Cipramil - mister man evnen til å føle?

[macarena]

Hei!

Jeg begynte med Cipramil for 3 år siden p.g.a mange ting jeg egentlig ikke trenger å komme inn på her. Det har fungert kjempebra, d.v.s - jeg regner livet mitt fra før og etter Cipramil!!

Det jeg lurer på er om bivirkningene rett og slett er at jeg blir følelsesmessig "enveiskjørt"...? Kan det stemme det? Det virker som jeg egentlig aldri har sterke følelser. Nå i det siste har jeg opplevd ting som er utrolig triste, men jeg har ikke evnen til å gråte lengre. Den er f.eks helt borte! Er dette tilfeldig, eller har det noe med Cipramilen å gjøre?

Jeg snakker ikke om empati, for det har jeg. Er i stand til å sette meg inn i egen og andres følelser, men ikke til å "få det ut og la det komme til overflaten".

Har noen samme erfaring, eller vet om det faktisk er sånn??

Takknemmelig for svar

[rodell]

Min erfaring med SSRI-preparatene er at de tar bort de store "nedturene" i en depresjon, mens de ikke nødvendigvis bidrar med så mange oppturer. Det er kanskje dette du opplever også utenom depresjonen, at Cipramilen forhindrer at du blir veldig trist. Jeg mistenker at det er det mange opplever som en "utflating" av følelseslivet.

[Kizza1365380506]

Merkelig at du skriver dette. Jeg opplevr nemlig det samme. På en måte som om jeg er flat i følelsene. Overfor enkelte føler jeg at jeg er blitt likegyldig. Ikke de jeg bryr meg veldig om, men de som kanskje har såret meg før osv. Jeg har trodd at jeg har stengt av følelsene for at det tok for mye på.

Klarte heller ikke å gråte når min mor døde. Hverken når jeg fikk dødsbudskapet eller i begravelsen. Heller ikke når min reservebestemor døde. Men jeg har opplevd glede ett par ganger, men ikke slik jeg har pleid.

Kanskje jeg bør høre med psykiateren neste gang jeg er der.

Mvh

[Jake1365380469]

Min erfaring med SSRI-preparatene er at de tar bort de store "nedturene" i en depresjon, mens de ikke nødvendigvis bidrar med så mange oppturer. Det er kanskje dette du opplever også utenom depresjonen, at Cipramilen forhindrer at du blir veldig trist. Jeg mistenker at det er det mange opplever som en "utflating" av følelseslivet.

Må si meg enig med dere (macarena og kizza). Jeg følte at cipramil- (og senere cipralexen) legger lokk over dette med å få skikkelig utløp av følelsene- spesielt i form av å gråte) Jeg klarte heller ikke dette over lang tid. Men du verden så godt det var når jeg til slutt klarte det!

[macarena]

Må si meg enig med dere (macarena og kizza). Jeg følte at cipramil- (og senere cipralexen) legger lokk over dette med å få skikkelig utløp av følelsene- spesielt i form av å gråte) Jeg klarte heller ikke dette over lang tid. Men du verden så godt det var når jeg til slutt klarte det!

"Fint" å høre at dette ikke bare angår meg. Men det er vel som "rodell" sier, at den tar toppen av nedturene, samtidig som den ikke bidrar til de store oppturene. Synes derfor at ordet lykkepille blir helt feil. Jeg er ikke mer lykkelig fordi jeg har så mange oppturer, men fordi nedturene er få.

Synes du "Kizza" kan spørre neste gang. Hadde vært interessant!!

[Gjest slitennåja]

hei macarena..

eg har følt meg følelsesmessig "flat" i mange år, men mer den andre veien ...at eg aldri er ordentelig glad...men det er da vanlig at man er flat begge veier om man er deprimert. Tror ikke det er meningen at man ikke skal kunne bli lei seg når man går på tabletter...høres ikke bra ut det heller.

vurderer nå medikamentell behandling av min depresjon,..vi får se om eg tør...er da redd at eg på en måte blir avhengig...at eg ikke kan føle meg ok uten dem...er dette grunnen til at du har gått på dem i tre år?

hilsen lille meg

[macarena]

hei macarena..

eg har følt meg følelsesmessig "flat" i mange år, men mer den andre veien ...at eg aldri er ordentelig glad...men det er da vanlig at man er flat begge veier om man er deprimert. Tror ikke det er meningen at man ikke skal kunne bli lei seg når man går på tabletter...høres ikke bra ut det heller.

vurderer nå medikamentell behandling av min depresjon,..vi får se om eg tør...er da redd at eg på en måte blir avhengig...at eg ikke kan føle meg ok uten dem...er dette grunnen til at du har gått på dem i tre år?

hilsen lille meg

Hei!

Tja...vet ikke om de er grunnen. Jeg prøvde å slutte i sommer, men det endte med "forferdelse". Livet /humøret mitt ble akkurat like lunefullt og livsfarlig som før jeg startet. Så da var det tilbake til tablettene igjen. Det vil vel kanskje si at jeg er avhengig, men jeg er ikke særlig redd for det. Jeg mener, jeg velger heller å være avhengig resten av livet, enn å ikke ha noe liv i det hele tatt. Det tror jeg må bli et valg den enkelte tar. For meg er det lett.

[Gjest ikke undertegnet]

Kan bare svare for meg selv. Jeg ble helt flat. Glede og sorg var ikke lenger følelser jeg greide uttrykke, siden jeg ikke hadde slike følelser. Forferdelig. Det passet ikke meg.