Det er så mørkt..

[Gjest finnguala]

ute. Asfalten skinner i lyset av lyktestolpene.

Det er så kaldt rundt meg. Så kaldt og ensomt.

Jeg fryser. Da jeg fortalte en vennine i sted om hvordan det er hjemme og hun skjønte. Hun sa at hvis det var sånn det var da jeg vokste opp - da ville enhver fått problemer.

Jeg hadde fortrengt det. Men angsten dukket opp på ny da hun sa det. For da innså jeg at jeg faktisk hadde grunn til å bli syk. Slik kan jeg ikke tenke nå. Da blir jeg aldri frisk.

Men det er klart; jeg har lenge visst at jeg har et forvridd syn på samspillet mellom mennesker. Men det har ikke jeg sagt til henne. Likevel sa hun: "du må jo ha fått et helt forvridd syn på hvordan du skal forholde deg til andre."

Jeg visste jeg hadde det, men ikke innsett det. Ja, jeg har et forvridd syn. Fordi jeg ikke skjønner når jeg skal bli sint på andre. Jeg lar andre tråkke på meg fordi jeg tror det skal være sånn. Mine spede forsøk på autonomi og sunn selvhevdelse gjennom blant annet sinne har bare blitt møtt med enda mer sinne...

Jeg tenker like ofte at det er MEG det er noe galt med når de det gjelder retter sitt voldsomme sinne mot meg. Jeg har ikke engang skjønt at jeg hadde rett til å være sint. Og de gangene jeg har blitt sint, så har jeg fått tifoll tilbake av det samme.

De er så ustabile. De er så utenpå. Jeg føler meg så fremmed sammen med dem. Sammen med dem føler jeg at det blåser en kald vind - gjennom meg. Sammen med dem blir jeg utvisket. Jeg blir liten og betydningsløs. En liten prikk, ubrukelig prikk, på denne jordkloden.

De var de som skulle hjelpe meg å bli stor. Ikke liten.

[Hannah k]

Det var nydelig skrevet..

Fortsett å heve deg selv, med dine meninger og følelser- det er helt riktig.Det er ikke deg det er noe galt med,men desverre har vi ikke alle hatt så sunne foreldre.Vær sammen med de som får deg til å føle deg bedre enn en liten "prikk.

Vennlig hilsen