Ligner barna på dere?

[Gjest ChiengMai]

Det er måten det er skrevet på. Ungen høres ut som et leketøy for inx, ikke et barn.

"Nå skal vi adoptere, og er spent på hvordan det vil bli."

Det høres ut som meg i dette øyeblikk. Jeg sitter og venter på mitt nye hjemmekinoanlegg, og jeg er spent.

Forskjellen er at anlegget mitt ikke er av kjøtt og blod.

Det må sies at jeg overdrev noe når jeg skrev "dere". Jeg leser tross alt så godt som 3 innlegg her i året, men sånn sett er prosentraten min i forhold til hva jeg har fått inntrykk av, jævla høy.

Selvfølgelig er vi foreldre spente på hvordan det vil bli når barnet kommer! Vi som adopterer er også spente på prosessen underveis. En adopsjon eller en fødsel er langt mindre forutsigbar enn hjemmekinoanlegget ditt, nettopp fordi det handler om mennesker og ikke ting. Anlegget ditt kan du forhåpentligvis plugge i veggen, koble til TV og masse søte små høyttalere - og så fungerer det helt fint. Så enkel er ikke alltid forholdet mennesker imellom. Og barn er slett ikke så forutsigbare. :-)

Svært mange adoptivforeldre har hatt et "halvt liv sammen" før de får barn, og dette barnet blir en stor omveltning både i måten å tenke på og måten å leve på.

Selv elsker jeg kjekke tekniske dippedutter og kan levende forestille meg hvor spent du er mens du venter på anlegget ditt. Tro meg, det er bare blåbær mot den spenningen jeg følte mens jeg ventet på ungene mine. Nettopp fordi disse ungene ikke er en forutsigbar _ting_, men levende mennesker. :-D

[Gjest ChiengMai]

Jeg synes det er rart at mange er så opptatt av å finne likhetstrekk mellom adopterte barn og seg selv. For min del er dette noe av det mest spennende med å være mor til tre kinajenter at de er 100% seg selv. Verken mer eller indre like /ulike enn resten av familien (ei heller hva utsende angår, for vi har mange farger i vår familie). Men fordelen med å være adoptert er at omverden respekterer at de er unike, og de slipper tvangstrøyen det er å ha humøret til tante Anna, øynene til onkel Per og fobiene til mamma. Jeg lurer ofte på om jeg ville hatt den samme spenningen ved å finne ut hvem ungene mine var og hvem de skal bli, dersom de hadde kommet fra min mage. Tror nok at jeg da i langt større grad ville tolket personligheten deres i forhold til egen barndom og egne reaksjoner. Det at ungene mine har gener fra sine biologiske foreldre og får oppdragelsen fra oss, gjør at personligheten deres blir en spennende mix som jeg gleder meg til å se utvikle seg i årene som kommer. Og jeg føler en stor grad av ydmykhet i forhold til alle de ukjente faktorene ved deres bakgrunn, faktorer som jeg vet vil påvirke hvem de blir.

Så langt står jeg stort sett med åpen munn og beundrer de tre flotte, sterke og ulike jentene som vokser rett foran øynene på meg -hver dag!

Nå vel, fobiene til mamma kan adoptivbarn fint ha! Tilfeldig, men like fullt tilstedeværende. :-)

[mil1365380270]

Jeg synes det er rart at mange er så opptatt av å finne likhetstrekk mellom adopterte barn og seg selv. For min del er dette noe av det mest spennende med å være mor til tre kinajenter at de er 100% seg selv. Verken mer eller indre like /ulike enn resten av familien (ei heller hva utsende angår, for vi har mange farger i vår familie). Men fordelen med å være adoptert er at omverden respekterer at de er unike, og de slipper tvangstrøyen det er å ha humøret til tante Anna, øynene til onkel Per og fobiene til mamma. Jeg lurer ofte på om jeg ville hatt den samme spenningen ved å finne ut hvem ungene mine var og hvem de skal bli, dersom de hadde kommet fra min mage. Tror nok at jeg da i langt større grad ville tolket personligheten deres i forhold til egen barndom og egne reaksjoner. Det at ungene mine har gener fra sine biologiske foreldre og får oppdragelsen fra oss, gjør at personligheten deres blir en spennende mix som jeg gleder meg til å se utvikle seg i årene som kommer. Og jeg føler en stor grad av ydmykhet i forhold til alle de ukjente faktorene ved deres bakgrunn, faktorer som jeg vet vil påvirke hvem de blir.

