Til webmaster & andre........

[Vanedis]

Du skriver:

"vår datter var feks veldig rolig, sov hele natten osv. Men jeg _veldig_ glad for at jeg ikke samtidig hadde en 1-2-åring og ta meg av"

Det er jo en ærlig sak at du innrømmer at dette hadde blitt for mye for _deg_, men det er vel ikke sikkert situasjonen hadde føltes slik for alle andre???

Synes også at noen av adoptanter har et veldig lettvint syn på egenfødte barn. At disse nærmest kommer harmoniske til verden og at alt stell og omsorg nesten går av seg selv. Du sier at det er naivt å likestille det å få tvillinger med det å få en egenfødt og adoptert med kort mellomrom, siden tvillingene er på samme utviklingstrinn og krever det samme... Litt lettvint tankegang dette også, siden mange tvillinger er svært forskjellige. Det å ha ligget sammen i mors liv garanterer ikke at man vil trenge den samme oppfølging etter fødsel. Det er to individer det er snakk om her også, akkurat som med den adopterte og egenfødte som du refererer til.

Og helt til slutt: Min fantastiske, gode mor fødte fire barn på fire kalenderår. For henne var dette den store lykken. Og hun hadde kjærlighet, omsorg og oppmerksomhet nok for oss alle:-)

Tror du det handler om at adoptivforeldre ikke har nok kjærlighet, omsorg og oppmerksomhet, og de derfor ikke kan både føde og adoptere samtidig?

Det handler om realisme i forhold til at adoptivbarn kan ha _ekstra_ omsorgsbehov, og at en adopsjon medfører utfordringer. Dette leserinnlegget beskriver dette: http://www.adopsjon.com/leserinnlegg/problemer.htm

De fleste forstår vel at barn som har ekstra omsorgsbehov og som samtidig kan være i en sårbar og fremmed situasjon, trenger adoptivforeldre som konsentrerer seg om de behovene, og at omsorgsituasjonen er tilrettelagt for å skape trygghet og tillit.

En omsorgsbase som skal håndtere både dette og samtidig en helt ny situasjon rundt egenfødt barn (som også kan være omsorgskrevende), er derfor ikke ønskelig.

Jeg er forresten klar over at egenfødte barn kan være omsorgskrevende. Derfor enda større grunn til at det ikke er ønskelig med begge deler samtidig.

[snø]

Tror du det handler om at adoptivforeldre ikke har nok kjærlighet, omsorg og oppmerksomhet, og de derfor ikke kan både føde og adoptere samtidig?

Det handler om realisme i forhold til at adoptivbarn kan ha _ekstra_ omsorgsbehov, og at en adopsjon medfører utfordringer. Dette leserinnlegget beskriver dette: http://www.adopsjon.com/leserinnlegg/problemer.htm

De fleste forstår vel at barn som har ekstra omsorgsbehov og som samtidig kan være i en sårbar og fremmed situasjon, trenger adoptivforeldre som konsentrerer seg om de behovene, og at omsorgsituasjonen er tilrettelagt for å skape trygghet og tillit.

En omsorgsbase som skal håndtere både dette og samtidig en helt ny situasjon rundt egenfødt barn (som også kan være omsorgskrevende), er derfor ikke ønskelig.

Jeg er forresten klar over at egenfødte barn kan være omsorgskrevende. Derfor enda større grunn til at det ikke er ønskelig med begge deler samtidig.

Takk Vandedis, du sa vel i grunnen det jeg ville si :-)

Og til en som også er anonym - Jeg beklager at det tydeligvis ikke har gått klart nok fram i innleggene mine, men det at egenfødte også trenger masse omsorg og kjærlighet og kan være krevende er nettopp et _veldig_ godt argument for å ikke adoptere samtidig som man er gravid!

Jeg tviler ikke på at det er mennesker som klarer å takle flere barn kort tid. Men det er ingen idealsituasjon uansett hvordan du vrir og vender på det. Og din mor fikk disse barna i tur og orden som nyfødte - ingen av dem kom som usikker og redd 2-åring. Å ikke innse at det er en forskjell her, er etter min mening mer enn litt blåøyd.

