Så lei, så oppgitt, så sliten.

[Gjest ikke undertegnet]

Hei, til de av dere som har virkelige problemer så beklager jeg hvis mitt innlegg virker for dumt på dere, men jeg vet ærlig talt ikke om jeg faktisk har problemer, eller om jeg er som så mange andre.

Jeg er en gutt på 23, som til en viss grad (ifølge meg selv) mangler evnen til å bli veldig lei meg for noe samt å bli veldig glad for noe. Tar alt som en selvfølge og forventer alltid det verste. Skulle studere psykologi (av alle ting) på ntnu, men det ble som det pleier, jeg orker rett og slett ikke. Spør du meg hva jeg liker, så er det eneste svaret jeg kan gi: ut på byen. ut å drikke. Utover det er det ingenting jeg "liker". Sover 12-14 timer om dagen (dvs. bruker ofte 1-2 timer på å sovne). Mangler fullstendig tiltak (mesteparten av det jeg skriver nå er sånn jeg har vært hele livet). Klarer ikke stole på mennesker (liker veldig få mennesker også). Kunne sikkert ramsa opp x antall andre ting og, men blir litt for deprimerende rett og slett. Litt usikker på hva jeg skal gjøre for å komme meg ut av dette.... Tviler på at det er mulig egentlig, men skriver dette mere for å få ut litt.

Mvh

K

[Gjest Eos]

Dette kan minne om depresjon. Mange deprimerte mister evnen til å føle ekte sorg når en burde ha gjort det. Sliten og likegyldig er typiske tegn, og en trenger faktisk ikke være "deppa" for å ha en depresjon. Prøv MADRS-testen: http://www.nhi.no/amv/document/docu3271.htm

Egentlig er det legen som skal utføre den, men det kan gi deg en pekepinn, eller i hvert fall lære deg om en del tegn på depresjon.

Lykke til, og fortell hvordan det går!

[Gjest levende død]

Dette kan minne om depresjon. Mange deprimerte mister evnen til å føle ekte sorg når en burde ha gjort det. Sliten og likegyldig er typiske tegn, og en trenger faktisk ikke være "deppa" for å ha en depresjon. Prøv MADRS-testen: http://www.nhi.no/amv/document/docu3271.htm

Egentlig er det legen som skal utføre den, men det kan gi deg en pekepinn, eller i hvert fall lære deg om en del tegn på depresjon.

Lykke til, og fortell hvordan det går!

eg fikk 27...

[Gjest ikke undertegnet]

Dette kan minne om depresjon. Mange deprimerte mister evnen til å føle ekte sorg når en burde ha gjort det. Sliten og likegyldig er typiske tegn, og en trenger faktisk ikke være "deppa" for å ha en depresjon. Prøv MADRS-testen: http://www.nhi.no/amv/document/docu3271.htm

Egentlig er det legen som skal utføre den, men det kan gi deg en pekepinn, eller i hvert fall lære deg om en del tegn på depresjon.

Lykke til, og fortell hvordan det går!

fikk 29 poeng på den testen, nå kan det sikkert variere litt i forhold til hvordan man er når man tar den da. Så sier mellom 25 og 30 da.

men, har gått til psykolog får noen år siden og det ga meg ingenting, og de få gangene jeg er innom leger husker jeg hvorfor jeg ikke syns de er verdt så utrolig mye.

[Gjest jfgh]

fikk 29 poeng på den testen, nå kan det sikkert variere litt i forhold til hvordan man er når man tar den da. Så sier mellom 25 og 30 da.

men, har gått til psykolog får noen år siden og det ga meg ingenting, og de få gangene jeg er innom leger husker jeg hvorfor jeg ikke syns de er verdt så utrolig mye.

Hva med å gå til en filosof?

Evt kombinert med antidepressiva?

[Gjest ikke undertegnet]

Hva med å gå til en filosof?

