Gå til innhold

Posttraumatisk stress syndrom i familen, hvordan hjelpe?


Gjest Hilsen bekymret og rådløs søster
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest Hilsen bekymret og rådløs søster

Min bror. 28, utsatt for brutal"gang rape" i utlandet, truet på livet og ranet(alt dette på èn gang) for 5 år siden=> forandret totalt personlighet=> samtaleterapi =>perioder med dype/moderate depresjoner, lider av sterk angst(også den i perioder),=> håpløshet =>selvmordsforsøk=> flere innleggelser (hvorav noen langvarige)=>mer samtaleterapi => per i dag, 5 år etter.. =lite resultat.

Fortsatt lange perioder med moderat til dyp depresjon og angst. Isolerer seg fullstendig og klarer ikke bavare noen faste forhold eller jobb, han har kuttet kontakt med sin tidligere kjæreste og nære venner.

Min mor og jeg er svært bekymret og føler oss rimelig hjelpeløse og "tvinger" ham til å holde kontakten med oss. Vi to er og de enest som per i dag har kontakt med ham, bortsett fra hans terapeut(som han går til en gang hver tredje uke).

Tross de vonde periodene(som kan vare alt fra 3-4 uker til(som oftest) flere måneder har han også noen perioder (på ca 4-8 uker hvor det går noenlunde ok, og hvor det "virker" som om han har det "bra" (jeg vet aldri helt sikkert hvordan han egentlig har det, men han klarer ihvertfall å utføre slike dagligdagse ting/ gå på cafè/ besøke meg og noen få i familen/ og lese noen gode bøker. Det virker som om tristheten _er der_ men at den er mindre altoppslukende og intens, noe han selv har bekreftet.)

Min bror sliter. Han er "konstant" redd og slik jeg oppfatter det er han ikke spesielt mottagelig for samtaleterapi(jeg aner faktisk ikke. Det virker bare som om han går dit, betaler vedkommende for å sitte der i 40 min for deretter å gå igjen. Jeg tror han har viljen i orden, men jeg tror han opplever det fullstendig håpløst.) Han kan ringe meg midt på natten (vi lever i hver vår by) og gråte som et lite barn og si at han vil ut av det helvete han lever i, men ser ingen vei ut. Han sier han siter fast i det grusomme. Min bror er nå blitt en svært lukket person, i motsetning til tidligere. Han krever svært lite av andre, lider som oftest i stillhet og vil helst være alene. Likevel virker han takknemlig over at vi (hans mor og jeg) presser ham til å han kontakt (dette kan selvsagt også kun være min tolkning!).

Han er ikke tilhenger av medisiner, men har forsøkt zoloft og tolvon for 2 år siden, uten effekt. Tar nå kun vival og imovane. Bør han, itillegg til samtaleterapien igjen forsøke et ssri? Eller andre type medikamenter?Og i så fall hvilket? Er det andre behandlingsmuligheter man bør forsøke?

Jeg er så glad i min bror, er det noen som kan hjelpe?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Anniken79

Kjære deg! Jeg vet ikke helt hvilke medisiner jeg kan anbefale, men for meg høres det ut som han kan trenge noen medisiner. Jeg har selv blitt utsatt for seksuelle overgrep og voldtekt, og har PTSD. Jeg har hatt litt hjelp av en kombinasjon av cipramil 40mg og tolvon 50mg. Det finnes en blodprøve som viser om en har nok av ssri i blodet til at det skal ha terapeutisk effekt. Den dosen som virker for en person kan være for liten for en annen eller omvendt. ( Er også sykepleier)

Men bare medisiner har ingen virkning. De tar ikke bort det vonde, men demper smerten og gjør det lettere å være mottakelig for samtaleterapi fordi det ikke gjør like vondt. For meg høres det ut som om samtaleterapi hver tredje uke er altfor lite. Det var ihvertfall det for meg. Har han gått til samme terapeut hele tiden? Har han hatt noen kontakt med psykiatrisk poliklinikk der han bor? Har han vært i kontakt med støttesenter mot incest og seksuelle overgrep eller Dixi? Det som har reddet meg har vært kontakten med støttesenteret mot incest og seksuelle overgrep. Det å møte andre som har vært utsatt for det samme, gå i en støttegruppe der en kan hjelpe hverandre gjør at en ikke føler seg så alene. Alle reaksjonene mine som det var så vanskelig å leve med ble litt mere normale og litt mindre skremmende. Og så kan en støtte hverandre og hjelpe hverandre fremover. Nå går jeg til enesamtale på støttesenteret en gang i uken, til psykolog en gang i uken og i støttegruppe en gang i uken. Jeg har også hatt perioder der jeg har vært veldig langt nede, drevet met selvskading og selvmordsforsøk, og jeg har hatt perioder der jeg har hatt det ganske bra. Men det jeg merker nå er at de dårlige periodene blir kortere, og jeg faller ikke så dypt lenger. Det er fortsatt tungt, men nå har jeg noen som vet akkurat hvordan det er fordi de har vært der selv, og det hjelper. Vet ikke om dette var til hjelp for deg, jeg? Det går ihvertfall an å komme ut av mørket, det finnes mange som har klart det. Jeg håper det også går for din bror. Men det tar tid. Lang tid. Og det er knallhardt arbeid. Og en ting til, det er bare han som kan gjøre den jobben. Så ikke slit deg helt ut, ok? Men kjempeflott at han har deg og moren din, han er heldig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest tod

I og med at broren din har hatt såpass omfattende plager såpass lenge, tenker jeg at det kan være verdt å forsøke medisiner igjen (sannsynligvis SSRI). Samtidig virker årsaken til problemene hans veldig åpenbar - og jeg tenker derfor at samtaleterapi vil kunne spille en rolle.