Så langt står jeg stort sett med åpen munn og beundrer de tre flotte, sterke og ulike jentene som vokser rett foran øynene på meg -hver dag!

Tror det er en menneskelig egenskap, som man ikke tenker over. Har du ikke hørt folk fortelle hvor lik barnet er en av foreldrene, og så er det den nye partneren?

[frø]

Og sprøtt er det :0)

Vår datter likner faktisk meg, utseendemessig. Lite hode, små øyne, Litt nesen også. Vi har ulike farger, men ellers må jeg si at det er bemerkelsesverdig mange likheter. Selv lange fingre og lange tær :0)

Ellers kopierer hun jo meg og sin pappa i måten hun sier ting, væremåte.....men hun er bare helt skjønn :0) Og hun er min datter!

Stolt mamma,

Javisst Lisette, datteren din er helt skjønn akkurat som deg!!!

Lurer på om neste mann vil ligne pappaen sin, dette blir spennende!

[Gjest Luddea]

Det er måten det er skrevet på. Ungen høres ut som et leketøy for inx, ikke et barn.

"Nå skal vi adoptere, og er spent på hvordan det vil bli."

Det høres ut som meg i dette øyeblikk. Jeg sitter og venter på mitt nye hjemmekinoanlegg, og jeg er spent.

Forskjellen er at anlegget mitt ikke er av kjøtt og blod.

Det må sies at jeg overdrev noe når jeg skrev "dere". Jeg leser tross alt så godt som 3 innlegg her i året, men sånn sett er prosentraten min i forhold til hva jeg har fått inntrykk av, jævla høy.

Jeg syns ikke det er noen anderledes holdninger blant adopsjonsforeldre enn blant biologiske foreldre. Alle mine venner som er eller har vært gravide snakker slik: håper det blir ei jente, håper h'n får rødt hår, skal bli spennende å se om h*n ligner på mora, eller tenk om vi får en skikkelig propell- vi som er så rolige fra før, mitt barn skal for all del ikke gå slik og slik kledd, ha de og de interessene osv.

Det er helt normalt å spekulere i hva slags barn man får, og hvordan det vil påvirke familien.

Jeg skal ikke adoptere, men leser her ganske ofte, og jeg syns det er utrolig så mye pepper og debatt innskriverne her får for de uskyldigste uttalelser.

Hvis du syns de ser på ungene sine som "ting", er det jammen meg nok av andre foreldre som gjør det også. Jeg tror de fleste adoptivforeldre har reflektert mye mer over det faktum at deres barn er et eget individ, og ikke en leke, enn det mange andre gjør.

Ellers har jeg uvanlige venner og familie, for de er utrolig opptatt av utseendet til sine barn. Og alle syns at akkurat deres lille "dukke" er den vakreste i verden.

Mvh

[serendipity]

Jeg synes det er rart at mange er så opptatt av å finne likhetstrekk mellom adopterte barn og seg selv. For min del er dette noe av det mest spennende med å være mor til tre kinajenter at de er 100% seg selv. Verken mer eller indre like /ulike enn resten av familien (ei heller hva utsende angår, for vi har mange farger i vår familie). Men fordelen med å være adoptert er at omverden respekterer at de er unike, og de slipper tvangstrøyen det er å ha humøret til tante Anna, øynene til onkel Per og fobiene til mamma. Jeg lurer ofte på om jeg ville hatt den samme spenningen ved å finne ut hvem ungene mine var og hvem de skal bli, dersom de hadde kommet fra min mage. Tror nok at jeg da i langt større grad ville tolket personligheten deres i forhold til egen barndom og egne reaksjoner. Det at ungene mine har gener fra sine biologiske foreldre og får oppdragelsen fra oss, gjør at personligheten deres blir en spennende mix som jeg gleder meg til å se utvikle seg i årene som kommer. Og jeg føler en stor grad av ydmykhet i forhold til alle de ukjente faktorene ved deres bakgrunn, faktorer som jeg vet vil påvirke hvem de blir.

Så langt står jeg stort sett med åpen munn og beundrer de tre flotte, sterke og ulike jentene som vokser rett foran øynene på meg -hver dag!

Godt innlegg!!!!

