetsnivå, like nyskjerrige og samme reaksjonsmønster.

Ellers har Bella "arvet" en særhet etter meg - jeg har veldig varme bein, og går mest mulig uten strømper. Har alltid beina utenfor dyna, og jeg er ikke i stand til å ligge i sovepose, om jeg ikke lkan åpne den i bunn og slippe beina ut. Bella vil heller ikke ha dyne på beina - sier at hun ikke får luft på beina da :-) (og nei, hun sover veldig sjelden sammen med oss, så hun har nok ikke plukket det opp på den måten).

Selfølgelig er det bare tilfeldigheter, men det er koselige tilfeldigheter :-)

Beste hilsen fra

[Lisette]

Og sprøtt er det :0)

Vår datter likner faktisk meg, utseendemessig. Lite hode, små øyne, Litt nesen også. Vi har ulike farger, men ellers må jeg si at det er bemerkelsesverdig mange likheter. Selv lange fingre og lange tær :0)

Ellers kopierer hun jo meg og sin pappa i måten hun sier ting, væremåte.....men hun er bare helt skjønn :0) Og hun er min datter!

Stolt mamma,

[Gjest kinamamsen]

Ja, barna ligner litt på oss. Vår yngste ligner veldig på meg; spesielt da jeg var liten. Likheten er nok mye på grunn av at hun har lysere hud og hår enn sine kinesiske med- søstre. Hun har samme runde ansiktsform som meg. Jeg har også litt skjeve øyne (fra en fjern sameslektning; tror jeg) så vi har klare ytre likhetstrekk. Vi har ganske lik personlighet også, men det er nok mere tilfeldig, og noe vil nok også være tillært over tid. Vår eldste datter ligner ikke på noen av oss foreldre (selv om noen mener det også), men hun har klare likhetstrekk med oss begge når det gjelder væremåte og oppførsel.

Det er ikke noe poeng at barna skal ligne, men jeg synes det er morsomt å så hvordan de blir påvirket og lar seg forme av oss voksne; faktisk både på godt og vondt; og det er ikke alle ting man ønsker å føre videre; men det skjer uansett ....!

) hilsen fra

[sibadulla]

Mange mener vår minimann er som snytt ut av nesa på pappa'n sin, enda minimannen er asiat ) Selv i Thailand fikk vi stadig vekk høre fra thaiene hvor like de var. Når jeg nikket, smilte og sa at t.o.m. magen lignet, så lo de godt. Kan vel kanskje ikke kalle magen til pappa'n "søt" som minimannens sin, men... Babymagen til minimannen er forresten på full fart vekk...

Ellers ligner han vel mer på meg enn pappa'n når det gjelder personlighet. Så, han har fått litt fra hver ;o)

[thuva1365380402]

Vi kom hjem fra Korea for 3 mnd siden i dag, og min søster var med på turen. Det første min søster sa da hun fikk se vår lille sønn for første gang i Korea var at han likner på pappa (vår pappa) når han var liten. Jeg kunne ikke se det selv da, men da vi kom hjem og fikk se bilde av pappa da han var liten hadde han faktisk noen likhetstrekk med han.

Litt artig er det jo.

[grot]

Hm... ja det er vel dette at vi ser hva vi ønsker å se kanskje?? Jeg fikk høre på vårt DPW-møte i Thailand at lillegutten vår var veldig lik meg. Jeg ble helt perpleks og vi har tullet mye med dette i ettertid, at mamma`n skulle bli så stum av en forsåvidt uskyldig kommentar. Men må innrømme at jeg med en gang tenkte at dommeren tullet, men ettersom de ga seg til å diskutere seg i mellom så skjønte jeg jo til slutt at det var seriøst ment. MEN: vi finnes ikke like, selv om jeg skulle ønsket meg det aldri så mye:-) Andre her hjemme har igjen hevdet at han ligner på pappa`n sin, noe jeg heller ikke er enig i. Men at han fanger opp fakter og blir lik oss i væremåte er jeg ikke det minste i tvil om

[ahg]

Vi kan vel ikke akkurat si at våre to kinafrøkener likner på oss utseendemessig, selv om noen spontant har bemerket at storesøster likner på meg.

Når det gjelder gemytt, kjenner vi igjen oss selv på enkelte trekk hos begge, samtidig som mye også er forskjellig. De har jo sine unike personligheter. Men jeg skal ikke stikke under en stol at det er litt godt å kjenne seg igjen i enkelte trekk hos ungene. Det styrker følelsen av tilhørighet.

