Får dere sove ?

[Gjest litchi]

Det fikk ikke jeg, natt til i dag. For plustelig begynte jeg å tenke på hvordan det kommer til å bli når vi skal reise til Kina og hente barnet vårt. Det er litt tidlig, siden vi i skrivende stund fermdeles venter på politirapporter som skal legges ved søknaden

Men det begynner å føles "virkelig" ! Jeg har født - det var en STOR opplevelse, et under !! Og nå begynner jeg vagt å fatte at dette vi nå skal oppleve, kommer til å bli like spennende og like stort !

Får man sove, natten før man skal treffe barnet sitt for første gang ? Hvordan oppleves det første møtet ?

Bare jeg tenker på det, begynner tårene å trille....

Hvordan var det for dere ? Er det noen som finner ordene og som har lyst til å dele historien sin med meg ?

[AAA]

Vi treaff vesla vår dagen etter at vi kom til Kina.

Om vi fikk sove natten før? jada, vi hadde alliert oss med en eldre slektning og fått "låne" hver vår sovetablett til den natten. Og det var smart tror jeg, for elelrs hadde det blitt trøtte tryner på overtagelsesdagen!

Den følelsen da vi kom inn på hotellrommet og så at de hadde satt inn barneseng var helt ubeskrivelig! Det var akkurat som det plutselig gikk opp for oss hva som skulle skje...!

Gld dere!

MVH

[Noraførr]

Hei litchi,

ja, det er STORT å endelig få sitt etterlengtede barn.

Vi har ei kina-prinsesse, som vi hentet i fjor høst.

Vi ankom Nanchang 30/8 kl. 17.30 (lokal tid) - da hadde vi vært på reisefot i 26 timer. Vi fikk raskt beskjed om at vi ikke kom til å få barna samme dag (det vet vi at noen foreldre har blitt overrasket med). 30/8 var en fredag og avtalen med barnehjemmet var at vi skulle få barna søndag .... men våre kontaktpersoner i Kina jobbet intenst med å få barna til å komme lørdag.

Da vi ankom hotellet var vi bare sååå slitne, at vi bare var 'glad' for å komme fram .... og det var nesten sånn at vi var glade for at vi ikke fikk barna den første dagen.

Det ble en slags nattesøvn den natta, men det kvernet stadig i hodet at i morgen .... kanskje i morgen ville vi få overlevert ungene våre. Unektelig litt rart .... etter alle månedene med venting .... plutselig var øyeblikket så nært ..... og det rare var at jeg følte meg ganske 'avslappet'.

Lørdag kl. 10.00 fikk vi vite at vi ville få ungene på kvelden (rundt 19.00) - og etter det skjedde det noe. Nå visste vi. Nå kunne timene telles ned. Hvilepulsen steg flere hakk. Dagen gikk på ett vis. Verre var det da klokka passerte 19.00. Vi satt på våre respektive rom og ventet på at noen skulle banke på ... og denne noen skulle gi oss ett barn - vårt barn!! Klokka 20.34 kom endelig forløsningen - endelig var hun vår. Fokus flyttet øyeblikkelig over på de primære behovene til barnet - hun var 9,5 mnd. gammel - og utslitt, ustelt og sulten. Det gjorde at vi fikk arbeid å henge fingrene i.

Da hun omsider sovnet av utmattelse og vi voksne la oss ... så kom tankene .... om alt vi hadde opplevd .... turde å kjenne på følelsen .... kjenne på mammafølelsen .... kjenne at tårene kom ..... i takknemlighet over at vi hadde passert målstreken. Nå var hun vår ..... nå skulle vi bli kjent. Den natta sov jeg ikke - ikke ett sekund engang - lå bare å hørte på pusten til vår lille datter - hørte at hun rørte på seg - fornemmet at hun holdt på å våkne. Det var ei magisk natt - fyllt av forunding og forventning!!

Tiden etterpå; Helt fantastisk!! Livets vakreste eventyr - verken mer eller mindre.

Nå er vi igang igjen .... og gleder oss stort.

Klem fra

[Noraførr]

Hei litchi,

ja, det er STORT å endelig få sitt etterlengtede barn.

Vi har ei kina-prinsesse, som vi hentet i fjor høst.

Vi ankom Nanchang 30/8 kl. 17.30 (lokal tid) - da hadde vi vært på reisefot i 26 timer. Vi fikk raskt beskjed om at vi ikke kom til å få barna samme dag (det vet vi at noen foreldre har blitt overrasket med). 30/8 var en fredag og avtalen med barnehjemmet var at vi skulle få barna søndag .... men våre kontaktpersoner i Kina jobbet intenst med å få barna til å komme lørdag.

