Hjelp meg?

[miniority]

Jeg er ei jente på snart 15.Mine foreldre skilte seg for ca.et år siden og etter det har alt bare gått nedover i livet mitt..Ikke hatt det så veldig bra akkurat..Og da bestevenninna mi "droppa" meg klikka jeg..Jeg begynte å tenke på å ta livet mitt,noe jeg også prøvde på..Opptil flere ganger,men det var alltid noen som kom før jeg døde..Eller før jeg rakk å fullføre det..Jeg møtte så en gutt..Som har vært gjennom veldig mye sjøl..Han redda meg mer enn en gang..Han har stilt opp for meg..Og det er noe jeg er utrolig glad for,men jeg trur jeg trenger mer hjelp..Typen kan ikke alt..Jeg får anfall..Veit ikke hva det er..Jeg hyperventlierer,begynner å riste i hele kroppen,griner,skriker,blir noen ganger helt borte,besvimer,slutter å puste..Dette kan da umulig være normalt?Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre..Hvem jeg skal gå til..Hjelp?

Jeg har også hatt andre tin gi livet mitt som har påvirket meg veldig..Har alltid vært en av de flinke i familien,de har forventet mye av meg..Men nå orker jeg nesten ikke å dra på skola lenger..Jeg klarer ikke sove om natta..Ligger bare våken å tenker..Trenger jeg hjelp?Hva skal jeg gjøre..?Orker snart ikke mer......

[Gjest tod]

Dette er ikke normalt, nei. Anfallene du beskriver kan høres ut som en form for sterk angst. Kanskje er du også deprimert.

Du burde absolutt gå til legen slik at du kan få hjelp for dette.

[bibbi33]

Kjære deg! Det høres ikke ut som om du har det så veldig godt for tiden! Jeg syns du skal ta kontakt med en lege eller sykepleier, enten ved ditt fastlege kontor eller på en helsestasjon for ungdon, eller ved skolen din. Det du beskriver ligner veldig på slik jeg hadde det før i tiden, og jeg tror det er typiske angst reaksjoner.

De gode nyhetene til deg er at det går an å gjøre noe med hvordan du føler deg! Det finnes medikamenter som kan hjelpe både symptomene dine og årsakene til de, og samtaler med en reflektert og forståelsesfull voksen er også gull verdt.

Uansett hva du gjør, så ikke sitt inne med de følelsene. Prøv å oppsøke fagfolk så de kan hjelpe deg så fort som mulig.

Det er kjempevondt når foreldre skiller seg, og venner oppfører seg teit mot deg, men måten de oppfører seg på sier mye mer om dem enn det sier om deg.... bare husk det! Inni alt det vonde du har nå, får du prøve å finne noen ting som du liker som kan gi deg glede. Det høres kanskje vanskelig og /eller teit ut, men det handler om å fylle på gladkontoen....

Jeg ønsker deg altmulig lykke til, og tenker på deg ikveld. Håper det letter!

[Gjest jfgh]

Du går enten rett til fastlegen, eller til helesøstra på skolen din dersom hun er grei å snakke med, og så forklarer du dem situasjonen - evt skriver det ned på et ark hvis du ikke greier å si det, eller frykter at du vil komme til å bagatellisere dersom du sier det rett ut, for at du til syvende og sist ikke vil være til bry ellernoe.

Det er viktig at du får hjelp mens du er ung, for dess eldre du blir, jo vanskeligere kan det være å komme seg ut av det. Så hvis det ikke går akkurat som du tenker i begynnelsen; hold ut. Husk at du er du, uansett hva andre gjør, du har deg selv.