Hvilken behandlingsform passer for meg?

[amnesi]

Jeg lider av en sterk frykt for å havne i situasjoner jeg ikke kan flykte fra, som for eksempel å sitte i mitten på kino med personer rundt meg som blokkerer fluktveien. Om jeg havner i slike situasjoner får jeg en intens udefinerbar følelse i underlivet, noe som etterhvert kan stige til angst i resten av kroppen. Jeg har imidlertid ingen problemer med å være i nærheten av andre personer så lenge jeg har mulighet til å flykte. Det er heller ikke antall personer som er avgjørende, det er like vanskelig for meg å sitte i et låst rom med en annen person. Jeg tror selv ikke det er snakk om sosial fobi da jeg liker å være i nærheten av andre personer under forutsetning av at jeg har mulighet til å flykte. Jeg kan også tillegge at jeg har problemer med nære relasjoner og har aldri klart å gjennomføre et seksuelt samleie.

Dette har jeg forsøkt å bearbeide i ulike omganger. Min behandlingshistorie er som følger (i kronologisk ordning):

1. Psykologkontakt, varighet et og et halvt år. Resulterte i enorme følelser og dessverre en innbilt følelse av at jeg kan ha vært utsatt for overgrep. I ettertid innser jeg at disse følelsene troligvis var noe som behandlet plantet hos meg og at de ikke har rot i virkeligeheten. Jeg har ingen indikasjoner på at noe slikt faktisk har skjedd. Jeg sluttet på grunn av at behandler flyttet til en annen by.

2. Kontakt med Klinisk Institutt for Seksualitet, Oslo. Fokus på å behandle de seksuelle problemene. Resulterte i psykisk kollaps og jeg måtte slutte da jeg ikke lenger klarte å utføre jobben min.

3. Etter et opphold på et års tid forsøkte jeg ny psykologkontakt. Resultatet ble ny psykisk kollaps og fraværende evne til å utføre jobben min. Sluttet etter et halvt åt.

4. Kontakt med psykiater med hensyn på å få medikamenter. Psykiater klarte ikke å diagnostisere problemet, vi endte opp med å forsøkte Zyprexa som ikke hadde noen effekt. Psykiater mente forøvrig at jeg burde snakke med noen angående problemet, noe jeg sterkt motsatte meg.

5. Ny psykiaterkontakt (samme sted som forrige psykiater, på et akuttmottak (dessverre eneste stedet å få tak i en psykiater....)). Ei heller denne psykiateren klarte å diagnostisere lidelsen. Vi endte opp med å prøve Zoloft mot tvangstanker.

Tilstanden nå er at jeg har gått på Zoloft 50mg i to måneder, og at angsten virkelig blomstrer opp. Jeg har nå problemer med å gå ute blant folk og det nærmer seg en sosial fobi. Jeg kan ikke forklare det, men angsten er i stor grad sentralisert i underlivsregionen, og tankene/resten av kroppen er generellt sett ikke preget av angst. Det skal nevnes at jeg i samme periode har vært mye slapp og utslitt i kroppen, noe som får meg til å lure på om jeg kan ha en eller annen virusinfeksjon som kan forklare underlivsplagene. Disse plagene eksisterer kun når jeg er ute blant folk.

Alt dette får meg til å spørre: Hva skal jeg egentlig gjøre med dette? Jeg takler ikke å snakke med noen om det, og jeg begynner å lure på om Zoloft fungerer for meg. Bør jeg øke dosen på Zoloft? Bør jeg prøve et nytt medikament? Hva bør jeg gjøre??? Jeg begynner etterhvert å føle meg ganske maktesløs ovenfor dette og vet rett og slett ikke hvordan jeg kan bekjempe det. Noen som har noen forslag?

Ps: Det bør tillegges at søvn er som normalt, appetitt er som normalt og aktivitetsnivå er som normalt. Jeg tror derfor ikke at jeg er særlig depressiv av meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror hoveddiagnosen din er agorafobi.

Medikamenter har en helt underordnet rolle i behandlingen av denne tilstanden.

Kognitiv psykoterapi supplert med eksponeringsterapi er anbefalt terapi for denne tilstanden.

Når agorafobien er behandlet, er det mulig at du må se spesielt på dette med nærhet til andre.