Jeg vil tro at det mest problematiske i opplevelsen hans knytter seg til gruppevoldtekten - i forbindelse med seksuelle overgrep mot menn knytter det seg en rekke problemstillinger som kan gjøre at overgrepet oppleves som _svært_ traumatisk. For det første kan det gi den maskuline selvfølelsen en alvorlig knekk, og i dette tilfellet vil dette antakelig forsterkes av at overgriperne var menn (går jeg sterkt ut i fra). Videre er dette noe det snakkes svært lite om i samfunnet generelt, støttesentre er ofte utelukkende for kvinner etc, og alt dette er med på å forsterke forestillingen om at dette er svært tabu.

Jeg vil derfor tro at broren din, i tillegg til å ha behov for å bearbeide selve det konkrete overgrepet, også vil ha behov for å ta opp temaer som går på selvfølelse, seksuell identitet, følelse av skam osv. Dette forutsetter at han har full tillit til terapeuten. I og med at han har gått i terapi såpass lenge uten særlig bedring, kan det kanskje være grunn til å vurdere å bytte terapeut - avhengig av hvor han bor kan det muligigens la seg gjøre å finne en terapeut som har spesiell innsikt i denne problematikken. Jeg vil også tro at en støttegruppe bestående av menn som har vært utsatt for noe lignende kan være nyttig, men jeg veit ikke om slike i det hele tatt finnes i Norge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anniken79

I og med at broren din har hatt såpass omfattende plager såpass lenge, tenker jeg at det kan være verdt å forsøke medisiner igjen (sannsynligvis SSRI). Samtidig virker årsaken til problemene hans veldig åpenbar - og jeg tenker derfor at samtaleterapi vil kunne spille en rolle.

Jeg vil tro at det mest problematiske i opplevelsen hans knytter seg til gruppevoldtekten - i forbindelse med seksuelle overgrep mot menn knytter det seg en rekke problemstillinger som kan gjøre at overgrepet oppleves som _svært_ traumatisk. For det første kan det gi den maskuline selvfølelsen en alvorlig knekk, og i dette tilfellet vil dette antakelig forsterkes av at overgriperne var menn (går jeg sterkt ut i fra). Videre er dette noe det snakkes svært lite om i samfunnet generelt, støttesentre er ofte utelukkende for kvinner etc, og alt dette er med på å forsterke forestillingen om at dette er svært tabu.

Jeg vil derfor tro at broren din, i tillegg til å ha behov for å bearbeide selve det konkrete overgrepet, også vil ha behov for å ta opp temaer som går på selvfølelse, seksuell identitet, følelse av skam osv. Dette forutsetter at han har full tillit til terapeuten. I og med at han har gått i terapi såpass lenge uten særlig bedring, kan det kanskje være grunn til å vurdere å bytte terapeut - avhengig av hvor han bor kan det muligigens la seg gjøre å finne en terapeut som har spesiell innsikt i denne problematikken. Jeg vil også tro at en støttegruppe bestående av menn som har vært utsatt for noe lignende kan være nyttig, men jeg veit ikke om slike i det hele tatt finnes i Norge.

Hei tod. På det støttesenteret mot incest og seksuelle overgrep hvor jeg går er det en støttegruppe for mannlige utsatte. Det er også egne temakvelder for menn. Dessuten synes jeg det stort sett alltid er noen menn innom senteret både på aktiviteter og innomstikk. Faktisk så ofte at det gjorde meg utrygg i begynnelsen fordi jeg har litt vansker med å forholde meg til menn. Men nå synes jeg det er ok. Håper det kan være slik på andre støttesentre rundt om i landet også. Men det finnes ihvertfall.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hilsen bekymret og rådløs søster

Kjære deg! Jeg vet ikke helt hvilke medisiner jeg kan anbefale, men for meg høres det ut som han kan trenge noen medisiner. Jeg har selv blitt utsatt for seksuelle overgrep og voldtekt, og har PTSD. Jeg har hatt litt hjelp av en kombinasjon av cipramil 40mg og tolvon 50mg. Det finnes en blodprøve som viser om en har nok av ssri i blodet til at det skal ha terapeutisk effekt. Den dosen som virker for en person kan være for liten for en annen eller omvendt. ( Er også sykepleier)