Evt kombinert med antidepressiva?

til en filosof? nytt for meg...

problemet med anti depressiva er at jeg prøver å overbevise meg om at det egentlig ikke er noe galt / spesielt med meg. bare en holdning. kan ikke akkurat si at jeg har hatt 23 dårlige år.. bare mindre bra...

men.. hvor kan jeg i tilfelle snakke med en lege som faktisk gir meg det jeg evt skulle trenge?

[Gjest ed07]

Det du skriver der er skremmende likt sånn jeg har det. Kjenner meg veldig godt igjen i samtlige punkter.

jeg har også mye dårlige erfaringer med lege, og meningsløse terapitimer bak meg. Og jeg har også vært sånn lenge(siden barneskolen. er 22 nå)

Vet at det sikkert ikke betyr noe, men det finnes iallefall mennensker der ute som vet akkurat åssen du har det, og som har det like jævlig.

Anyway... Lykke til videre!!!

ps: sleng gjerne inn en melding hvis du skulle finne noe som hjeper! :-)

[Gjest ikke undertegnet]

Det du skriver der er skremmende likt sånn jeg har det. Kjenner meg veldig godt igjen i samtlige punkter.

jeg har også mye dårlige erfaringer med lege, og meningsløse terapitimer bak meg. Og jeg har også vært sånn lenge(siden barneskolen. er 22 nå)

Vet at det sikkert ikke betyr noe, men det finnes iallefall mennensker der ute som vet akkurat åssen du har det, og som har det like jævlig.

Anyway... Lykke til videre!!!

ps: sleng gjerne inn en melding hvis du skulle finne noe som hjeper! :-)

er vel litt små morbidt å skrive at det var hyggelig å høre, men.. litt deilig (for meg) å vite det. men, har egentlig alltid trodd alle hadde det sånn til en viss grad. Fortsatt ikke helt sikker på det heller.

Medisinering virker også så fjernt.. verdens fineste maskineri har fått hikke. Tviler på at farris hjelper her

[Gjest ed07]

er vel litt små morbidt å skrive at det var hyggelig å høre, men.. litt deilig (for meg) å vite det. men, har egentlig alltid trodd alle hadde det sånn til en viss grad. Fortsatt ikke helt sikker på det heller.

Medisinering virker også så fjernt.. verdens fineste maskineri har fått hikke. Tviler på at farris hjelper her

hei igjen.

Må vel innrømme at jeg også blir litt glad av å minnes på at jeg ikke er alene om å ha det sånn.

Tror ikke at alle har det sånn, men det er nok mange som sliter. Er jo ikke noe man går å skryter av akkurat, så det kan være mange fler enn man tror.

Jeg har prøvd 4 forskjellige ssri(lykkepille), med mange kjipe bi-virkninger, men ingen positiv effekt. Tror sikkert at mange kan ha nytte av det, men jeg kommer nok ikke til å prøve noe mer med det første.

Man burde uansett lese litt på egenhånd om den typen ssri man får, før man begynner å ta dem. Legene har tydligvis ikke oversikt over hvilke piller som gir hvilke bivirkninger.

[Gjest ikke undertegnet]

hei igjen.

Må vel innrømme at jeg også blir litt glad av å minnes på at jeg ikke er alene om å ha det sånn.

Tror ikke at alle har det sånn, men det er nok mange som sliter. Er jo ikke noe man går å skryter av akkurat, så det kan være mange fler enn man tror.

Jeg har prøvd 4 forskjellige ssri(lykkepille), med mange kjipe bi-virkninger, men ingen positiv effekt. Tror sikkert at mange kan ha nytte av det, men jeg kommer nok ikke til å prøve noe mer med det første.

