Vil være syk?

[Avalon]

Hva er galt med meg? Eller er det noe galt med meg i det hele tatt?

Av familien så sier alle at jeg er egoistisk og kun tenker på meg selv og ikke de andre. Jeg gjør kanskje det, men det er fordi jeg ikke bryr meg. Jeg bryr meg ikke så mye om hva som skjer rundt meg, spesielt ikke med meg selv.

For hver kveld som går gråter jeg meg selv i søvn. Jeg vet ikke hvorfor, det bare skjer. Jeg er både frustrert og redd.

Jeg vil og orker ikke mer..

[Gjest Eos]

Det hørtes ikke ut som om du har det bra for tida. *sender varme tanker* Får du hjelp/behandling? Det er jo ikke uvanlig at vi psyke blir litt egoistiske, men når vi ikke orker å tenke på oss selv er det vel ikke å vente at vi skal tenke på andre. Det å være syk er jo en måte å få oppmerksomhet på. Det er jo typisk for oss å ønske oppmerksomhet og samtidig skyve de som kan gi den fra oss. Av og til har en ikke noe å gi andre, men trenger å få. Kanskje det er der du er nå?

[Kizza1365380506]

Det er kanskje en for for egoisme, iallefall oppleves det slik for mange pårørende. Det er ett vanlig "problem" at de rundt oss psyke ikke klarer å forstå problemet. Og det å ta seg sammen er ikke lett. Det behøves hjelp til det. Enten medisiner eller annen hjelp. Men det er sant at det er du selv som kan hjelpe deg selv best.

Begynn med å si til deg selv at du må klare dette, at du vil klare dette. Prositiv tenking er begynnelsen til å bli bedre. Har du en god grunn til å bli bedre. Det er en fin motivasjon. Gode venner, skole, foreldre, barn osv. Kanskje du kan bruke sinne mot dem som sier du er egoistisk. At du vil vise dem kanskje.

Får du hjelp med problemene dine? Da tenker jeg på profesjonell hjelp. Samtaler med psykolog/psykiater eller medikamenter. Det er kjempetungt og ofte for vanskelig å gjøre alt selv.

*sender en oppmuntrende klem*

Mvh

[Avalon]

Nei, jeg får ikke hjelp eller snakker med noen. Jeg klarer ikke å snakke med venner eller familie, jeg er redd for hvordan de kommer til å reagere. Om de kommer til å skyve meg vekk eller ikke bry seg og late som om alt er normalt.

Jeg skal til legen på mandag og håper nesten på dårlige nyheter så kanskje jeg blir kvitt alt dette fort. Jeg skjønner nesten ikke selv hvordan jeg kan tenke sånn, men når jeg tenker meg om igjen så ser jeg hvorfor. Jeg føler at jeg ikke hører til her, at det ikke er meningen at jeg skal være her.

Fikk råd om at jeg burde snakke med legen min, men jeg vil ikke til en psykolog. Jeg har vært hos en før, det gikk ikke lenger før jeg sluttet. Jeg klarer ikke å sitte å snakke med en fremmed om mine "problemer". Det føles galt ut for meg.

Takk for svarene, det hjelper litt å vite at jeg ikke er alene som er "sånn".

[Gjest Eos]

Nei, jeg får ikke hjelp eller snakker med noen. Jeg klarer ikke å snakke med venner eller familie, jeg er redd for hvordan de kommer til å reagere. Om de kommer til å skyve meg vekk eller ikke bry seg og late som om alt er normalt.

Jeg skal til legen på mandag og håper nesten på dårlige nyheter så kanskje jeg blir kvitt alt dette fort. Jeg skjønner nesten ikke selv hvordan jeg kan tenke sånn, men når jeg tenker meg om igjen så ser jeg hvorfor. Jeg føler at jeg ikke hører til her, at det ikke er meningen at jeg skal være her.