Og igjen, jeg underslår ikke at det ikke er krevende å få engenfødte barn. Noe som bare forsterker mitt poeng om at man bør adoptere og få egenfødte i tur og orden, ikke samtidig...

Beste hilsen fra

[favn]

Hei,

Man kan ikke både være gravid og adoptere samtidig, men man kan gjøre begge deler i tur og orden.

Årsaken til at man ikke skal være gravid når man adopterer bunner vel (veldig forenklet) i all hovedsak i at det er krevende å adoptere (og å føde!!), og at det adopterte barnet i tiden etter at det kommer hjem skal få all den oppmerksomheten barnet trenger, og ikke måtte "konkurrere" om oppmerksomheten med et lite spedbarn.

Å ha et lite (eller større!!) adoptert barn som skal knytte seg til sine nye foreldre, samtidig som de nybakte foreldrene har en liten baby som må ammes, og krever så mye oppmerksomhet som en liten baby krever, er ikke bra - verken for det adopterte barnet eller babyen!

Derfor sier adopsjonslovgigingen helt klart at man IKKE kan adoptere når man er gravid, og at det barnet man har fra før (adoptert eller egenfødt) skal være 2 år før neste barn kommer. Så kan man jo diskutere om 2-års reglen er for streng :-)

Hovedsaken er at det å få barn er krevende, og det å få adoptivbarn kan være enda mer krevende. Og da bør man kunne rette mest mulig av sin oppmerksomhet mot det adopterte barnet. Noe som jeg vil tro vil være vanskelig om man har en nyfødt baby på armen....

Beste hilsen fra

Det var forsåvidt greie argumenter. Et adoptert barn kan jo ha litt av hvert i bagasjen som fordrer mer enn normalt mye omsorg osv.

Men det høres like fullt tullete ut at adopsjonen stanses i tolvte time dersom de ventende foreldrene i mellomtiden skulle slumpet til (?) å ha fått nærkontakt med naturen.

[flisa]

Ja du sier noe... og trillinger blir vel automatisk meldt til barnevernet??? det er litt rart dette når vi diskuterer at både et nyfødt barn og et adoptert barn har krav på full oppmerksomhet den første tiden. selvsagt har de det. Men det er litt den samme følelsen som man kan få når man går til det skritt å skaffe barnet sitt søsken. det kan være lett å tenke : Klarer jeg virkelig bli like glad i dette barnet som i det første? Man er jo så glad i det barnet man har at man tror man har lagt ned hele kjærlighetskvota si her. Men så merker man jo når nestemann kommer at man fortsatt er akkurat like glad i den første...samtidig med at man er like glad i andremann også. Tror ikke noe på denne begrensede "hjertekapasiteten" jeg, klart det ikke er noe problem å gi to unger masse kjærlighet og omsorg. Men noen vil tydeligvis ha enerett på kunnskap om dette, noe som virker bare tåpelig på meg..

Helt enig!

[Vanedis]

Det var forsåvidt greie argumenter. Et adoptert barn kan jo ha litt av hvert i bagasjen som fordrer mer enn normalt mye omsorg osv.

Men det høres like fullt tullete ut at adopsjonen stanses i tolvte time dersom de ventende foreldrene i mellomtiden skulle slumpet til (?) å ha fått nærkontakt med naturen.

"Men det høres like fullt tullete ut at adopsjonen stanses i tolvte time dersom de ventende foreldrene i mellomtiden skulle slumpet til (?) å ha fått nærkontakt med naturen.".

Adoptivsøkere er på forhånd kjent med dette, og vet hvilke konsekvenser en graviditet kan medføre.

For at adoptivsøkere ikke skal havne i en slik situasjon, så blir de oppfordret til å bruke prevensjon.

