Hva lever vi for?

[Gjest T-Puss]

Vi lever bare for å tjene penger og kjøpe oss nye ting. Lettere blir det ikke når man er homse. Er det mulig å bli heterofil? Hva skjer etter døden? Hvorfor ikke ta livet av seg nå, så man slipper å lide i 60-70 år til. Er det premature å ta livet av seg nå, eller om 20 år? Dag inn og dag ut skjer det det samme. Man møter venner. Skravler. Kanskje man tar seg en liten ferie i ny og ne. So what? Gjør ikke livet mer verdt å leve, det. Noen propper i seg piller for å føle seg bedre. Hva slags liv er det? Hvorfor skal enkelte trenge piller for å føle seg lykkelige? Falsk lykke, spør du meg. Noen går til psykolog for å få orden på livet sitt. Hvorfor skal man trenge hjelp av helsevesenet for å få et bedre liv? Aldri har folk vært så psykisk syke som nå. Mange må vente i flere mnd. for å få behandling. Synd for dem det gjelder, sier nå jeg.

Så... Hva lever vi for?

[Gjest Ad.M.]

Jeg tror din intensjon med dette innlegget var å provosere slik at du får oppmerksomhet.

Er du deprimert? Syns du synd på folk som må ha hjelp av medikamenter og terapi? Er livene deres meningsløse og bortkastet? Er det meningsløst hvis f.eks. en som står deg nær får høyt blodtrykk og må ta blodtrykkssenkende medisiner? Er der en prinsippiell forskjell mellom medikamenter for f.eks. sykdommer som gjør folk deprimert, maniske eller psykotiske og medisin mot kreft eller smertestillende for tannpine? Hva er forskjellen?

Meningen med livet må enhver finne selv. MITT liv har en mening selv om jeg må ha medikamenter i uoverskuelig framtid.

[Sør]

Jeg tror din intensjon med dette innlegget var å provosere slik at du får oppmerksomhet.

Er du deprimert? Syns du synd på folk som må ha hjelp av medikamenter og terapi? Er livene deres meningsløse og bortkastet? Er det meningsløst hvis f.eks. en som står deg nær får høyt blodtrykk og må ta blodtrykkssenkende medisiner? Er der en prinsippiell forskjell mellom medikamenter for f.eks. sykdommer som gjør folk deprimert, maniske eller psykotiske og medisin mot kreft eller smertestillende for tannpine? Hva er forskjellen?

Meningen med livet må enhver finne selv. MITT liv har en mening selv om jeg må ha medikamenter i uoverskuelig framtid.

Et meget godt svar, Ad.M. !

Godt skrevet!

Med vennlig hilsen

[quietus_crusader]

Jeg har det bedre med medisiner.

Ellers har ikke livet mitt noen mer elller mindre mening med medisiner enn uten.

[huufsa]

Skjønner godt hva du mener T-Puss...

Sånne tanker har jeg hatt mange ganger jeg også.

Men vi får bare leve videre for å finne det ut, -sant?

:-)

[Gjest jfgh]

Nei - hva har vi religion for?

Du får finne din egen mening, og våge å stole på den.

Om det allikevel til slutt viser seg at alt er "meningsløst", er det da ikke egentlig ganske meningsfylt i seg selv, at vi ubetydelige mennesker kan greie å skape så mye fint utav, og faktisk finne mening, i det som er meningsløst?

[Gjest T-Puss]

Jeg tror din intensjon med dette innlegget var å provosere slik at du får oppmerksomhet.

Er du deprimert? Syns du synd på folk som må ha hjelp av medikamenter og terapi? Er livene deres meningsløse og bortkastet? Er det meningsløst hvis f.eks. en som står deg nær får høyt blodtrykk og må ta blodtrykkssenkende medisiner? Er der en prinsippiell forskjell mellom medikamenter for f.eks. sykdommer som gjør folk deprimert, maniske eller psykotiske og medisin mot kreft eller smertestillende for tannpine? Hva er forskjellen?

Meningen med livet må enhver finne selv. MITT liv har en mening selv om jeg må ha medikamenter i uoverskuelig framtid.

Nei-nei. Ser ikke ned på folk som går på medikamenter og som går i terapi. Går tross alt på medikamenter og går til terapi selv

[toci]

En vis mann sa en gang at utfordringen ved å være menneske er å være et meningssøkende vesen og takle ubehaget som følger av at vi er kastet ut i et univers som er fundamentalt meningsløst.

Det gjør ikke meg særlig lykkelig, men det er en interessant tanke. Det er jo dette som er eksistensialisme.

[Gjest Ad.M.]