[AAA]

Det er måten det er skrevet på. Ungen høres ut som et leketøy for inx, ikke et barn.

"Nå skal vi adoptere, og er spent på hvordan det vil bli."

Det høres ut som meg i dette øyeblikk. Jeg sitter og venter på mitt nye hjemmekinoanlegg, og jeg er spent.

Forskjellen er at anlegget mitt ikke er av kjøtt og blod.

Det må sies at jeg overdrev noe når jeg skrev "dere". Jeg leser tross alt så godt som 3 innlegg her i året, men sånn sett er prosentraten min i forhold til hva jeg har fått inntrykk av, jævla høy.

Hei!

Interessant! Kan du si noe om hvorfor du syns det er annerledes at de som adopterer sier at de gleder seg og lurer på hvordan det blir og hvordan barnet ser ut osv, enn det er når de som er gravide gjør det?

For de gjør det ser du, bare ta en kikk på graviditetsforum, eller spør hvem som helst du kjenner som er/har vært gravid. ;-)

MVH

[leenie]

Dere er en god jeg gærninger nen ganger!

Og for the record; nei, jeg ligner ikke på noen av foreldrene mine. Hverken i utseendet eller væremåte.

Og hvorfor skulle jeg vel det? er det sjarmerende? Syns litt synd på min søster jeg, når folk sier at hun ligner på mamma...

[Gjest inx]

Det er måten det er skrevet på. Ungen høres ut som et leketøy for inx, ikke et barn.

"Nå skal vi adoptere, og er spent på hvordan det vil bli."

Det høres ut som meg i dette øyeblikk. Jeg sitter og venter på mitt nye hjemmekinoanlegg, og jeg er spent.

Forskjellen er at anlegget mitt ikke er av kjøtt og blod.

Det må sies at jeg overdrev noe når jeg skrev "dere". Jeg leser tross alt så godt som 3 innlegg her i året, men sånn sett er prosentraten min i forhold til hva jeg har fått inntrykk av, jævla høy.

Hehehe

hehehe - utrolig, hvordan et helt uskyldig ment innlegg kan leses.

Seriøst - det er ett år siden vi begynte arbeidet med å adoptere, og fremdeles laang tid til vi får barnet. Det er ønsket og etterlengtet - men min familie og jeg har et liv i mellomtiden også.

Som andre mennesker gleder vi oss over små og store hendelser i livet vårt - og slikt som at kaffe er skikkelig godt når man er trøtt. (Kjenner du deg igjen??)

Noen ganger er jeg ikke en gang helt på høyden, og tenker på enda mer bagatellmessige smågreier i livet, tilogmed - slik som dette innlegget viser.

Men siden du tar det opp, -jeg lurer på hvilke batterier dette nye leketøyet kommer til å bruke - og lager det lyd også?

[flosshatt]

Når vi adopterer får vi ikke barn som likner oss i utseendet. HELDIGVIS!!! Da kan vi også skryte uhemmet av hvor pene barna er, uten at noen tror vi er innbildske;))

[Mamta]

Det er måten det er skrevet på. Ungen høres ut som et leketøy for inx, ikke et barn.

"Nå skal vi adoptere, og er spent på hvordan det vil bli."

Det høres ut som meg i dette øyeblikk. Jeg sitter og venter på mitt nye hjemmekinoanlegg, og jeg er spent.

Forskjellen er at anlegget mitt ikke er av kjøtt og blod.

Det må sies at jeg overdrev noe når jeg skrev "dere". Jeg leser tross alt så godt som 3 innlegg her i året, men sånn sett er prosentraten min i forhold til hva jeg har fått inntrykk av, jævla høy.

Det at en som vordende mamma (enten nå barnet skal komme fra magen eller et annet land) er spent og forventningsfull foran det store som skal skje, syns jeg da ikke er noen tingliggjøring av Barnet en venter på. Fordi det å bli kjent med et nytt lite menneske er noe av det meste spennende man kan oppleve, syns nå jeg.

Og ang. prosentraten du refererer til; det _kan_ jo hende du slumper til å lese akkurat de innleggene som trigger deg når du først er her inne...

[Papagena]

Jeg har ikke sett mitt fremtidige barn ennå, men vil bare referere hva en god venninne med egne adoptivbarn sa til meg da jeg fortalte at også vi skal adoptere: "Da får dere også et barn som er penere enn dere selv!"