Skulle man likevel komme i denne situasjonen, så er det uansett hensynet til barnet som skal telle. Barnet vil få tildelt nye foreldre, og situasjonen er derfor "uproblematisk" for deres del.

Skjønner at det må oppleves forferdelig for adoptivsøkere som opplever dette, men det er en veldig god grunn til at reglene er slik, og hensynet er i forhold til barnet, og ikke adoptivsøkerne.

[Vanedis]

Takk Vandedis, du sa vel i grunnen det jeg ville si :-)

Og til en som også er anonym - Jeg beklager at det tydeligvis ikke har gått klart nok fram i innleggene mine, men det at egenfødte også trenger masse omsorg og kjærlighet og kan være krevende er nettopp et _veldig_ godt argument for å ikke adoptere samtidig som man er gravid!

Jeg tviler ikke på at det er mennesker som klarer å takle flere barn kort tid. Men det er ingen idealsituasjon uansett hvordan du vrir og vender på det. Og din mor fikk disse barna i tur og orden som nyfødte - ingen av dem kom som usikker og redd 2-åring. Å ikke innse at det er en forskjell her, er etter min mening mer enn litt blåøyd.

Og igjen, jeg underslår ikke at det ikke er krevende å få engenfødte barn. Noe som bare forsterker mitt poeng om at man bør adoptere og få egenfødte i tur og orden, ikke samtidig...

Beste hilsen fra

Hei snø!

Takk )

Ja, det handler selvfølgelig ikke om begrenset "hjertekapasitet" eller at man ikke kan makte å ha flere barn tett.

[favn]

"Men det høres like fullt tullete ut at adopsjonen stanses i tolvte time dersom de ventende foreldrene i mellomtiden skulle slumpet til (?) å ha fått nærkontakt med naturen.".

Adoptivsøkere er på forhånd kjent med dette, og vet hvilke konsekvenser en graviditet kan medføre.

For at adoptivsøkere ikke skal havne i en slik situasjon, så blir de oppfordret til å bruke prevensjon.

Skulle man likevel komme i denne situasjonen, så er det uansett hensynet til barnet som skal telle. Barnet vil få tildelt nye foreldre, og situasjonen er derfor "uproblematisk" for deres del.

Skjønner at det må oppleves forferdelig for adoptivsøkere som opplever dette, men det er en veldig god grunn til at reglene er slik, og hensynet er i forhold til barnet, og ikke adoptivsøkerne.

Skjønner. Barnet som venter vet sannsynligvis heller ikke at det blir noen andre foreldre. Eller?

[Vanedis]

Skjønner. Barnet som venter vet sannsynligvis heller ikke at det blir noen andre foreldre. Eller?

De framtidige adoptivforeldrene skal sende fotoalbum, så det kan være at barnet har fått sett bilder av dem.

Når jeg skriver at for barnet er det "uproblematisk", så er det fordi barnet på dette tidsunkt har omsorgspersoner og miljø (personalet på barneheimen osv.) som de er knyttet til, og barnet har ikke det samme forholdet til "personene på bildet". Dvs. barnet har ikke fått en slik tilknytning at man mener det kan ta skade av et skifte.

Samtidig mener man at faren for skade, er mer sannsynlig, hvis barnet kommer til en omsorgsbase som ikke tar hensyn til eventuelle ekstra omsorgsbehov.

[Gjest også adoptivmor]

Hei snø!

Takk )

Ja, det handler selvfølgelig ikke om begrenset "hjertekapasitet" eller at man ikke kan makte å ha flere barn tett.

Nei det dreier seg vel heller om at barn er noe man ikke kan diskutere på et generelt grunnlag siden alle er ulike. Visst kan man få adoptivbarn som strever med tilknytning og kanskje får store problemer med dette i mange år. På den annen side så kommer det adoptivbarn til Norge som starter opp i barnehange en måned eller to etter at de er kommet, og dermed må takle adskillelse fra mor/far flere timer daglig (tenker selvsagt ikke på de som benytter seg av åpen barnehage her, det blir jo noe helt annet..)