Man burde uansett lese litt på egenhånd om den typen ssri man får, før man begynner å ta dem. Legene har tydligvis ikke oversikt over hvilke piller som gir hvilke bivirkninger.

er det jeg er redd for, får jeg en smell av noe slag pga medisinene nå (flyttet som sagt til trondheim for litt skole ca. 2 mnd siden) så har jeg nada backup av gode venner og familie her. men, er vel på tide å prøve noe nå... men, igjen faller det tilbake på det at hva er poenget, hvis legen snakker med deg, drar deg under depressiv kammen og gir deg en resept på noe han ga ut dagen før for han husker navnet på medisinen? Liker ikke leger jeg.

[Gjest ed07]

er det jeg er redd for, får jeg en smell av noe slag pga medisinene nå (flyttet som sagt til trondheim for litt skole ca. 2 mnd siden) så har jeg nada backup av gode venner og familie her. men, er vel på tide å prøve noe nå... men, igjen faller det tilbake på det at hva er poenget, hvis legen snakker med deg, drar deg under depressiv kammen og gir deg en resept på noe han ga ut dagen før for han husker navnet på medisinen? Liker ikke leger jeg.

Nettopp! Eller legen har fått smøretur til den franske Rivieraen av legemiddelprodusenten.

Men hva skal man ellers gjøre. Arb.ledighetstrygden varer ikke evig(for min del iallefall), så det ender vel med at man kryper til korset og går til legen av mangel på alternativer. Fy faen. livet suger hardt.

[Gjest ikke undertegnet]

Nettopp! Eller legen har fått smøretur til den franske Rivieraen av legemiddelprodusenten.

Men hva skal man ellers gjøre. Arb.ledighetstrygden varer ikke evig(for min del iallefall), så det ender vel med at man kryper til korset og går til legen av mangel på alternativer. Fy faen. livet suger hardt.

tragisk hvor få muligheter velferdsnorge faktisk har til tider. Og hvor lite mange (helt sikkert ikke alle) leger bryr seg om pasientene sine.

[Gjest jfgh]

til en filosof? nytt for meg...

problemet med anti depressiva er at jeg prøver å overbevise meg om at det egentlig ikke er noe galt / spesielt med meg. bare en holdning. kan ikke akkurat si at jeg har hatt 23 dårlige år.. bare mindre bra...

men.. hvor kan jeg i tilfelle snakke med en lege som faktisk gir meg det jeg evt skulle trenge?

fastlegen.

om det er til noen "trøst" (og om det i det hele tatt er noe å strebe etter å føle seg "normal") - til og med hunder har begynt med antidepressiva.

Filosof er genialt!

[Gjest Eos]

fastlegen.

om det er til noen "trøst" (og om det i det hele tatt er noe å strebe etter å føle seg "normal") - til og med hunder har begynt med antidepressiva.

Filosof er genialt!

Fastlegen er lurt, ja. Hvis du er oppmeldt som student så har studentsamskipnaden psykososial helsetjeneste. Du kan få utredningstime der uten henvisning.

Jeg tenker også mye som deg, jeg har jo egentlig ingen problemer, men jeg har det jo fælt likevel. Det tok ei stund å akseptere at det het depresjon og at jeg faktisk er syk. Jeg har også fått 25-30 på MADRS. Men prøv å oppsøk hjelp. Lykke til!

[Gjest Gudrun Ensslin]

Det er typisk for sånne som oss å ha dårlig samvittighet for å klage over problemene våre, fordi vi er tross alt ikke ordentlig syke osv. Men tro meg, du er syk. Og du blir iallfall ikke bedre hvis du ikke foretar deg noe. Søk hjelp. Jeg vet enda ikke om det funker, men det er iallfall bedre enn å brenne inne med problemene sine helt alene. Om ikke annet så kan du kanskje få med deg en gratis utdannelse eller noe sånt (yrkesretta attføring).

Jeg har tenkt mye over det at jeg trodde/tror at jeg ikke har det så ille, og at alle andre sikkert ikke har det noe særlig bedre enn meg. Med tanke på menneskehetens overlevelsesevne har jeg kommet fram til at det umulig kan stemme. Tenk deg om alle skulle ha det som oss? Da hadde det ikke vært mye håp for menneskets framtid. Lykke tror jeg mennesket naturlig er utstyrt med for i det hele tatt gidde å leve. Jeg blir heller ikke mindre overbevist om dette når jeg leser undersøkelser og slikt, som tyder på at så mye som 2/3 av befolkningen hver dag faktisk gleder seg til å komme på jobben.

