Trenger råd om depresjoen

[På vei]

I mitt samliv gjennon ti år. har jeg hatt mange flotte opplevelser og mange veldige vonde perioder med min samboer. Samlivet er preget av ustabilitet som sliter veldig på meg (også på han). Jeg har analysert og analysert, og selv vært til psykolog og psykriater da jeg i peroder har slitt med uro og angst. Jeg har jobbet beinhart med meg selv for å forstå og finne årsaken. Angsten er nå borte, men jeg blir veldig urolig og fortvilet i "de vonde" periodene. I kontakt med lege, psykolog og psykriater har jeg blitt rådet til å "se" også min samboer i denne sammenheng. Jeg har lenge trodd og er ganske overbevist om at han sliter med depresjon. De "vonde periodene" starter ofte med et agressift utbrudd eller irritabilitet over gjerne ting jeg ser på som bagateller. Han tåler da ikke stress, er ubesluttsom, nærtagende og har mye selvmedlidenhet. I denne perioden er alt han føler som problematisk eller vanskelig min skyld. Samtidig virker han fortvilet og frustrert og mister oversikten. Det virker som ingenting betyr noe for han lenger, heller ikke familen og han "sier " forholdet ikke fungerer og det er da også min skyld. Han legger på en måte opp til at jeg skal løse det hele. Jeg prøver å gi råd og

Situasjonen er i disse periodene er slitsom og jeg prøver å beskytte barne mest mulig, men det er ikke lett. Pessimismen, oppgittheten og passiviteten smitter også over på oss. Spesielt når uskyldige bemerkninger kan oppfattes som avvisning. Han trekke seg da inn i seg selv og blir vanskelig å nå følelsesmessig. Jeg får en sterk følelse av å bli avvist og av at ingenting nytter.I slutten av perioden viser han også en form for fortvilelse og "mykner mer opp". Han ønsker da å reise bort, være for seg selv å "komme til hektene. Litt senere får han anger og blir fortvilet over seg selv og erkjenner at han kanskje er deprimert i perioder. Han lover da og ta tak i det å kontakte hjelp, men det blir bare med lovnaden og ønske om det i det aktuelle øyeblikket. Det hele går da gradevis over og vi kommer inn i en balansert og behagelig periode. Jeg passer da på å råde han til å søke hjelp. Forståelsen er da stor, men det skjer ingenting.

Jeg er veldig glad i min samboer. I de gode periodene hygger vi oss sammen og har det kjempeflott.Men for meg så ligger påvente om den vonde perioden som er mørk skygge og klo over vårt samliv. Hver gang håper og tror jeg at den ikke kommer, men plutselig så er vi der igjen. Skuffelsen for meg blir da enorm og jeg blir som nevt urolig og fortvilet.

Hva gjør jeg?? Jeg trenger råd!!