IQ-testing av foreldre

[Gjøken]

Sender dette inlegget over fra "åpent". Kunne være morsomt med noen synspunkter herfra.

Vi kjenner jo alle "Svanhild saken" og har sikkert forskjellige formeninger om den. Men det er ikke det jeg vil diskutere her. Jeg har blitt kjent med at det er helt vanlig å IQ-teste alle tvilsomme foreldre i noen fylker.Foreldre som er i søkelyset allerede før barnet blir født, blir testet på fødeklinikken rett etter fødselen. Vet ikke riktig hva jeg skal mene om det. Det er jo mye annet enn IQ som er viktig når man skal oppdra barn.Men det er klart det er viktig at foreldrene forstår barnas behov.Spesielt synes jeg dette er viktig når det gjelder adopterte barn. Mange av barna har med seg vanskelig bagasje fordi de har vonde og vanskelige opplevelser bak seg.En eller flere adskillelser har de også. Noe som er svært traumatisk for spe- og småbarn.Jeg har truffet noen adoptivforeldre som virker å ha liten forståelse for disse problemene.De mener barnet deres har samme forutsetning som biologiskfødte barn og vil ikke innse at disse barna har spesielle behov.Jeg vet at adoptivforeldre blir nøye undersøkt før de får adoptere.Men hva blir undersøkt? Økonomi, jobb,bolig,hvilket forhold de har til rasisme, om de har eller har hatt alvorlige eller kroniske sykdommer o.l.Men hva med IQ-test? Det har jeg ikke hørt om i denne forbindelse. Er det noen som bør ha en IQ godt innenfor normalen så er det nettopp adoptivforeldre.Jeg synes det burde være helt obligatorisk å IQ-teste folk som søker om adoptivbarn. Det ville være en trygghet og sikkerhet for de små vergeløse som kommer hit mener jeg. Noen som har synspunkter?

- trebarnsmamma

Svar på dette innlegget Tips en venn!

[flosshatt]

Det er mange som blir gode foreldre selv om iq'en ikke er den beste, fordi de er flinke til å gi kjærlighet og omsorg. Vi var litt enige med tanke på iq-test vi, og valgte å ta den før vi tok kontakt med barnevernet i kommunen. Vi la fram resultatet, men det hadde ikke noe å si at vi begge har en iq godt over gjennomsnittet, for det var evnen vår til å gi kjærlighet og omsorg, pluss å være ressursterke nok til å ta tak i problemer om eller når de oppstår som var viktig.

[Gjest en psykolog]

Det er helt unødvendig å IQ-teste adoptivsøkere. Dersom de har en lav IQ, vil det komme fram i løpet av intervjuet uansett, i form av begrenset resonneringsevne, manglende evne til å forstå barns behov osv. Disse vil dermed neppe bli godkjent, uten at man trenger noen referanse til IQ.

Jeg vil tippe at godkjente adoptivforeldre flest har en IQ som ligger godt over gjennomsnittet.

[snø]

Hehehehehe, IQ-teste oss, ja! Nå tror jeg kanskje at man ville bli avslørt gjennom intervjuene med sosialkontoret om man hadde såpass alvorlige mangler mht IQ. Selv om man ikke har garantier for det heller... Det har faktisk vært en sak der BUFA ikke ville gi fohåndsgodkjennelse basert på søkers IQ. Denne saken ble så overprøvet av barne- og familieministeren, men saken ble kjent i det landet paret skulle adoptere fra, og paret fikk så vidt jeg vet sine papirer i retur. Så kan man være enig eller uenig i det som skjedde i denne saken. Så vidt jeg husker gikk diskusjonene høyt her inne...

Siden jeg vil anta at de fleste som adopterer har en grei IQ, så ville jeg heller være litt mer opptatt av deres EQ, for å være helt ærlig!

Og når det gjelder IQ og foreldrerollen, så synes jeg det spørsmålet er blitt MYE vannskeligere etter at jeg så filmen "I am Sam", som tar opp nettopp dette med om en kan være god forelder med lav IQ. Filmen anbefales, særlig for dere som har samme oppfatning som jeg hadde i utgangspunktet - at barn ikke har godt av å vokse opp hos foreldre som man vokser forbi når man passerer 8 år....

