Rettigheter til deg som er pasient

[Gjest velvel]

"Ved norsk lov er du sikret forsvarlig helsehjelp når du er alvorlig syk, og du skal oppleve møtet med norsk helsevesen som en tillitssak og fylt av respekt og omsorg."

Respekt er noe jeg sjeldent har opplevd hos de fleste legene. Omsorg er helt feil, en blir ikke behandlet som et individ. Bare to av sju leger jeg har hatt kontakt med har vist respekt og varme.

Den nye fastlegen min har ødelagt meg mye psykisk. Sa til meg bla. "Jeg har ikke peiling på psykisk syke, men det er heller ikke mitt problem." "Jeg er ingen psykolog, ser ingen grunn til at du burde ha samtaler med meg". Her pekte jeg mot en til to samtaler i månden.

Klagde på en lege til fylkeslegen og fikk tilslag ved at jeg skulle få en muntlig unnskylding, men det ble det aldri noe av.

Blir alle her inne møtt med varme og omsorgsfulle leger/sykepleiere som respekterer en? Eller er det bare jeg som har vært borti drittsekkene?

[Dorthe]

Jeg svarer selv om du skriver på dette forumet og det helsepersonellet jeg har vært borti har stort sett drevet med somatiske sykdommer.

De fleste er drittsekker. Man er bare et tilfelle for de fleste.

Og er man et tilfelle hvor man ikke kan få noen piller og bli bra, blir man garantert dårlig behandlet.

Men jeg må si at jeg har opplevd sykepleiere og leger som bryr seg når jeg har vært innlagt på sykehuset og der har jeg fått den omsorgen jeg trenger.

[Mimmy]

Tror vel ikke at de (legene) er direkte drittsekker, men at de ofte har så mange pasienter i løpet av en dag, at det blir lite tid til den enkelte. Og så har det tradisjonelt vært slik i legeyrket/studiet, at hvordan man behandler pasienter har vært et lite prioritert emne. Og også det med psykisk helse, at det har vært underprioritert.

Men alle leger så vel som andre mennesker bør ha normal folkeskikk, det syns jeg man bør kunne forlange, spesielt fordi det dreier seg om høyt utdannede individer.

Og siden de er leger, så syns jeg nok at de burde pålegges å ha et minstemål av kunnskap om psykiske lidelser, så lenge de også har med psykiatriske pasienter å gjøre. Ellers får de henvise pasientene til andre leger (som har mer peiling).

En annen ting som blir problematisk, er den tiden hver enkelt pasient blir tildelt på et legekontor, og som jeg har forstått det i hvertfall har vært slik at legen blir pålagt fra staten å følge. Så det er kanskje ikke alltid legens skyld heller, at det blir dårlig tid til samtale, og at pasientens reelle behov da ikke blir tilgodesett.

Dette skulle egentlig vært tatt opp av helsetilsynet, slik at det kunne blitt en bedre ordning for psykiatriske pasienter, som trenger god tid på seg for å forklare legen hva slags situasjon de er oppe i, helsemessig.

[tsofia]

Etter min oppfatning er det meste av det psykitariske helsevesenet rævva. Det finnes noe få resurrspersoner men enten blir de mobba ut av alle de sjalu kollegene sine, eller er så er det så lang kø for å få behandling av dem at en kan bare glemme det. Dessuten er det hjerneflukt til Oslo området noe som fører til at vi i distriktene blir sittende med dem som ingen andre vil ha. Nei takke seg til hjelp til selvhjelp. Det er det beste i lengden.

[hu']

Jeg har nok vært blandt de heldige, for jeg har nesten bare møtt omsorgsfulle hjelpere. Jeg har en helt fantastisk fastlege som stiller opp bestandig når jeg trenger det. Hun har alltid hatt tiltro til meg. Her forleden tilbød hun seg tilogmed å bake en kake for meg, da jeg var nedfor og sressa pga. forventet besøk.....

Også i psykiatrien har jeg fått så mye hjelp at jeg har måttet takke nei noen ganger. Jeg har sluppet unna ventekøer og dyre private hjelpere.

Men jeg forstår jo at jeg er veldig heldig som har fått all denne hjelpen!

[Gjest Ad.M.]

Jeg svarer selv om du skriver på dette forumet og det helsepersonellet jeg har vært borti har stort sett drevet med somatiske sykdommer.

De fleste er drittsekker. Man er bare et tilfelle for de fleste.

Og er man et tilfelle hvor man ikke kan få noen piller og bli bra, blir man garantert dårlig behandlet.

Men jeg må si at jeg har opplevd sykepleiere og leger som bryr seg når jeg har vært innlagt på sykehuset og der har jeg fått den omsorgen jeg trenger.

Jeg har vært kjempeheldig, da jeg en kjempeflink og hyggelig fastlege. Da jeg ble psyk (tydelig bipolar), så sendte han meg til DPS hvor jeg kom inn med en gang.Der fikk jeg også en fantastisk psykiater. Jeg har ingenting å klage på personlig. Har egentlig aldri opplevd dårlige leger, bortsett fra at jeg tidligere gikk i "terapi" hos en psykiater og hun etter to år ikke hadde skjønt at jeg er bipolar. Det er jeg ennå sint for, for hjelpen kunne ha nådd fram før.

[Gjest Ad.M.]

Etter min oppfatning er det meste av det psykitariske helsevesenet rævva. Det finnes noe få resurrspersoner men enten blir de mobba ut av alle de sjalu kollegene sine, eller er så er det så lang kø for å få behandling av dem at en kan bare glemme det. Dessuten er det hjerneflukt til Oslo området noe som fører til at vi i distriktene blir sittende med dem som ingen andre vil ha. Nei takke seg til hjelp til selvhjelp. Det er det beste i lengden.

Nå bor jeg i Oslo, men vet noe om situasjonen andre steder også.

Det er det som er så forferdelig at de beste trekker hit, for noen klarer ikke å bli friske på egenhånd. De som "bare" har en depresjon kan greie det etterhvert, men er man virkelig syk (f.eks. bipolar) som jeg er) så har man ikke en sjans i havet til å greie å bli frisk på egenhånd. Like lite som noen med en alvorlig fysisk sykdom gjør det.

[ulva]

Tja, det er vel både og, men jeg har mest negative erfaringer. Det er først nå at jeg har fått en lege som faktisk hører på meg. Psykiateren min er jeg fornøyd med på den måten at han alltid gjør så godt han kan - men han er ganske treg til å skjønne hva jeg trenger og brukte tre år på å stille en diagnose, noe som medførte mye unødvendig lidelse.

Jeg vet fra mannen min at psykiatri har svært lav status blant leger. Det er liksom ikke ordentlig legevitenskap. Så noe av årsaken kan ligge der: Interessen mangler og emnet blir nedprioritert. Ironisk, i og med at det blir stadig flere som søker lege for nettopp psykiske lidelser.

[Gjest flammefugelen]

Har opplebd leger som har fått meg til å bli sinnsvakt forbanna, men har også opplevd de som virkelig har brydd seg og vist respekt. Fastlegen jeg går til nå er av den varme og menneskekjære typen, som virkelig bryr seg. Var kjempeheldig som fikk plass hos han. Jeg håper at du en gang kommer til en lege som faktisk er av den snille og respektfulle typen. Det burde være en menneskerett!!! Med vennlig hilsen