Min kone har problemer

[Søker mulighetene]

Min kone er angst/depresjons pasient. Hun bor hjemme og fungerer normalt greit. Hun går til behandling hos en psykiater. Problemet er at hun søker roen i medisinbruk. Paralgin Forte og Somadril i tillegg til medisiner for angst/depresjon. Legen hennes sier det ikke er fare for avhengighet før etter 4-5 års bruk. Men når hun allerede etter 1 år føler ro og trygghet ved å bruke medikamentene, mener jeg det må ropes varsku! Kommentarer?

Jeg mener det finnes mye god medisin i fysisk trening. Min kone er helt uten trening og er noe overvektig. Hvordan er den beste trenings-starten for henne? Erfaringer ønskes!

Hva kan JEG gjøre for å hjelpe?

[Gjest LucySky]

Bare en kommentar fra meg: hun lyver om hun har sagt at legen har sagt det tar så lang tid for å bli avhengig! Somadril er du hukket på etter ei uke, om du har mye angst og får kjenne roen ved medisinen!

Paralgin Forte er ikke like "farlig" - men SÅ mange år! Det er bare tull, vet du.

På den andre siden så syns jeg jævlig synd på kona di. Og hadde det vært meg, ville jeg strittet imot og blitt rasende og lukket meg, om du kom og sa at "hei, du ljuger om det med avhengigheten!"

Det er sånn det er. Man slåss for livet. Det kjennes i alle fall sånn. Så her må du trå pent!

Det samme gjelder jo trening, hun må ville det sjøl.

Si at du elsker henne, og ikke vil hun skal dø av høyt blodtrykk og ulykkelighet!

Tror ikke treningsinstitutt er noe for henne. Kan du ikke lokke henne ut på (små!) turer? Jeg har vært der sjøl, der hun er nå. Og først da jeg fikk små barn, og vi måtte gå SMÅ turer, begynte jeg å komme igang. Og det tok mange år før det ble større turer.

Hun må kjenne at hun kan snu (på turen) når som helst, skjønner du? Føle at hun styrer det.

Samtidig må hun ikke få lov til å styre deg. For da tar angsten og depresjonen hennes makta over dere begge.

Føler hun at du forstår henne, og respekterer angsten og tristheten hennes, men likevel holder på ditt - da gir du henne en reell sjanse til å begynne å kravle seg oppover.

Husk bare på at dette er ikke en psykolog som snakker, det er en som har vært der kona di er. Så ta det for det.

Bra at du bryr deg. Fint at du spør her. Men prøv å ikke bli - hva heter condescending på norsk?!!

Lykke til,