Nei-nei. Ser ikke ned på folk som går på medikamenter og som går i terapi. Går tross alt på medikamenter og går til terapi selv

Det var jo fint å høre. Jeg vet ikke jeg, fikk bare det inntrykket av innlegget ditt. Du sier jo i innlegget at det er falsk lykke å måtte ta medikamenter for å føle seg lykkelige, osv. Det er det jeg siktet til. Mener du virkelig dette, eller skrev du det i affekt? For jeg personlig syns det er litt merkelig at en som må ha denne typen hjelp er med på å stigmatisere.

Utfra mitt ståsted (og mange andres som jeg kjenner situasjonen til), så er det slik at jeg må velge mellom enten å gå på medikamenter eller å ødelegge livet mitt. Jeg må ha "piller" for å være "normal". Slik som en med for høyt blodtrykk må ta "piller" for å senke blodtrykket og nå det "normale" nivået. Siden jeg ikke ser forskjellen, så spør jeg deg igjen:

Er det en "falsk" tilstand å ta medikamenter? Hvis ja: Bare for psykiatriske problemer? Hvorfor?

[Gjest ikke nå nei..]

Det var jo fint å høre. Jeg vet ikke jeg, fikk bare det inntrykket av innlegget ditt. Du sier jo i innlegget at det er falsk lykke å måtte ta medikamenter for å føle seg lykkelige, osv. Det er det jeg siktet til. Mener du virkelig dette, eller skrev du det i affekt? For jeg personlig syns det er litt merkelig at en som må ha denne typen hjelp er med på å stigmatisere.

Utfra mitt ståsted (og mange andres som jeg kjenner situasjonen til), så er det slik at jeg må velge mellom enten å gå på medikamenter eller å ødelegge livet mitt. Jeg må ha "piller" for å være "normal". Slik som en med for høyt blodtrykk må ta "piller" for å senke blodtrykket og nå det "normale" nivået. Siden jeg ikke ser forskjellen, så spør jeg deg igjen:

Er det en "falsk" tilstand å ta medikamenter? Hvis ja: Bare for psykiatriske problemer? Hvorfor?

"For jeg personlig syns det er litt merkelig at en som må ha denne typen hjelp er med på å stigmatisere."

Dette synes ikke jeg er det minste rart. Det er da ikke unormalt at pasienter i psykiatrien lurer på om det er noen mening i medisinering og øvrig behandling? Er du så langt nede at du må ta piller for å ha "lyst" til å leve (eller i allefall piller for å unngå å ta livet av deg), er det ikke rart at man undrer seg. Hvorfor skal samfunnet bruke penger på å overbevise deg om at du bør leve, når det eneste det medfører for samfunnet er økte kostnader og lengre helsekøer? Dette er tanker jeg har gjort meg maaaange ganger. Jeg har brukt antidepressiva i årevis nå, men forstår ikke hvorfor jeg gidder. Det ser jo ikke ut til å bli bedre noengang.

Dette innlegget er ikke så "svart" ment som det kanskje virker. Mer litt oppgitt.

[Gjest Ad.M.]

Det var jo fint å høre. Jeg vet ikke jeg, fikk bare det inntrykket av innlegget ditt. Du sier jo i innlegget at det er falsk lykke å måtte ta medikamenter for å føle seg lykkelige, osv. Det er det jeg siktet til. Mener du virkelig dette, eller skrev du det i affekt? For jeg personlig syns det er litt merkelig at en som må ha denne typen hjelp er med på å stigmatisere.

Utfra mitt ståsted (og mange andres som jeg kjenner situasjonen til), så er det slik at jeg må velge mellom enten å gå på medikamenter eller å ødelegge livet mitt. Jeg må ha "piller" for å være "normal". Slik som en med for høyt blodtrykk må ta "piller" for å senke blodtrykket og nå det "normale" nivået. Siden jeg ikke ser forskjellen, så spør jeg deg igjen:

Er det en "falsk" tilstand å ta medikamenter? Hvis ja: Bare for psykiatriske problemer? Hvorfor?

Det er differensieringen mellom psykiske og fysiske lidelser jeg ikke forstår. JEG har også tatt medikamenter i årevis, og må sikkert bruke dem livet ut. Jeg ser ikke at denne debatten raser når det gjelder fysiske sykdommer. I allefall ikke i samme grad. Selvsagt er det greit å filosofere over vitsen, men det jeg reagerer på er at det nærmest er automatikk i å måtte vurdere "nødvendigheten" av medikamenter, og om det er vits i å leve hvis man trenger dem. Som om livet til dem som må ha hjelp er mindre verdt enn "normale" sine. Overalt i samfunnet møter en denne holdningen og det er utrolig trist og provoserende. Det er ingen som stiller spørsmål ved at en kreftpasient får behandling. Eller at en hjertepasient blir operert. Deres eksistens blir ikke satt spørsmål ved i samme grad.