Altså tror jeg at vi rett og slett har fått en lidelse, skade, feilkonstruksjon eller kall det hva du vil, som ikke står noe tilbake for mer aksepterte lidelser som for eksempel ryggplager.

Så jo fortere du innser at du er syk og har en invalidiserende plage, jo bedre tror jeg du får det.

Det er ikke normalt å gå rundt og føle tomhet hele tiden.

[darker]

Det er typisk for sånne som oss å ha dårlig samvittighet for å klage over problemene våre, fordi vi er tross alt ikke ordentlig syke osv. Men tro meg, du er syk. Og du blir iallfall ikke bedre hvis du ikke foretar deg noe. Søk hjelp. Jeg vet enda ikke om det funker, men det er iallfall bedre enn å brenne inne med problemene sine helt alene. Om ikke annet så kan du kanskje få med deg en gratis utdannelse eller noe sånt (yrkesretta attføring).

Jeg har tenkt mye over det at jeg trodde/tror at jeg ikke har det så ille, og at alle andre sikkert ikke har det noe særlig bedre enn meg. Med tanke på menneskehetens overlevelsesevne har jeg kommet fram til at det umulig kan stemme. Tenk deg om alle skulle ha det som oss? Da hadde det ikke vært mye håp for menneskets framtid. Lykke tror jeg mennesket naturlig er utstyrt med for i det hele tatt gidde å leve. Jeg blir heller ikke mindre overbevist om dette når jeg leser undersøkelser og slikt, som tyder på at så mye som 2/3 av befolkningen hver dag faktisk gleder seg til å komme på jobben.

Altså tror jeg at vi rett og slett har fått en lidelse, skade, feilkonstruksjon eller kall det hva du vil, som ikke står noe tilbake for mer aksepterte lidelser som for eksempel ryggplager.

Så jo fortere du innser at du er syk og har en invalidiserende plage, jo bedre tror jeg du får det.

Det er ikke normalt å gå rundt og føle tomhet hele tiden.

problemet ligger akkurat i det du sier: det er så utrolig vanskelig å konkludere med hvor vanskelig man faktisk har det. Jeg har det absolutt bra til tider, smiler og liker livet, og lever en stund på de. men, skal du regne i tid så er blir det fort klart at jeg jeg tilbringer mye mere tid med å være i ulage enn motsatt.

selv om jeg på en måte vil at jeg skal være syk, fordi det kan forklare ekstremt mye av hvordan livet mitt sålangt har vært, så klarer jeg det ikke (og siden ikke har sagt at jeg er det så er det jo faktisk langt fra sikkert at jeg er det).

noen ganger mistenker jeg at mennesket har evolvert for raskt. vi blir gitt for mange muligheter, for mange valg. og vi er ikke utviklet nok til å takle det... men, hva vet jeg.

[darker]

Fastlegen er lurt, ja. Hvis du er oppmeldt som student så har studentsamskipnaden psykososial helsetjeneste. Du kan få utredningstime der uten henvisning.

Jeg tenker også mye som deg, jeg har jo egentlig ingen problemer, men jeg har det jo fælt likevel. Det tok ei stund å akseptere at det het depresjon og at jeg faktisk er syk. Jeg har også fått 25-30 på MADRS. Men prøv å oppsøk hjelp. Lykke til!

problemet er vel mere det at jeg har vært hos leger før, samt en psykolog, og de fortalte meg omtrent det jeg visste fra før. Samt det at det virker som om leger har en totalt fraværende innlevelse, som gjør at jeg ikke helt uten videre vil ta en medisin de gir meg, før de faktisk kan forklare hva den gjør med meg og hvorfor.