Som de fleste andre her så ville nok ikke jeg heller ønsket en situasjon der to barn kom veldig tett. Jeg er litt for bedagelig :-) og ser for meg at det ville blitt en veldig stressa hverdag. Men om det først skulle ha skjedd meg så hadde det nok ikke vært verdens undergang heller. Det hadde nok mest sannsynlig gått veldig fint. Jeg tror vi er slikt skapt at vi i en slik situasjon vil klare å ta ut ekstra mye av oss selv. Og et søsken etter noen få måneder ville nok i de aller fleste tilfeller vært en berikelse:-)

[Vanedis]

Nei det dreier seg vel heller om at barn er noe man ikke kan diskutere på et generelt grunnlag siden alle er ulike. Visst kan man få adoptivbarn som strever med tilknytning og kanskje får store problemer med dette i mange år. På den annen side så kommer det adoptivbarn til Norge som starter opp i barnehange en måned eller to etter at de er kommet, og dermed må takle adskillelse fra mor/far flere timer daglig (tenker selvsagt ikke på de som benytter seg av åpen barnehage her, det blir jo noe helt annet..)

Som de fleste andre her så ville nok ikke jeg heller ønsket en situasjon der to barn kom veldig tett. Jeg er litt for bedagelig :-) og ser for meg at det ville blitt en veldig stressa hverdag. Men om det først skulle ha skjedd meg så hadde det nok ikke vært verdens undergang heller. Det hadde nok mest sannsynlig gått veldig fint. Jeg tror vi er slikt skapt at vi i en slik situasjon vil klare å ta ut ekstra mye av oss selv. Og et søsken etter noen få måneder ville nok i de aller fleste tilfeller vært en berikelse:-)

Det handler ikke om å ha rett eller ikke i denne diskusjonen, men å respektere og ha forståelse for den kunnskap og erfaring giverland og BUFA har i forhold til adoptivbarns behov. På grunnlag av dette, så har de satt denne regelen av hensyn til barnet.

Jeg tviler ikke på at der finnes adoptivforeldre som hadde maktet en slik oppgave, men siden ingen vet noe som helst på forhånd, så kan man ikke "gamble" med om det går. Spesielt ikke siden å adoptere ikke er en rettighet - man søker på grunnlag av at man er klar over at adoptivbarn kan ha behov for ekstra omsorg og at man vet at adopsjon har endel utfordringer.

Skjønner du ikke hvorfor man velger å ta hensyn til adoptivbarnet i en slik situasjon?

[Gjest også adoptivmor]

Det handler ikke om å ha rett eller ikke i denne diskusjonen, men å respektere og ha forståelse for den kunnskap og erfaring giverland og BUFA har i forhold til adoptivbarns behov. På grunnlag av dette, så har de satt denne regelen av hensyn til barnet.

Jeg tviler ikke på at der finnes adoptivforeldre som hadde maktet en slik oppgave, men siden ingen vet noe som helst på forhånd, så kan man ikke "gamble" med om det går. Spesielt ikke siden å adoptere ikke er en rettighet - man søker på grunnlag av at man er klar over at adoptivbarn kan ha behov for ekstra omsorg og at man vet at adopsjon har endel utfordringer.

Skjønner du ikke hvorfor man velger å ta hensyn til adoptivbarnet i en slik situasjon?

Synes dette handler mye om å "ha rett" jeg. Var derfor jeg prøvde å se noen argumenter fra andre siden. Men her handler det visst mye om å vise den _rette_ innsikt. Og det blir man sikkert de beste foreldre av... Joda, ser helt klart fordelen i at man tar hensyn til barnets behov, hvilke foreldre gjør ikke det. Men det er noe av denne firkantede, sosionomtenkningen som tar overhånd noen ganger...sukk..

