Humørsyk mamma

[Gjest surmamma]

I dag sprakk jeg.

Jeg kjeftet på samboeren min og sa ting som barna ikke skulle ha hørt på.

Sa at jeg ga opp snart, at jeg kom til å gå hvis ikke ting endret seg. Uten å gå i mer detaljer. Så sprakk jeg og sa en del som har vært holdt inne en stund.

Etterpå så snakket jeg en del med elste barnet, og ba om unnskyldning. Tror hun ble litt forskrekket stakkars liten.

Nå har jeg så fryktelig dårlig samvittighet.

Merker at jeg er utslitt, humøret varierer. Jeg kjefter på samboeren som jeg mener ikke stiller opp nok hjemme.

Jeg prøver å holde hodet over vann å overleve hverdagene med alt som hører med.

Prøver å holde maska når barna er rundt meg. Selvom jeg er så sliten at jeg går i bakken snart.

Kan jeg være deprimert ?

Er konstant sliten, alt er et ork for tiden. Men samtidig så er hverdagen ganske hektisk her.

Vil ikke være sur mamma lenger.

[tsofia]

Det må da være lov å være humørsyk. Bare forklare til ungene at nå er mamma litt sliten osv. Du er bare et menneske. Ungene tåler da det om du snakker med dem på en skikkelig måte. Du kan foreksempel si at nå var mamma litt sint fordi hun var sliten.

[Kizza1365380506]

Dette høres kjent ut. Slik har jeg også vært. Det endte med at jeg gikk rett på en kjempedepresjon. Det at jeg fikk problemer på jobben med en kollega var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Mine unger var såpass store at jeg kunne forklare begge hva som skjedde. I fjor sommer truet jeg med å hoppe på sjøen. Da hadde jeg vært uten medikamenter i ett halvt år. I den verste perioden i mine depresjoner.

Har du noe liknende, at du kan tidfeste de periodene hvor du blir mest sliten, mest sint eller sur. Er det en spesiell tid på året, en spesiell tid i måneden osv. Få deg en notatbok eller en 7.sans og notèr. Jeg anbefaler deg også å søke hjelp. Kanskje familieterapi eller liknende. Jeg fikk ikke min mann til å være med på det. Men han skjønte litt av alvoret da jeg ble sykemeldt første gang. Så gikk vi inn i vante vaner når jeg begynte i jobb igjen. Men han skjønte det fulle alvoret når jeg ble sykemeldt for andre gang. Nå går det veldig fint i hjemmet, men nå får jeg profesjonell hjelp selvom jeg synes han burde få det også.

Håper du er mer heldig med din mann enn meg. At han kanskje forstår alvoret litt tidligere enn min mann gjorde, at du får han med på familieterapi før du får virkelige problemer!

Lykke til

Mvh

[Gjest not today]

Hei

Hadde en lignende episode i går jeg også, men jeg kan ikke skylde på mannen min engang!

Det er som om jeg bare er så forbanna irritert, uansett hva han sier eller barna sier så kommer jeg med et surt svar. Føler meg bare så sliten noen ganger, og at alle bare maser og maser og maser på meg i ett banka kjør.

Det verste som jeg selv hater at jeg gjør er at noen ganger er jeg i godt humør, og da er en ting sønnnen min spør om helt i orden. Men er jeg i dårlig humør når han spør så kan jeg frese til ham at SELVSAGT kan han ikke gjøre det!! Og så føler jeg meg bare helt elendig etterpå, og blir lei meg noe jeg i hvert fall ikke vil vise til noen, og blir da enda sintere! Uff og uff, det er en skikkelig vondt sirkel noen ganger.

Jeg har ikke helt klart å snakke med samboeren min om dette, pleier å unnskylde meg overfor barna og si at jeg er sliten, og at noen ganger blir jeg bare så lei av å mase om at sønnen min må ta på seg skoen fem ganger etter hverandre før han faktisk gjør det... Men han er jo bare 7 år, og kan selvsagt være litt treg til å gjøre ting da. Og kampen mot klokka er der alltid... Stå opp, dusje, kle barn, være blid, lage frokost, lage matpakke, kle på barn, levere barn, dra på jobb som ikke er så givende for tiden, dra hjem, hente barn, lage middag og rydde, vaske, legge seg.

Men tross alt - de fleste folk i Norges land har jo en hverdag som dette, og alle går vel ikke rundt og er humørsyke galninger for det?? Jeg føler meg som den verste mor i verden, og elendig husmor, og sytende og klagende...

Det som er rart er at jeg faktisk oppfattes av de fleste som kjempeglad og utadvendt og fornøyd. De er klar over at jeg er hissig til tider, men generelt går jeg for å være positiv.

Men føler bare det er en maske.

Vet ikke hva jeg vil en gang. Vil ikke være hjemme hele dagen heller, samtidig er det livet jeg har slitsomt.

Jaja. Det var det hjertesukket! :-)