Når alt ramler sammen

[Gjest afraid of fear]

Etter en barndom der jeg ble litt mobbet, hentet jeg meg opp igjen i ungdomstiden.

Karakterene ble skutt til værs, og jeg begynte å bli det man kaller en vinner.

På videregående var jeg regnet som en "kul" person, og gjorde det ganske bra der også.

I militæret gjorde jeg det bra også, og gikk videre til studietiden, der jeg kanskje rotet litt for mye med andre ting. Ja, hvilte litt på gamle triumfer, for å si det sånn.

Men jeg lot meg ikke knekke av dette, da jeg hadde bygget opp en selvtillitt som var ganske så merkbar.

Det var også i disse tider jeg kanskje begynte å rote litt økonomisk også. Men, jeg levde sorgløst videre i den tro at det skulle ordne seg.

Jeg traff en vidunderlig jente, som jeg etter et år flyttet sammen med. Alt var idyll.

Jeg fikk drømmejobben, og hadde drømmejenta.

Men så begynte fortiden å innhente meg. Inkassovarslene begynte å komme, men fremdeles tok jeg litt "lett" på det. Sa til samboeren min at alt skulle ordne seg - noe det til en viss grad også gjorde.

Men for et par måneder siden begynte ting å balle på seg. Jobben begynte tidvis å være stressende, og jeg måtte jobbe mye overtid. Men, jeg likte jo denne jobben, så alt gikk bra.

All denne tiden gikk jo delvis utover forholdet, men hun forsikret meg om at alt var i skjønneste orden.

For en måned siden toppet det seg totalt. Da sa hun en kveld til meg at hun ville gå fra meg. Følelsene var borte.

Dette slo meg som lyn fra klar himmel, da vi bare uker i forveien hadde planlagt bryllupet vårt.

Dette var selvsagt et hardt slag i ansiktet, men jeg tenkte at det skulle gå bra. Jeg hadde jo fremdeles jobben og helsen intakt.

Men så her om dagen fikk jeg et brev fra sjefen om at jeg fra 31.12.2003 er oppsagt. Nedskjæringer.

Jeg kunne ikke fatte det jeg leste. Og jeg som endelig hadde begynt å hente meg opp igjen etter samlivsbruddet.

Og på toppen av dette begynner regninger jeg trodde var ute av verden å ramle ned i postkassen. Og jeg har ikke mulighet for å betjene dem. Og når jeg i tillegg har fått beskjed om at jeg har fått en betalingsanmerkning i banken, så er lån ute av bildet.

Nå står jeg der. Uten jobb, uten kjæreste og uten økonomisk dekning. Alt er rast sammen. Idag gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på lenge: Jeg gråt. Jeg gråt som et barn. Klarte ikke å stoppe.

Og så ble jeg sint. Rasende. På meg selv, på min ex, på jobben og på verden.

Jeg klarer ikke å tenke lengre. Det er vanskelig å puste, og jeg er blitt helt innesluttet. Orker ingenting.

Det virker i øyeblikket vanskelig å se fremover. Men jeg vil ikke innrømme nederlag. Jeg vil ikke sykemelde meg. Jeg vil ikke være svak!

Men jeg er svak. Jeg er som et barn. Vet ikke noe som helst lengre.

Hva er det som skjer med meg? Hvorfor skjer dette?

[Styles]

Det er vel vanskelig å svare på HVORFOR det skjer. Selv om jeg kan forstå at du føler alt ramler, og at det er ufattelig. Jeg tror du først av alt må gripe fatt i en du stoler på og dele dette med ham/henne. Få det ut!!

Dessuten er du ikke svak. Herregud, det du nevner kan jo totalt knekke et menneske!

Håper du blir bedre, at det ordner seg!

[Kizza1365380506]

Det er klart at alt dette må ha kommet som ett sjokk for deg. Du har tydelig bygget opp en perfekt drømmeverden der ingenting vondt kan skje deg. Og da min venn blir fallet så mye hardere og tøffere å takle.

De tre tingene du har opplevd kan hver for seg slå ut ett menneske. Det vi gjør i unge år har dessverre en tendens til å innhente oss. Jeg synes du bør oppsøke hjelp før dette sender deg ut i en alvorlig depresjon som kan være vanskelig og tidkrevende å komme seg ut av.

Vet ikke hvordan det er å slå seg selv personlig konkurs. Men jeg vet det går an da jeg har arbeidet sammen med en som gjorde det. Hun hadde ikke så mye å leve av men klarte seg tross alt.

Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg mer, men jeg sender iallefall en trøstende tanke og en god klem til deg.

Mvh

[Gjest afraid of fear]

Det er vel vanskelig å svare på HVORFOR det skjer. Selv om jeg kan forstå at du føler alt ramler, og at det er ufattelig. Jeg tror du først av alt må gripe fatt i en du stoler på og dele dette med ham/henne. Få det ut!!

Dessuten er du ikke svak. Herregud, det du nevner kan jo totalt knekke et menneske!

Håper du blir bedre, at det ordner seg!

Takker for gode og innsiktsfulle svar.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å få hjelp. Hvem må en henvende seg til?

Har betrodd meg til en god venn, men han rådet meg til å oppsøke profesjonell hjelp.

Akkurat nå sitter jeg her og vet ikke lengre hva eller hvor jeg skal gjøre av meg. Vet ikke om jeg klarer å få sove i natt, engang.

Har blitt overmannet av en slags angst - tør ikke å gjøre noe som helst.

Herregud. Jeg vet jeg trenger hjelp. Men hva kan jeg gjøre? Jeg klarer snart ikke mer.

[Gjest tod]

Takker for gode og innsiktsfulle svar.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å få hjelp. Hvem må en henvende seg til?

Har betrodd meg til en god venn, men han rådet meg til å oppsøke profesjonell hjelp.

Akkurat nå sitter jeg her og vet ikke lengre hva eller hvor jeg skal gjøre av meg. Vet ikke om jeg klarer å få sove i natt, engang.

Har blitt overmannet av en slags angst - tør ikke å gjøre noe som helst.

Herregud. Jeg vet jeg trenger hjelp. Men hva kan jeg gjøre? Jeg klarer snart ikke mer.

Du har opplevd så mye belastende på én gang at det ville vært unormalt om du ikke fikk en kraftig reaksjon på dette. Det jeg i første omgang vil anbefale deg er å gå til fastlegen og få en sykemelding. Ingen kan forvente at du skal være i stand til å jobbe i en slik situasjon. Kanskje kan det også være aktuelt at du får sovetabletter og/eller noe beroligende en kort periode. En eventuell henvisning til psykolog vil også gå gjennom fastlegen.

[Jake1365380469]

Takker for gode og innsiktsfulle svar.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å få hjelp. Hvem må en henvende seg til?

Har betrodd meg til en god venn, men han rådet meg til å oppsøke profesjonell hjelp.

Akkurat nå sitter jeg her og vet ikke lengre hva eller hvor jeg skal gjøre av meg. Vet ikke om jeg klarer å få sove i natt, engang.

Har blitt overmannet av en slags angst - tør ikke å gjøre noe som helst.

Herregud. Jeg vet jeg trenger hjelp. Men hva kan jeg gjøre? Jeg klarer snart ikke mer.

Hva med livskrisehjelpen? Det finnes vel i nærheten der du bor?

[Gjest afraid of fear]

Du har opplevd så mye belastende på én gang at det ville vært unormalt om du ikke fikk en kraftig reaksjon på dette. Det jeg i første omgang vil anbefale deg er å gå til fastlegen og få en sykemelding. Ingen kan forvente at du skal være i stand til å jobbe i en slik situasjon. Kanskje kan det også være aktuelt at du får sovetabletter og/eller noe beroligende en kort periode. En eventuell henvisning til psykolog vil også gå gjennom fastlegen.

Jeg gav beskjed til sjefen min i sted at jeg ber henne forstå hvorfor jeg har vært som jeg har vært idag. Føler at hun har rett på å vite det.

Nå vil jeg forsøke å bestille en time hos fastlegen.

Men det kan jo ta noen dager, vil jeg tro. Og om jeg trenger en sykemelding (har brukt opp egenmeldingene), så må jeg vel gjennom legevakten?

Vet det er mye mas, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette er helt nytt for meg.

Takk for at dere er overbærende med meg.

[Gjest tod]

Jeg gav beskjed til sjefen min i sted at jeg ber henne forstå hvorfor jeg har vært som jeg har vært idag. Føler at hun har rett på å vite det.

Nå vil jeg forsøke å bestille en time hos fastlegen.

Men det kan jo ta noen dager, vil jeg tro. Og om jeg trenger en sykemelding (har brukt opp egenmeldingene), så må jeg vel gjennom legevakten?

Vet det er mye mas, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette er helt nytt for meg.

Takk for at dere er overbærende med meg.