[Vanedis]

Synes dette handler mye om å "ha rett" jeg. Var derfor jeg prøvde å se noen argumenter fra andre siden. Men her handler det visst mye om å vise den _rette_ innsikt. Og det blir man sikkert de beste foreldre av... Joda, ser helt klart fordelen i at man tar hensyn til barnets behov, hvilke foreldre gjør ikke det. Men det er noe av denne firkantede, sosionomtenkningen som tar overhånd noen ganger...sukk..

Ja, det handler om å se saken utifra adoptivbarnets behov, og så lenge man ikke vet hva det kan være før etter adopsjonen, så bør man være forberedt på "alt", og dermed legge forholdene tilrette for det.

Selv om du synes det er firkantet sosionomtenkning, så blir det ikke mindre viktig av den grunn ;o)

[snø]

Nei det dreier seg vel heller om at barn er noe man ikke kan diskutere på et generelt grunnlag siden alle er ulike. Visst kan man få adoptivbarn som strever med tilknytning og kanskje får store problemer med dette i mange år. På den annen side så kommer det adoptivbarn til Norge som starter opp i barnehange en måned eller to etter at de er kommet, og dermed må takle adskillelse fra mor/far flere timer daglig (tenker selvsagt ikke på de som benytter seg av åpen barnehage her, det blir jo noe helt annet..)

Som de fleste andre her så ville nok ikke jeg heller ønsket en situasjon der to barn kom veldig tett. Jeg er litt for bedagelig :-) og ser for meg at det ville blitt en veldig stressa hverdag. Men om det først skulle ha skjedd meg så hadde det nok ikke vært verdens undergang heller. Det hadde nok mest sannsynlig gått veldig fint. Jeg tror vi er slikt skapt at vi i en slik situasjon vil klare å ta ut ekstra mye av oss selv. Og et søsken etter noen få måneder ville nok i de aller fleste tilfeller vært en berikelse:-)

Nå har jeg nesten glemt hva som var utgangspunktet for denne diskusjonen ;o))

Altså, jeg er ingen helgen, og aner overhode ikke hvordan jeg selv hadde reagert om jeg kom i den situasjonen at jeg ble gravid mens jeg var i adopsjonsprosessen. Heldigvis er Colombia er land som man henter fra 2-3 uker etter tildeling, så sjansen for at jeg skulle oppdage at jeg var gravid mellom tildeling og henting er jo minimal, da ;o))

Når jeg skriver det jeg skriver, så er det ut fra hva som er best for _barnet_, ikke hvordan jeg selv ville taklet en slik situasjon. Jeg vet jo hva som er rett å gjøre, men hva man faktisk gjør vet man jo ikke før man står med begge beina godt plantet i situasjonen.

Du skriver:

"Nei det dreier seg vel heller om at barn er noe man ikke kan diskutere på et generelt grunnlag siden alle er ulike."

Det er vi enige u - og man aner ikke om man skal få et "lett" eller et "vanskelig" adoptiv- eller biologisk barn. I en slik situasjon kan man jo ende opp med to "lette" barn, men man kan like gjerne ende opp med en av hver - eller en kolikkunge og et adoptivbarn med tilknytningsproblemer.

"Jeg tror vi er slikt skapt at vi i en slik situasjon vil klare å ta ut ekstra mye av oss selv."

Det har du muligens rett i, men det er fremdeles ingen ideell situasjon. Og uansett ikke det beste for barnet.

"Og et søsken etter noen få måneder ville nok i de aller fleste tilfeller vært en berikelse:-) "

På det punktet er vi nok uenige :-) At de kommer til å få glede av hverandre - helt klart, men jeg mener fremdeles at det beste for den nyadopterte er å slippe å dele oppmerksomheten med en nyfødt baby.

Som Vandedis sier - det handler ikke om hva som er det beste for oss foreldre i den situasjonen, men hva som er best for barnet.Jeg hadde sikkert gått i oppløsning om det var meg som var i den situasjonen at jeg ble gravid like før henting. Og som sagt så kan jeg ikke si nå at jeg hadde gjort det som var rett mht lover og regler. Men det hindrer meg ikke i å _mene_ at det er det man bør gjøre :-))

Beste hilsen fra