Da vi ankom hotellet var vi bare sååå slitne, at vi bare var 'glad' for å komme fram .... og det var nesten sånn at vi var glade for at vi ikke fikk barna den første dagen.

Det ble en slags nattesøvn den natta, men det kvernet stadig i hodet at i morgen .... kanskje i morgen ville vi få overlevert ungene våre. Unektelig litt rart .... etter alle månedene med venting .... plutselig var øyeblikket så nært ..... og det rare var at jeg følte meg ganske 'avslappet'.

Lørdag kl. 10.00 fikk vi vite at vi ville få ungene på kvelden (rundt 19.00) - og etter det skjedde det noe. Nå visste vi. Nå kunne timene telles ned. Hvilepulsen steg flere hakk. Dagen gikk på ett vis. Verre var det da klokka passerte 19.00. Vi satt på våre respektive rom og ventet på at noen skulle banke på ... og denne noen skulle gi oss ett barn - vårt barn!! Klokka 20.34 kom endelig forløsningen - endelig var hun vår. Fokus flyttet øyeblikkelig over på de primære behovene til barnet - hun var 9,5 mnd. gammel - og utslitt, ustelt og sulten. Det gjorde at vi fikk arbeid å henge fingrene i.

Da hun omsider sovnet av utmattelse og vi voksne la oss ... så kom tankene .... om alt vi hadde opplevd .... turde å kjenne på følelsen .... kjenne på mammafølelsen .... kjenne at tårene kom ..... i takknemlighet over at vi hadde passert målstreken. Nå var hun vår ..... nå skulle vi bli kjent. Den natta sov jeg ikke - ikke ett sekund engang - lå bare å hørte på pusten til vår lille datter - hørte at hun rørte på seg - fornemmet at hun holdt på å våkne. Det var ei magisk natt - fyllt av forunding og forventning!!

Tiden etterpå; Helt fantastisk!! Livets vakreste eventyr - verken mer eller mindre.

Nå er vi igang igjen .... og gleder oss stort.

Klem fra

[eikebladet]

Da jeg leste innlegge ditt fikk jeg litt lyst til å dele en liten tekst med dere. Jeg skrev den 1 uke etter at jeg ble godkjent av BUFA (i des. i fjor) som et innlegg til medlemsbladet vårt i EAF. Du er nok ikke alene om å ha slike tanker litchi!

Her kommer teksten:

"Tanker rundt en liten rød kjole....

I stolen ved siden av meg ligger det en liten rød kjole. Den har en søt bamse midt foran på brystet og fire små epler på hver lomme. Selv et kort blikk på kjolen gjør meg rørt. I dag er det ei uke siden jeg kjøpte den. For meg er den så mye, mye mer enn bare en liten rød kjole. Den er et synelig bevis på noe jeg har drømt om lenge, men som jeg inntil for ei uke siden ikke tillot meg selv å virkelig tro på. Men nå tror jeg, - eller rettere sagt jeg vet! En eller annen gang vil ei lita jente fra Kina gi liv til kjolen. Jeg ser for meg hvordan den lille røde kjolen kommer til å danse rundt på stuegulvet mitt akkompagnert av klukkende latter. Jeg ser også for meg hvordan jeg kommer til å løfte den opp å stryke trøstende over den lille røde ryggen de gangene leken ble for voldsom og det endte med knall og fall. Kanskje vi etterpå kryper sammen i go’ stolen mens jeg nok en gang forteller om den gangen mamma var så kjempeheldig at hun fikk reise til Kina for å møte den deilige lille tulla si, - den tulla som var akkurat passe stor til den lille røde kjolen!

I dag satt jeg og så på rødnissene og blånissene i "Jul på månetoppen". Jeg må liksom ha med meg NRK sin adventsserie for å komme i julestemning! Da slo det meg at neste gang jeg ser akkurat denne serien (den går vel i reprise om en 2-3 år) sitter jeg sikkert og ser på sammen med min lille datter. Da kan vi sammen finne ut hvordan blånissene skal få nok blåbær til å lage den blå timen, eller hvordan nissejenta kan få kjelegrisen til å vokse seg stor. Når du blir store nok til å skjønne det skal jeg fortelle deg om hvor mye jeg så fram til akkurat slike stunder sammen med deg.