Men bare medisiner har ingen virkning. De tar ikke bort det vonde, men demper smerten og gjør det lettere å være mottakelig for samtaleterapi fordi det ikke gjør like vondt. For meg høres det ut som om samtaleterapi hver tredje uke er altfor lite. Det var ihvertfall det for meg. Har han gått til samme terapeut hele tiden? Har han hatt noen kontakt med psykiatrisk poliklinikk der han bor? Har han vært i kontakt med støttesenter mot incest og seksuelle overgrep eller Dixi? Det som har reddet meg har vært kontakten med støttesenteret mot incest og seksuelle overgrep. Det å møte andre som har vært utsatt for det samme, gå i en støttegruppe der en kan hjelpe hverandre gjør at en ikke føler seg så alene. Alle reaksjonene mine som det var så vanskelig å leve med ble litt mere normale og litt mindre skremmende. Og så kan en støtte hverandre og hjelpe hverandre fremover. Nå går jeg til enesamtale på støttesenteret en gang i uken, til psykolog en gang i uken og i støttegruppe en gang i uken. Jeg har også hatt perioder der jeg har vært veldig langt nede, drevet met selvskading og selvmordsforsøk, og jeg har hatt perioder der jeg har hatt det ganske bra. Men det jeg merker nå er at de dårlige periodene blir kortere, og jeg faller ikke så dypt lenger. Det er fortsatt tungt, men nå har jeg noen som vet akkurat hvordan det er fordi de har vært der selv, og det hjelper. Vet ikke om dette var til hjelp for deg, jeg? Det går ihvertfall an å komme ut av mørket, det finnes mange som har klart det. Jeg håper det også går for din bror. Men det tar tid. Lang tid. Og det er knallhardt arbeid. Og en ting til, det er bare han som kan gjøre den jobben. Så ikke slit deg helt ut, ok? Men kjempeflott at han har deg og moren din, han er heldig!

Takk for gode og innsiktsfulle svar begge to, jeg skal vise ham det dere har skrevet :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

sherlock

I og med at broren din har hatt såpass omfattende plager såpass lenge, tenker jeg at det kan være verdt å forsøke medisiner igjen (sannsynligvis SSRI). Samtidig virker årsaken til problemene hans veldig åpenbar - og jeg tenker derfor at samtaleterapi vil kunne spille en rolle.

Jeg vil tro at det mest problematiske i opplevelsen hans knytter seg til gruppevoldtekten - i forbindelse med seksuelle overgrep mot menn knytter det seg en rekke problemstillinger som kan gjøre at overgrepet oppleves som _svært_ traumatisk. For det første kan det gi den maskuline selvfølelsen en alvorlig knekk, og i dette tilfellet vil dette antakelig forsterkes av at overgriperne var menn (går jeg sterkt ut i fra). Videre er dette noe det snakkes svært lite om i samfunnet generelt, støttesentre er ofte utelukkende for kvinner etc, og alt dette er med på å forsterke forestillingen om at dette er svært tabu.

Jeg vil derfor tro at broren din, i tillegg til å ha behov for å bearbeide selve det konkrete overgrepet, også vil ha behov for å ta opp temaer som går på selvfølelse, seksuell identitet, følelse av skam osv. Dette forutsetter at han har full tillit til terapeuten. I og med at han har gått i terapi såpass lenge uten særlig bedring, kan det kanskje være grunn til å vurdere å bytte terapeut - avhengig av hvor han bor kan det muligigens la seg gjøre å finne en terapeut som har spesiell innsikt i denne problematikken. Jeg vil også tro at en støttegruppe bestående av menn som har vært utsatt for noe lignende kan være nyttig, men jeg veit ikke om slike i det hele tatt finnes i Norge.

Fortelle om den traumatiserende opplevelsen i trygge omgivelser vil over tid fjerne ubehaget. Men det kan også noen ganger være en lang og smertefull prosess

Hva med å speede opp gjenfortellingsprosessen med en passe dose selektiv men svak nervegift av den typen som (over)stimulerer serotonin, for på den måten fortere ta knekken på ulykkessporene i hjernen.

Vil det være fullstendig uetisk når mange forsøker å brenne opp lykkesporene med bruk av MDMA i festlige sammenhenger ?

Mvh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nils Håvard Dahl, psykiater

Siden han fortsatt har betydelige problemer, bør han etter min mening bruke SSRI - regelmesig og langvarig.

Kan han søkes til noen "superspesialist" på PTSD?

Det er særdeles bra at dere i familien bryr dere, "tvinger" han til aktivitet og kontakt og ikke lar han være alene hele tiden.

Dessverre finnes det traumer som en ikke blir helt frisk av igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hilsen bekymret og rådløs søster

Siden han fortsatt har betydelige problemer, bør han etter min mening bruke SSRI - regelmesig og langvarig.

Kan han søkes til noen "superspesialist" på PTSD?

Det er særdeles bra at dere i familien bryr dere, "tvinger" han til aktivitet og kontakt og ikke lar han være alene hele tiden.

Dessverre finnes det traumer som en ikke blir helt frisk av igjen.

Takk for svar. Jeg skal følge de rådene du gir.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...