Jeg tror du skal kunne få sykemeldinger på dagen også hos fastlegen, det har i alle fall jeg fått.

[Kizza1365380506]

Jeg gav beskjed til sjefen min i sted at jeg ber henne forstå hvorfor jeg har vært som jeg har vært idag. Føler at hun har rett på å vite det.

Nå vil jeg forsøke å bestille en time hos fastlegen.

Men det kan jo ta noen dager, vil jeg tro. Og om jeg trenger en sykemelding (har brukt opp egenmeldingene), så må jeg vel gjennom legevakten?

Vet det er mye mas, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette er helt nytt for meg.

Takk for at dere er overbærende med meg.

Ring med en gang de åpner hos fastlegen og be om en akutt time. Det pleier ikke å være noe problem. Om du er sykemeldt har de jo egentlig ikke lov til å si deg opp heller. Nå har du jo fått oppsigelsen men hør med legen din om det iallefall.

Mvh

[Gjest Midnightsun]

Jeg tror du skal kunne få sykemeldinger på dagen også hos fastlegen, det har i alle fall jeg fått.

Hva med å ta kontakt med en sosionom? De skal kunne hjelpe deg med jobb- og pengeproblemet i alle fall. Altså, de vil henvise deg videre til riktige instanser.

Jeg har vært langt nede selv, hadde en samboer som var utro, dvs at jeg ville/måtte flytte, men hadde ingen penger. Hadde i den perioden ingen jobb/inntekt og lite venner på det stedet jeg bodde. I tillegg slo foreldrene mine hånda av meg. I samme periode gikk jeg på antideprisiva. Så ja, det var tøft, men jeg kom meg gjennom det. Det klarer du også!

Jeg gikk til en sosionom som var verdens beste! Han hjalp meg med hvor jeg skulle henvende meg, avtalte timer for meg osv. Jeg satt og gråt foran et helt fremmed menneske, jeg gråt på bussen...Ja, traurige greier.

Det endte opp med at jeg måtte på sosialen for å få dekt husleia. Klarte å skaffe meg et sted å bo til slutt og fikk flytta. Arbeidsledigheten er jo stor, men jeg meldte meg ved nærmeste sykehjem siden jeg vet det er stort behov for folk der. (Jeg hadde ikke penger til buss engang, så alt innenfor gåavstand var eneste mulighet...) Det rareste av alt er at dette ikke har vært den verste perioden i mitt liv...

Ser du har fått gode råd om å gå til lege, som du absolutt bør følge opp.

Ikke la deg knekke av dette. Jeg VET at det er tungt når alle dårlige ting skjer på en gang, men du har klart det før! Det finnes profesjonelle folk som kan hjelpe deg, og det høres ut som du har gode venner rundt deg også.

Mitt råd er at du prøver å få ordnet det med jobb og økonomi først (bare "bestem deg for det"), prøv å hold deg aktiv sammen med venner. Ikke sett deg inne og stur over kjæresten. Jeg VET det er vanskelig, men det er det som evt kommer til å dra deg ned.

Lykke til og STÅ PÅ!!!

[Mimmy]

Det er vondt å høre at du har det sånn du har det. Men du er nok sterkere enn du gir deg selv kreditt for, og lar ikke dette knekke deg fullstendig. Hva jeg syns du bør gjøre i denne situasjonen, er å ta kontakt, gjerne skriftlig, med hver enkelt kreditor og få i stand nedbetalingsavtaler, dersom det viser seg umulig for deg å betjene gjelda.

Eventuelt å ta opp banklån som dekker alt det du skylder.

Det er enklere med en kreditor, enn mange.

Iom at du kommer til å miste jobben pga nedskjæringer, vil du etterhvert motta arbeidsledighetstrygd, det ville nok være fint om du undersøkte hvor stort beløp dette dreier seg om, og hvor stor gjeld du har, slik at du kan se hvor mye du vil ha å rutte med i tiden fremover.

Og ikke minst, undersøke jobbmarkedet, slik at du kan få igjen en jobb så raskt som mulig. Dette er nok det aller viktigste for å få tilbake/etablere en god økonomi.

I det hele tatt, så må du ikke la disse tingene knekke deg, du må være sterk nå, slik at du kan foreta de tiltakene som på sikt vil gjøre livet ditt levelig igjen. Og bruk familie og venner, arranger dugnader om du vil. Vær åpen om at du har problemer nå, slik at menneskene rundt deg kan hjelpe til. Det siste er nok det mest brukbare rådet jeg kan gi deg. Og lykke til videre, klem fra