Jeg mener vel fremdeles at man "barn" ikke kan oppdra barn, men har blitt en smule mer reflektert og aldri så lite mindre skråsikker i min sak ;o))

Beste hilsen fra

[AAA]

Hehehehehe, IQ-teste oss, ja! Nå tror jeg kanskje at man ville bli avslørt gjennom intervjuene med sosialkontoret om man hadde såpass alvorlige mangler mht IQ. Selv om man ikke har garantier for det heller... Det har faktisk vært en sak der BUFA ikke ville gi fohåndsgodkjennelse basert på søkers IQ. Denne saken ble så overprøvet av barne- og familieministeren, men saken ble kjent i det landet paret skulle adoptere fra, og paret fikk så vidt jeg vet sine papirer i retur. Så kan man være enig eller uenig i det som skjedde i denne saken. Så vidt jeg husker gikk diskusjonene høyt her inne...

Siden jeg vil anta at de fleste som adopterer har en grei IQ, så ville jeg heller være litt mer opptatt av deres EQ, for å være helt ærlig!

Og når det gjelder IQ og foreldrerollen, så synes jeg det spørsmålet er blitt MYE vannskeligere etter at jeg så filmen "I am Sam", som tar opp nettopp dette med om en kan være god forelder med lav IQ. Filmen anbefales, særlig for dere som har samme oppfatning som jeg hadde i utgangspunktet - at barn ikke har godt av å vokse opp hos foreldre som man vokser forbi når man passerer 8 år....

Jeg mener vel fremdeles at man "barn" ikke kan oppdra barn, men har blitt en smule mer reflektert og aldri så lite mindre skråsikker i min sak ;o))

Beste hilsen fra

Jeg hadde strøket med glans på en sånn prøve. Helt sant! Jeg forstår aldri bæret av sånne IQ-test-greier, sånn f.eks hvis det står en hel remse med tall og så skal du forstå hvilket tall som logisk kommer etterpå, eller figurer, og du skal forstå hvilken som ikke hører til osv osv.

Jeg har enda til gode å få til sånne ting jeg. Er heeeelt ubrukelig.

Så jeg stemmer mooooooot at man innfører IQ-test for oss. Høh!

Dum hilsen fra

[ahg]

Såvidt jeg har forstått går IQ mye på evne til å tenke logisk, systematisk, nesten matematisk. Jeg kjenner til et par personer som har skåret skyhøyt på IQ-tester, men som dessverre ikke fungerer så godt i samspill med andre mennesker. De er superdyktige innenfor sitt tekniske felt, og samtidig temmelig sære i omgang og samarbeid med andre mennesker.

Jeg vil tro at EQ - emosjonell intelligens - er langt viktigere når det gjelder evne til å oppdra barn. Etter min mening hjelper det ikke så mye å være superintelligent om man ikke samtidig har evne til empati og sosialt samspill med andre.

Jeg ser derfor liten mening i å IQ-teste dem som ønsker å adoptere.

[BMS!]

Hei Gjøken!

Gjerne for meg, det spiller ingen rolle i praksiss tror jeg.

Jeg tror ikke det er noen som har så lav IQ som blir godkjent til dags dato heller.

Selv ligger jeg (faktisk) over gjennomsnittet, om jeg kan stole på NRKs "den store iq'testen"

Mitt problem ville vel heller kommet om man ikke ble godkjent om man har dysleksi. Det siste trenger neppe nermere forklaring.

MVH

[snø]

Jeg hadde strøket med glans på en sånn prøve. Helt sant! Jeg forstår aldri bæret av sånne IQ-test-greier, sånn f.eks hvis det står en hel remse med tall og så skal du forstå hvilket tall som logisk kommer etterpå, eller figurer, og du skal forstå hvilken som ikke hører til osv osv.

Jeg har enda til gode å få til sånne ting jeg. Er heeeelt ubrukelig.

Så jeg stemmer mooooooot at man innfører IQ-test for oss. Høh!

Dum hilsen fra

Vel, du er sannsynligvis ikke så veldig alene om akkurat det der. Jeg er livredd for å teste meg, i tilfelle jeg skulle finne ut at jeg egentlig er tilbakestående ;o)))

Beste hilsen fra

[hix]

IQ-testing av adoptivforeldre kan jeg godta, selv om jeg virkelig ikke forstår hva en IQ-test har med evnen til omsorg for barn å gjøre. Det jeg ikke klarer å svelge er IQ testing av biologiske foreldre. Et samfunn består av alle typer mennesker. Noen smartere enn andre, og slik har det alltid vært. Sanfunnet har i nyere tid utviklet seg dit hen at alle mennesker forutsettes å ha de samme evnene. Det virker på meg som om skolens visjon er å utvikle alle barn til et identisk nivå. Denne trangen til å presse alle gjennom den samme løypa fører til at de som ikke har en IQ innenfor toleransevinduet defineres som svake individer. Dette er etter min mening en total avsporing og en blind tilbedelse av et tall som ikke beskriver mer enn en liten bit av alt det et menneske er satt sammen av.

