Han stenger seg inne.Hva er galt???

[På vei]

I mitt samliv gjennon ti år. har jeg hatt mange flotte opplevelser og mange veldige vonde perioder med min samboer. Samlivet er preget av ustabilitet som sliter veldig på meg (også på han). Jeg har analysert og analysert, og selv vært til psykolog og psykriater da jeg i peroder har slitt med uro og angst. Jeg har jobbet beinhart med meg selv for å forstå og finne årsaken. Angsten er nå borte, men jeg blir veldig urolig og fortvilet i "de vonde" periodene. I kontakt med lege, psykolog og psykriater har jeg blitt rådet til å "se" også min samboer i denne sammenheng. Jeg har lenge trodd og er ganske overbevist om at han sliter med depresjon. De "vonde periodene" starter ofte med et agressift utbrudd eller irritabilitet over gjerne ting jeg ser på som bagateller. Han tåler da ikke stress, er ubesluttsom, nærtagende og har mye selvmedlidenhet. I denne perioden er alt han føler som problematisk eller vanskelig min skyld. Samtidig virker han fortvilet og frustrert og mister oversikten. Det virker som ingenting betyr noe for han lenger, heller ikke familen og han "sier " forholdet ikke fungerer og det er da også min skyld. Han legger på en måte opp til at jeg skal løse det hele. Jeg prøver å gi råd og

Hva gjør jeg?? Jeg trenger råd!!

[soleil]

For alles del bør han få psykiatrisk hjelp. Hvis han elsker deg og vil ditt beste så gjør han det for din del, selv om han ikke ser vitsen for sin egen del.

Det virker veldig slitsomt å bo sammen med en som er som han og jeg syns du virker veldig utholdende og støttende. Husk å ta vare på og ta hensyn til deg selv også!

[hershel1365380410]

Hei. Jeg ser at du lider! Det er en vanskelig situasjon når en har en samboer som OGSÅ lider a depresjon og angst. Noen ganger takler man det bedre når det bare er en selv som lider. Det er vondt nok det, men det blir fort for mye når begge sliter på hver sin kant med ting en ikke helt får taket på, altså psykisk sett.

Jeg råder dere til å gå til samtaleterapi. Finn en psykolog eller psykiater som kan snakke med dere begge. det er veldig fint å ha en utenforstående (profesjonell) som kan se på problemene og være med på å finne løsninger. Da vet dere begge at det ikke er bare sett fra den enes synspunkt.

Se om ikke du kan ta en prat med samboeren din (når han har en god periode) om hva du kan gjøre for han når han har det vondt.– Er det best at du lat han være i fred, eller ønsker han trøst? Vil han at du skal sitte i nærheten, uten og snakke, eller trenger han noen ord fra deg. Se inn i deg selv hvordan du ønsker det når du sliter. –Vil du være alene da?

Når man er deprimert er det fort gjort å glefse etter andre. Alt blir bare galt og det er så lett å la de andre får skyldfølelse, for da kan de på en måte lide litt sammen med deg. Det er ikke bra å gjøre det slik, naturligvis ikke. Men jeg tror helt ærlig talt at ingen ønsker å være slik mot sine nærmeste og de en erglad i. Samtidig som en sliter og har det vondt og ødelegger for andre med glefsingen sin, dukker skyldfølelsen opp over at du har fått andre til å bli lei seg/ såret. Det er veldig vaskelig å løse dette på egenhånd, har jeg erfart.

Sett deg sammen med samboeren din en dag du ser han har det godt. Spør om det passer at dere tar en litt alvorlig samtale. Legg en slagplan for hva dere kan gjøre sammen for å komme dere igjennom de fæle dagene. Få en henvisning fra lege til en psykolog/psykiater og avtal et møte sammen. Det kan hjelpe!

Ikke gi opp ennå!

[Gjest Stjernemor]

Fortell han at du ikke vil dra hele lasset alene lenger! Rett og slett. HAN må også søke hjelp, for å lette sine egne vanskelige perioder for resten av familien.

Altså, VIL han ikke forsake noe for at du og barna skal ha det bedre i hans dårlige perioder, så si at du forlater han. Og GJØR det!

Dere kan jo eventuelt heller flytte sammen igjen hvis han vil jobbe med problemene sine, og har gjort det en stund.

BARNA deres har alt å tape på at du også skal bli verre psykisk. HVEM skal da ta seg av dem?