Er noe galt med meg?

[saveme]

Jeg er 18 år, og har lvd et tilsynelatende flott liv. Jeg har et stort sosialt nettverk, og holder aktivt på med trening. Selvbildet er også bra. Men noe skremmer meg. Nesten ingenting går innpå meg lenger, jeg bryr meg ikke om noen eller noe. Jeg sier ofte dumme ting til foreldrene mine , og jeg vet de blir såret. Allikevel når det ikke frem. Jeg kan si ting til mor som får henne til å gråte når jeg er sint, men jeg føler ingenting. Alt er så monotont. Jeg blir ofte sint for småting, og sinnet går utover alt og alle. I tillegg er blir jeg deprimert med jevne mellomrom. Mor har kjøpt Johannesurt til meg, som jeg tar daglig. Jeg skulle ønske de virka, men det gjør de ikke. Når jeg er i godt humør liker jeg å være med andre. Tanken på å være snill mot andre er da god. Men når er i mine dårlige perioder vil jeg bare isolere meg og ikke snakke med noen. Selvbildet bryter også sammen.

Det som skremmer meg er min manglende medfølelse, og sinnet som kommer uten videre. Jeg klarer ikke å gjøre noe med det, selv om jeg er klar over hva problemet er. Ting blir så mørkt, og ingenting er positivt.

Trenger gode råd.

Hilsen

[snilen]

Jeg er redd dette er en del av sluttprosessen i puberteten. Tror mange tenåringer vil kjenne seg igjen her. Du er rett ved å flytte hjemme fra, bryte båndene, tjene egne penger, bestemme over deg selv. Du har blitt atten, men føler deg fortsatt ikke voksen. Du har fortsatt foreldre som bestemmer over deg. Og sinnet blir derfor en form for makt, en form for kontroll over deg selv. Jeg tror dette vil roe seg jeg faktisk. At det rett og slett betyr at du er rett før du blir "voksen"... det skjer et skifte nå i livet ditt sant, om ikke så alt for lenge, ett år eller to kanskje, litt senere eller enda før. Og det er skremmende å tenke på, det er lettere å stenge det ute, å koble ut følelsene, du er jo stor, du skal jo ikke gråte.

Hva med å sette seg ned og tenke litt på fremtiden? Se de ulike mulighetene som ligger der? snakke om dette med venner og foreldre? Jeg tror det vil være bra, å snakke om de forandringene som snart står for døra, om det å bli myndig, finne ut om det er noen forskjell fra det å være sytten...

Håper tilværelsen roer seg snart, og at du vil finne tilbake til deg selv og tørre å slippe løs følelsene igjen. De kan være overveldende og skremmende, men det er ikke bra å late som de ikke er der heller.