Burde vært lykkelig?

[Zeb1365380394]

Hei, jeg har verdens snilleste kone som jeg har vært sammen med i over 10 år. Jeg har også en veldig bra jobb (lederstilling), har en av Oslos flottere leiligheter, har 2 flotte biler, m.m. Jeg har alt jeg noensinne har drømt om, men allikevel føler jeg meg "tom" innvendig og sitter for det meste og ser rett ut i luften. Det er ikke noe som er moro lengre - ingenting frister. Det føles som om jeg har "dårlig samvittighet" for et eller annet, selv om ingenting skulle tilsi dette... Før hadde jeg glede av sommer og sol, men heller ikke dette har hjulpet de 3 siste somrene. Jeg føler bare at jeg går rundt som et "tomt skall". Jeg går ofte rundt og tenker på "meningen med livet" og føler at det meste er meningsløst med tanke på at vi en eller annen dag skal dø allikevel. Jeg har prøvd å lufte problemet overfor min kone, men hun svarte bare: "Jeg skjønner at man kan være en smule deprimert fra tid til annen, men kan du ikke bare skjerpe deg da?" Nei, det er ikke bare å skjerpe seg dessverre, for da hadde jeg gjort dette for veldig lenge siden... Jeg orker ikke å gå sånn stort lengre... Første gang disse tankene oppstod, var ved 15 års-alderen. Jeg er nå 30 år og føler at det blir verre jo eldre jeg blir... Jeg må innrømme at jeg (i forbindelse med inntak av store mengder alkohol) har tenkt tanken på å forlate denne verden. Jeg drikker nå sjelden av nettopp denne grunn... Før i verden kunne jeg telle antall dager jeg var "nedfor". Nå teller jeg antall dager der jeg har en "god dag"... Av og til tenker jeg: "Jøss, i dag føler jeg meg i toppform." -Det er noe alvorlig galt et eller annet sted... Hva er galt med meg? Hva gjør jeg? Hvorfor kan ikke jeg være som alle andre? PS. Vi har ikke barn dersom noen lurte på det.

[Kizza1365380506]

For meg høres det unektelig ut som om du er utrbrendt. Leste ett stykke i VG om akkurat det fenomenet. De symptomene du beskriver er akkurat de samme som ble nevnt i avisen.

Behandlingen er sykemelding og kanskje samtaleterapi.

Håper dette hjalp deg litt.

Mvh

[Gjest En 30åring]

Vi kan alle føle oss slik du beskriver iblant!

Når du må telle dager du ikke har det slik, blir det noe helt annet.

Ta kontakt med fastlegen din, snakke med han/henne slik at du kan få kontakt med psykolog.

Blir ikke lykkligere av penger osv., uten at du har det bra med deg selv.

Lykke til uansett!

[soleil]

Det hjelper ikke om alle ytre ting er perfekte når meninsgløsheten gnager på innsiden. Man kan bli deprimert uten at det er ytre årsak. (Endogen depresjon) Det kan nesten føles verre enn om det er noe å sette fingeren på.

Kan hende du har nytte av å prøve medisiner og å snakke med en dyktig terapeut, filosof eller lignende.

Gjør mer av det som føles meningsfullt for dere.

Uansett hva som ligger under bør du sjekke visse ting hos legen. Det er b-12, stoffskiftet, jernlagre og lignende. Noen ganger kan det være fysiske gunner til at man blir dårlig psykisk.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Jeg er ikke rik på gods og gull nå lenger, men jeg har vært der og kan si det at penger er ikke ensbetydende med lykke.

Ei heller å være så fattig som jeg er nå.

Men det er ikke i pengene det ligger, det er mer relasjonene til de menneskene du omgir deg med.

Jeg hadde en fantastisk mann, men mistet ham når han begynte å jakte etter rikdom.

Det varme gode mennesket forsvant og tilbake sto en arrogant og kynisk person som ikke elsket andre enn seg selv.

Alt han tidligere sto for og det fellesskapet vi hadde som gjorde oss lykkelige, var plutselig borte.

Jeg tror det er mange som er ulykkelige idag og som savner en mening med livet.

Mye handler om det at vi skal være så uavhegige, selvstendige, ose av selvsikkerhet og vise utad at man greier seg utmerket selv, både som person og økonomisk.

Mange ganger når jeg leser kontaktannonser, mister jeg helt motet. Alle disse kravene,,,det kan umulig finnes håp for meg..jeg skal være fornøyd med meg selv, jeg skal ha ordnet økonomi, jeg skal være ferdig med fortiden, være interessert i kultur og reiser osv osv, ikke være ensom, men trives alene.

Sannheten er jo det at jeg trives ikke alene, jeg savner noen som kan holde rundt meg og vise meg omtanke og kjærlighet, selv om jeg ikke er "perfekt", selv om jeg ikke har penger til å være såkalt "velkledd", selv om jeg har dårlig råd og ikke kan reise noen steder.

Jeg har mistet mange av mine venninner grunnet flytting, jeg synes det er vanskelig å finne noen nye, alle er så opptatt av det ytre, det er slutt på å komme hjem til hverandre å kose oss en kveld, nei, man skal til byen, gå pub til pub, hvor man slett ikke kan snakke sammen, kun danse, flørte (uavhengig om man har partner eller ikke), utsette seg for fristelser, slik at man kanskje kan komme til å tenke på hvor kjedelig livet er hjemme og kanskje finne på å kline litt med noen...for det er jo ikke utroskap, eller ???

Jeg har mistet troen på at det finnes andre mennesker som tenker som meg selv, jeg er visst for gammeldags og kjedelig..i en alder av 27 år.

Men jeg savner kjærlighet, nærhet, en dyp samtale som ikke omhandler prisen på den og den buksa, eller den og den fargen på veggen, det er overfladisk.

Vi mennesker trenger noe mer enn det i lengden.

Vi trenger noen å vise vår svakhet overfor og vite at noen tar imot oss allikevel, noen som kan trøste, vi trenger at noen trenger oss, og vi trenger noen, uansett hvor "vellykde" vi må være.

Livet er rett og slett tomt uten.

Det er det jeg tror du Zeb mangler, den dype følelsen av tilhørighet med noen, du ble avvist av din kone, skjerp deg sier hun og livet går videre, inntil vi bryter sammen i mangel på nærhet.

Det spiser deg opp, andre ser opp til deg fordi du er noe, kan noe, eier noe.

Den dagen fasaden forsvinner, er det ingenting igjen, forholdet ryker, vennene forsvinner...fordi man ikke hadde en skikkelig grunnmur, nemlig kjærligheten og respekten for hverandre på det dypre plan.

Huff, dette ble langt, men håper noen gadd og lese det...