Noen som forstår?

[Hannah k]

Jeg har en flott kjæreste, omtenksom og snill, og veldig flink til å kommunisere og snakke om følelser.Jeg har blitt flinkere til det også- etter å ha gått lang tid i terapi, og pga hvordan han er.Føler meg "voksen".

Det som er vanskelig er å la han hilse på min bror og hans fam(mine foreldre er døde).Jeg blir så rar og usikker når jeg har med en kjæreste dit. Det er som om jeg ikke helt klarer å være voksen og blir usikker på den rollen når jeg er hos dem.Jeg gruer meg virkelig.Selv om jeg er voksen(28 år).Broren min er et par år eldre enn meg.

Skal jeg bare tillate meg å vise det, eller er det noe jeg bør analysere og finne ut av.

Det er jo vondt å grue seg til det, når jeg er så glad i fam.

Er der noen som skjønner?

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg skjønner hvordan du har det ja.

Jeg er 27 år, og har det slik selv i forhold til mine foreldre og eldre hjemmeboende søsken, 20 og 16 år.

Jeg er selv gift og har barn.

Men når jeg kommer hjem til mine foreldre, blir jeg bare "barnet" igjen, usikker på meg selv og mine beslutninger ang. mitt liv og oppdragelsen av barna, jeg blir klønete og gjør slike dumme ting som å velte glasset ved middagsbordet, stresset og lite pratsom.

Rødmer og tør ikke snakke i familieselskaper osv.

Dette henger nok igjen fra måten de henvender seg til meg på, de kritiserer og retter hele tiden på meg, fnyser gjerne av måten vi gjør ting på, ingenting er liksom godt nok.

Jeg flyttet hjemmefra i ung alder og har nok ikke helt innfridd forventningene de hadde til meg, derfor er jeg litt sånn familiens sorte får.

Jeg har fortalt mannen min om dette, og han er flink til å backe meg opp, taler de imot og forsvarer meg.

Vet ikke hvilket forhold du har til familien din og din avdøde foreldre, men det er kanskje greit å fortelle det til din samboer, slik at han vet om det.

I mitt tilfelle, så er jeg også glad i familien, jeg har prøvd å ta opp dette problemet med de, men de er ikke typen til snakke om slike ting.

Derfor begrenser jeg kontakten en del, og holder meg med mennesker jeg føler meg vel med, bl.a. svigerfamilien. Der er ikke alt så høytidelig og takhøyden er mye større.

Sannsynligvis fordi de ikke er såkalt "vellykkede" i form av penger og status.

[Hannah k]

Jeg skjønner hvordan du har det ja.

Jeg er 27 år, og har det slik selv i forhold til mine foreldre og eldre hjemmeboende søsken, 20 og 16 år.

Jeg er selv gift og har barn.

Men når jeg kommer hjem til mine foreldre, blir jeg bare "barnet" igjen, usikker på meg selv og mine beslutninger ang. mitt liv og oppdragelsen av barna, jeg blir klønete og gjør slike dumme ting som å velte glasset ved middagsbordet, stresset og lite pratsom.

Rødmer og tør ikke snakke i familieselskaper osv.

Dette henger nok igjen fra måten de henvender seg til meg på, de kritiserer og retter hele tiden på meg, fnyser gjerne av måten vi gjør ting på, ingenting er liksom godt nok.

Jeg flyttet hjemmefra i ung alder og har nok ikke helt innfridd forventningene de hadde til meg, derfor er jeg litt sånn familiens sorte får.

Jeg har fortalt mannen min om dette, og han er flink til å backe meg opp, taler de imot og forsvarer meg.

Vet ikke hvilket forhold du har til familien din og din avdøde foreldre, men det er kanskje greit å fortelle det til din samboer, slik at han vet om det.

I mitt tilfelle, så er jeg også glad i familien, jeg har prøvd å ta opp dette problemet med de, men de er ikke typen til snakke om slike ting.

Derfor begrenser jeg kontakten en del, og holder meg med mennesker jeg føler meg vel med, bl.a. svigerfamilien. Der er ikke alt så høytidelig og takhøyden er mye større.

Sannsynligvis fordi de ikke er såkalt "vellykkede" i form av penger og status.

Det er nok fornufig som du har gjort det. Holde seg til de som er bra for en.

Jeg vokste også opp med mye kritikk og uklare grenser. Ble veldig forvirret av det.

Min bror og fam. er ganske (selv)høytidelige,høyt utdannede- og opptatt av at alt skal være riktig,selv om de er veldig greie.Kankje problemet mitt er at jeg føler meg underlegen, siden jeg lenge har gjort "alt som ikke er riktig"- og det er vanskelig for de (og meg) å akseptere at jeg har forandret meg, og blitt et "fornuftig" menneske:)

Takk for svaret

"lille"