Som flere andre også er inne på, hermer selvfølgelig ungene etter våre talemåter, gester og fakter. Det er både morsomt og av og til litt 'pinlig' å høre og se seg selv speilet gjennom ungene. 'Er det sånn jeg høres ut,' tenker jeg når feks storesøster formaner lillesøster.

Da vi var på vår siste hentereise i Kina, syntes jeg det var påfallende hvordan flere av barna liknet på en av sine nye foreldre. Jeg spurte guiden vår om CCAA prøver å matche barn og foreldre utseendemessig, og fikk til svar at det slett ikke er usannsynlig.

[Altman]

Uforståelig innlegg

[fei1365380229]

Vår datter har ihvertfall samme temperament som meg!

Jeg ser mange likhetstegn med både mor/far og søsken, men så veldig utseendemessig lik oss er hun nok ikke.

[SierDuDet]

Jeg har forstått at man skal være varsom med hva man skriver til dere her inne, men jeg får inntrykk av at mange av dere ser på deres adoptivbarn som ting. Dukker. Ikke vanlige barn.

Dere mener helt sikkert ikke vondt, men det ser ikke ut som om dere ser det selv.

"Dere", som i noen. Ikke alle.

[Mamta]

Tja, endel sier at vår sønn likner sin far både av utseende og fakter. Jeg ser jo at de er like distrè begge to, he - he.

Men ellers syns vi vel at ungene våre av karakter likner mer på Emil Lønneberget & Lotta fra Bråkmakergatan enn noen andre...

Forresten leste jeg en interessant artikkel i siste VB blad om forskning på dette med gener og miljø og hva som bestemmer adoptivbarns atferd. De har funnet ut at som småbarn kan adoptivbarna ofte likne sine adoptivforeldre, mens de likner mer og mer på sine biologiske foreldre fra skolealder og opp mot voksen alder i atferd og tenkemåte.

Lykke til med adopsjonen, forresten!

Hilsener fra

[Mamta]

Jeg har forstått at man skal være varsom med hva man skriver til dere her inne, men jeg får inntrykk av at mange av dere ser på deres adoptivbarn som ting. Dukker. Ikke vanlige barn.

Dere mener helt sikkert ikke vondt, men det ser ikke ut som om dere ser det selv.

"Dere", som i noen. Ikke alle.

Hva i all verden baserer du denne antakelsen på? Jeg skjønner at du ikke mener alle, men nå ble jeg virkelig nysgjerrig på hva det er du konkret sikter til.

Hilsener

[SierDuDet]

Hva i all verden baserer du denne antakelsen på? Jeg skjønner at du ikke mener alle, men nå ble jeg virkelig nysgjerrig på hva det er du konkret sikter til.

Hilsener

Det er måten det er skrevet på. Ungen høres ut som et leketøy for inx, ikke et barn.

"Nå skal vi adoptere, og er spent på hvordan det vil bli."

Det høres ut som meg i dette øyeblikk. Jeg sitter og venter på mitt nye hjemmekinoanlegg, og jeg er spent.

Forskjellen er at anlegget mitt ikke er av kjøtt og blod.

Det må sies at jeg overdrev noe når jeg skrev "dere". Jeg leser tross alt så godt som 3 innlegg her i året, men sånn sett er prosentraten min i forhold til hva jeg har fått inntrykk av, jævla høy.

[meimei]

Jeg synes det er rart at mange er så opptatt av å finne likhetstrekk mellom adopterte barn og seg selv. For min del er dette noe av det mest spennende med å være mor til tre kinajenter at de er 100% seg selv. Verken mer eller indre like /ulike enn resten av familien (ei heller hva utsende angår, for vi har mange farger i vår familie). Men fordelen med å være adoptert er at omverden respekterer at de er unike, og de slipper tvangstrøyen det er å ha humøret til tante Anna, øynene til onkel Per og fobiene til mamma. Jeg lurer ofte på om jeg ville hatt den samme spenningen ved å finne ut hvem ungene mine var og hvem de skal bli, dersom de hadde kommet fra min mage. Tror nok at jeg da i langt større grad ville tolket personligheten deres i forhold til egen barndom og egne reaksjoner. Det at ungene mine har gener fra sine biologiske foreldre og får oppdragelsen fra oss, gjør at personligheten deres blir en spennende mix som jeg gleder meg til å se utvikle seg i årene som kommer. Og jeg føler en stor grad av ydmykhet i forhold til alle de ukjente faktorene ved deres bakgrunn, faktorer som jeg vet vil påvirke hvem de blir.

Så langt står jeg stort sett med åpen munn og beundrer de tre flotte, sterke og ulike jentene som vokser rett foran øynene på meg -hver dag!