For å unngå flere Svanhild saker ville vi enten måtte la være å gripe inn før det viser seg å være noe alvorlig galt med den _totale_ omsorgsevnen (ikke bare på grunnlag av dette tallet), eller så måtte man teste folk før de ble kjønsmodne, for deretter å sterilisere de som ikke når opp i testene. Jeg vet om en mann ved navn Adolf som i sin tid fremla nettopp disse tankene. Det var ikke vanskelig for Adolf å selge sine argumenter, for det er faktisk åpenbart og helt logisk at dersom man kun aksepterer at en spesiell egenskap føres videre, så får man en dreining hos hele populasjonen i den retningen. Dette visste man, for dyreavl har man drevet med i alle tider. Ikke mange stilte spørsmål ved ideene, for med et minimum av intelligens, så forsto alle at det var riktig det som ble hevdet. Det er litt av det samme som skjer i Svanhild saken. Det lærde, de som hevder å ha logisk resoneringsevne og intelligens, mener at Svanhild ikke må få overføre sine egne svakheter til barna sine. Men denne logiske og intelligente måten å resonnere på, den som gir gode resultater i IQ-tester, kan også gi tunellsyn og mindre evne til å vektlegge det emmosjonelle. Vi kan derfor ende opp som en homogen gruppe av foreldre som alle forstår at takstein skal legges fra takskjegget og oppover mot mønet, men som mangler mye alle de andre viktige egenskapene som ikke verdsettes av en IQ-test.

Hva med disse egenskapene; Evne til alltid å se sine barn i et positivt lys. Evne til å virkelig elske sine barn på en måte som barna merker. Evne til å vise barna sine egne følelser på en ekte måte. Evne til å vise omsorg for andre barn og dyr som lider. Evne til å få barnet til å prøve en gang til etter at det har mislyktes ti ganger. Evne til å gi trøst og trygghet. Vilje til å stå opp for barnet når det opplever urett. Guts til å dra hjem til foreldrene til mobberen for å konfrontere dem med hva som skjer. Tålmodighet til å ikke bli sint i tide og utide når barnet strekker strikken. Evne til å være grenseløst stolt av barna sine og vilje til å ofre seg for dem. Evne til å få barna til å være stolt av seg selv. Evne til å kommunisere med barna. Evne til å sette seg selv ned på et nivå som gjør at man møter barnet på barnets eget nivå.

Jeg tror ingen av de ovenfor nevnte egenskapene ville gi nevneverdig positivt utslag på en IQ-test. Likevel representerer de det viktigste kvalifikasjonene man kan ha når man har omsorg for et barn. IQ-tester er etter min mening ikke bare langt på vei verdiløse i denne sammenhengen. De er også livsfarlig i saker der de kombineres med litt prestisje og fagfolk med så høy IQ at de ender opp med det tunellsynet som gjør at de ikke klarer å strekke seg utenfor den logiske tenkemåten.

[lipari]

Det er mange som blir gode foreldre selv om iq'en ikke er den beste, fordi de er flinke til å gi kjærlighet og omsorg. Vi var litt enige med tanke på iq-test vi, og valgte å ta den før vi tok kontakt med barnevernet i kommunen. Vi la fram resultatet, men det hadde ikke noe å si at vi begge har en iq godt over gjennomsnittet, for det var evnen vår til å gi kjærlighet og omsorg, pluss å være ressursterke nok til å ta tak i problemer om eller når de oppstår som var viktig.

Hei Flosshatt!

Har ikke hatt anledning til å gå tur i det siste pga møter. Håper vi snakkes neste gang det blir treff her hvor vi bor.

Har du mailadressen min, jeg har slettet din ved en feil her på jobben.

[flosshatt]

Hei Flosshatt!

Har ikke hatt anledning til å gå tur i det siste pga møter. Håper vi snakkes neste gang det blir treff her hvor vi bor.

Har du mailadressen min, jeg har slettet din ved en feil her på jobben.

Hei Lipari,

Koselig å se deg her inne igjen. Jeg har ikke mailadressen din etter litt vel effektiv rydding forleden. min er; [email protected]