Fikk råd om at jeg burde snakke med legen min, men jeg vil ikke til en psykolog. Jeg har vært hos en før, det gikk ikke lenger før jeg sluttet. Jeg klarer ikke å sitte å snakke med en fremmed om mine "problemer". Det føles galt ut for meg.

Takk for svarene, det hjelper litt å vite at jeg ikke er alene som er "sånn".

Gikk det bra hos legen?

Venner og familie vil ikke skyve deg vekk, de er glad i deg og vil hjelpe deg. Jeg vet at det er vanskelig å fortelle, sliter med det selv, men det er godt å ha den støtten. Kanskje er det lettere å ha en diagnose først, slik at en bare kan si at en er syk og ikke så mye hva en føler.

Legen kan jo også gi deg terapi, du trenger ikke nødvendigvis å bli henvist til psykolog.

Prøv å ta en dag om gangen, dette går bra.

[Avalon]

Gikk det bra hos legen?

Venner og familie vil ikke skyve deg vekk, de er glad i deg og vil hjelpe deg. Jeg vet at det er vanskelig å fortelle, sliter med det selv, men det er godt å ha den støtten. Kanskje er det lettere å ha en diagnose først, slik at en bare kan si at en er syk og ikke så mye hva en føler.

Legen kan jo også gi deg terapi, du trenger ikke nødvendigvis å bli henvist til psykolog.

Prøv å ta en dag om gangen, dette går bra.

Jeg tørte aldri å gå så langt som å si det til legen. Jeg satt helt fast. Så det gikk ikke så bra hos legen.

Det er enklere sagt enn gjort, uheldigvis. Jeg vet at de kanskje vil støtte meg, men jeg er redd for hva som vil skje hvis de ikke gjør det.

Så jeg klorer meg fast til den hverdagen jeg har nå.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive nå. Jeg er litt glad for at jeg ikke sa noe til legen fordi jeg føler meg trygg i min lille boks. Enn hvis noen hadde fått vite det. Jeg er redd for om han hadde sagt det videre, selv om han har taushetsplikt. Men jeg er også under 18 år..

[soleil]

Jeg tørte aldri å gå så langt som å si det til legen. Jeg satt helt fast. Så det gikk ikke så bra hos legen.

Det er enklere sagt enn gjort, uheldigvis. Jeg vet at de kanskje vil støtte meg, men jeg er redd for hva som vil skje hvis de ikke gjør det.

Så jeg klorer meg fast til den hverdagen jeg har nå.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive nå. Jeg er litt glad for at jeg ikke sa noe til legen fordi jeg føler meg trygg i min lille boks. Enn hvis noen hadde fått vite det. Jeg er redd for om han hadde sagt det videre, selv om han har taushetsplikt. Men jeg er også under 18 år..

Hei!

Hadde det vært lettere å snakke med noen andre enn en lege eller psykolog? Tenker på helsesøster på skolen, ungdomskontakten i kommunen eller lignende. De har også taushetsplikt om det du forteller dem.

Taushetsplikten gjelder også om du er under 18 år.

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-064-005.html

[Gjest Eos]

Jeg tørte aldri å gå så langt som å si det til legen. Jeg satt helt fast. Så det gikk ikke så bra hos legen.

Det er enklere sagt enn gjort, uheldigvis. Jeg vet at de kanskje vil støtte meg, men jeg er redd for hva som vil skje hvis de ikke gjør det.

Så jeg klorer meg fast til den hverdagen jeg har nå.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive nå. Jeg er litt glad for at jeg ikke sa noe til legen fordi jeg føler meg trygg i min lille boks. Enn hvis noen hadde fått vite det. Jeg er redd for om han hadde sagt det videre, selv om han har taushetsplikt. Men jeg er også under 18 år..

Det er vanskelig, ja. Jeg har også vært hos både lege og helsestasjon uten å fått sagt noe, for flere år siden. Kanskje blir det lettere om du skriver noe ned, eller printer ut innleggene herifra?