[Gjest Gudrun Ensslin]

problemet ligger akkurat i det du sier: det er så utrolig vanskelig å konkludere med hvor vanskelig man faktisk har det. Jeg har det absolutt bra til tider, smiler og liker livet, og lever en stund på de. men, skal du regne i tid så er blir det fort klart at jeg jeg tilbringer mye mere tid med å være i ulage enn motsatt.

selv om jeg på en måte vil at jeg skal være syk, fordi det kan forklare ekstremt mye av hvordan livet mitt sålangt har vært, så klarer jeg det ikke (og siden ikke har sagt at jeg er det så er det jo faktisk langt fra sikkert at jeg er det).

noen ganger mistenker jeg at mennesket har evolvert for raskt. vi blir gitt for mange muligheter, for mange valg. og vi er ikke utviklet nok til å takle det... men, hva vet jeg.

Når du sier at du totalt sett tilbringer mer tid i ulage enn i lage, så er det et klassisk symptom på hva de kaller for dystymi. Eller dysthymia på engelsk. Sånn sett har vi mye til felles ettersom det er den merkelappen psykiateren min har satt på meg.

Etter hva jeg forstår er det en ganske nyoppdaget tilstand. Den ble først anerkjent som diagnose av den amerikanske psykiatriforeningen så sent som i 1986, og har vært revidert gjentatte ganger siden (jeg har søkt litt på internett). For meg sier det litt om hvor lite vi egentlig vet om den menneskelige psyke, og hvor langt vi har igjen.

Når det kommer til vanskene vi med dystymi har for å innse at vi har et problem, tror jeg mye av skylda kan legges på vår lutheranske kulturarv, hvor vi skal stå på til siste slutt - koste hva det koste vil osv. For mitt vedkommende tok det iallfall veldig mange år før jeg fant ut at dette går ikke lenger, og at jeg må oppsøke psykiatrien.

Nå er jeg 31 år, og etter mange jobbskifter, oppsigelser (ja, jeg fikk sparken) og studieavbrudd, oppsøkte jeg endelig fastlegen min og sa at dette går ikke lenger - jeg har et problem. I desember har jeg vært sykemeldt i ett år, og gått til behandling hos psykiater siden januar. Fortsatt vet jeg ikke hva som skjer. Men jeg vet iallfall at så lenge jeg har mindre lyst på livet enn lyst, så kan jeg umulig være frisk. Som et lite apropos kan jeg nevne at hele denne perioden har gått med til å overbevise meg selv om at jeg virkelig er syk, og fortjener å være sykemeldt.

Så mitt råd til dere er at dere slutter å engste dere for om dere er syke nok eller ikke. Oppsøk psykiatrien! Og hvis legen sier at du er syk, så er du det.

[Gjest Eos]

problemet er vel mere det at jeg har vært hos leger før, samt en psykolog, og de fortalte meg omtrent det jeg visste fra før. Samt det at det virker som om leger har en totalt fraværende innlevelse, som gjør at jeg ikke helt uten videre vil ta en medisin de gir meg, før de faktisk kan forklare hva den gjør med meg og hvorfor.

Bytt lege? Eventuelt få time hos psykiater? Og be dem om å fortelle litt om medisinene.

[darker]

Bytt lege? Eventuelt få time hos psykiater? Og be dem om å fortelle litt om medisinene.

skal ringe studentsamskipnaden på mandag, får en time hos psy* der. men, argh.. aner ikke hva jeg skal si engang. et problem er jo det at jeg er ekstremt flink til å føre samtaler, og har en tendens til å ikke vite om det jeg sier er det jeg føler, det jeg tror personen jeg snakker med forventer å høre etc. noe som har gjort det vanskelig med lege o.l. før.... ikke misforstå, jeg er ingen notorisk løgner men, har aldri klart å åpne meg helt for noen på en ekte måte.. så.. jaja, får ringe de på mandag og se hva som skjer.