[Gjest ikke nå nei..]

Det er differensieringen mellom psykiske og fysiske lidelser jeg ikke forstår. JEG har også tatt medikamenter i årevis, og må sikkert bruke dem livet ut. Jeg ser ikke at denne debatten raser når det gjelder fysiske sykdommer. I allefall ikke i samme grad. Selvsagt er det greit å filosofere over vitsen, men det jeg reagerer på er at det nærmest er automatikk i å måtte vurdere "nødvendigheten" av medikamenter, og om det er vits i å leve hvis man trenger dem. Som om livet til dem som må ha hjelp er mindre verdt enn "normale" sine. Overalt i samfunnet møter en denne holdningen og det er utrolig trist og provoserende. Det er ingen som stiller spørsmål ved at en kreftpasient får behandling. Eller at en hjertepasient blir operert. Deres eksistens blir ikke satt spørsmål ved i samme grad.

Jeg ser det nesten som om dette temaet er en del av kjernen i psykiske lidelser, der mye av problematikken kan oppsummeres i spørsmålet: "hva er vitsen?"

Dersom en alvorlig kreftsyk pasient også er deprimert (enten uavhengig av, eller som en følge av sykdommen), vil nok den pasienten også stille seg det samme spørsmålet. Er det noe vits i medisinering når selve livet er et ork?

Jeg er selvfølgelig enig med deg at differensieringen mellom psykisk og fysisk sykdom er ødeleggende. Jeg har selv merket det gjennom årevis med forsøk på kommunikasjon med trygdevesenet. Men det er vanskelig å delta i en slik debatt når man selv er langt nede. Det var grunnen til at jeg reagerte på innlegget ditt til T-Puss i utgangspunktet, fordi du fikk det til ¨å høres ut at det var "rart" at han tenkte sånn, han som selv var deprimert. Det er ikke det minste rart, for det er en grunnleggende del av sykdomsbildet. Det er i allefall min erfaring.

mvh

[Gjest Ad.M.]

Jeg ser det nesten som om dette temaet er en del av kjernen i psykiske lidelser, der mye av problematikken kan oppsummeres i spørsmålet: "hva er vitsen?"

Dersom en alvorlig kreftsyk pasient også er deprimert (enten uavhengig av, eller som en følge av sykdommen), vil nok den pasienten også stille seg det samme spørsmålet. Er det noe vits i medisinering når selve livet er et ork?

Jeg er selvfølgelig enig med deg at differensieringen mellom psykisk og fysisk sykdom er ødeleggende. Jeg har selv merket det gjennom årevis med forsøk på kommunikasjon med trygdevesenet. Men det er vanskelig å delta i en slik debatt når man selv er langt nede. Det var grunnen til at jeg reagerte på innlegget ditt til T-Puss i utgangspunktet, fordi du fikk det til ¨å høres ut at det var "rart" at han tenkte sånn, han som selv var deprimert. Det er ikke det minste rart, for det er en grunnleggende del av sykdomsbildet. Det er i allefall min erfaring.

mvh

Jeg skjønner hva du mener. Men uansett så er jeg av den oppfatning at vi som har psykiske sykdommer har et visst ansvar selv for å ikke hele tiden "bekrefte" stigmaet mot oss. Man trenger ikke stå på for at andre skal få bekreftet det de tror. Det kan hende jeg framstår som hard, og det beklager jeg, for det er ikke meningen. Kanskje det er bare meg som har andre typer reaksjonsmønster enn det gjennomsnittlige (?) Jeg vet også hva det vil si å være deprimert. At alt er svart. Men jeg reagerer ikke slik likevel. Noen ganger er stigmaet verre enn sykdommen.

[toci]

Jeg skjønner hva du mener. Men uansett så er jeg av den oppfatning at vi som har psykiske sykdommer har et visst ansvar selv for å ikke hele tiden "bekrefte" stigmaet mot oss. Man trenger ikke stå på for at andre skal få bekreftet det de tror. Det kan hende jeg framstår som hard, og det beklager jeg, for det er ikke meningen. Kanskje det er bare meg som har andre typer reaksjonsmønster enn det gjennomsnittlige (?) Jeg vet også hva det vil si å være deprimert. At alt er svart. Men jeg reagerer ikke slik likevel. Noen ganger er stigmaet verre enn sykdommen.

Jeg er absolutt klar for det "ansvaret" du beskriver, når jeg er inne i gode perioder. Ikke ellers..