Selvfølgelig blir ikke alle dager rosenrøde. Det kommer sikkert tider da jeg finner ut at det å være alene mamma ikke alltid er like lett. Dessverre kommer det sikkert også dager da du finner ut at det ikke alltid er så lett å være adoptert heller. Da håper jeg inderlig at jeg kan være der for deg, at vi kan snakke sammen. Jeg håper også at jeg har greid å bygge opp din tro på deg selv og en stolthet over den du er som gjør at du klarer å takle slike vanskelige situasjoner.

Det er mange tanker som svirrer rundt en sein kveld når man ligger i senga og titter på en liten rød kjole. Er du født ennå? Kanskje det, - kanskje ikke. Kanskje blir du født akkurat nå på den andre siden av jordkloden. Jeg skulle så gjerne visst, men jeg må nok pent vente. Og i ventetiden kommer jeg til å ta fram den lille røde kjolen, holde den inntil meg, og drømme om hvor fint det blir den dagen du endelig gir den liv!

Hilsen en vordende mamma som fikk et etterlengtet svar fra BUFA for ei uke siden"

[Gjest kinamamsen]

Vår eldste datter fikk vi ca. 4 timer etter at vi kom til hotellet i Hefei. Da hadde vi vært på reisefot i mange timer for vi mellomlandet bare et par timer i Bejing før vi reiste direkte til Anhui. Vår yngste datter fikk jeg dagen etter at jeg ankom Wuhan. Da ble det lite soving om natten, men etter et par glass rødvin så fikk jeg roet meg og sov 3-4 timer. Vi skulle være klare til å reise avgårde kl. 08.00 om morgenen, men det var ikke noe problem for meg å rekke det ) Da hadde jeg vært nydusjet og klar leeeenge allerede! Forøvrig sov jeg dårlig natten etter at jeg fikk barna også for jeg klarte ikke å ta øynene fra de så jeg lå, mer eller mindre og tittet henført på de hele natten mens jeg smådøste litt. Men søvn var ikke så viktig - lykken ga meg ekstra krefter så jeg var ikke trøtt; da. I ettertid imidlertid har jeg vært mye trøtt. Det har vært perioder med lite nattesøvn med små barn i huset. Men, det er en annen historie.

Lykke til med ventetiden og drømmene om overtagelsen.

[ahg]

De andre skriver så vakkert at jeg blir helt rørt. Jeg kan nikke gjenkjennende til mye av det de forteller om.

Husker ikke om jeg hadde søvnløse netter før tildeling, men det var nok mang en kveld/natt jeg lå og tenkte og fantaserte lenge før jeg sovnet (satt ofte og drømte meg bort om dagene også). Husker en natt jeg drømte at vi var i Kina. En person sto og leste opp navnene på alle som hadde fått barn. Jeg trippet og ventet på at det skulle bli vår tur, men den kom aldri. Sukk, ikke lett å vente.

Da vi endelig fikk tildeling (mai 1998), gikk jeg bortimot amok følelsesmessig. Jeg lo og gråt og hoppet og danset, og satte til og med i et gledesvræl på jobben (fikk TELEFONEN en formiddag på jobb). Kollegene mine svinset oppskjørtet og glade rundt meg, og jeg fikk ikke gjort en eneste fornuftig ting mer den dagen. Måtte rett og slett gå hjem etter en times tid.

I ukene før hentereisen sov jeg til tider dårlig, spesielt siste uka. Nervene var på høykant. Ikke akkurat noen optimal måte å lade opp på, men sånn ble det nå.

Da vi ankom hotellet i Kina etter et døgn på reisefot, var jeg en blanding av oppspilt og supertrøtt. Det ga en støkk i hele kroppen å se sprinkelsengen som var satt inn på hotellrommet. Nå var det like før det ble virkelighet!

Vi fikk to netter på oss før vi fikk jenta vår. Den siste natten var det heller dårlig med søvn, på tross av et par stive konjakker før vi køyet. Vi hadde ikke tenkt på at vi kunne tatt med oss et innsovingsmiddel (det gjorde vi på den neste hentereisen, og det hjalp bra).

Da den store dagen kom var jeg så oppspilt at jeg knapt nok merket hvor trett jeg var. Det ble en lang dag, og da tulla vår endelig sovnet i sprinkelsengen sent på kvelden var jeg helt 'blåst'. Men sove, nei det var verre. Jeg våknet av den minste lille lyd fra nurket, og sånn fortsatte det i flere dager.

I det hele tatt ble det lite søvn de første månedene. Gulljenta vår våknet flere ganger hver natt, og det var tøft ikke å få sove sammenhengende natten igjennom. Men det gikk seg til, og i ettertid er alt det slitsomme 'glemt'.

Nå er vi etter hvert blitt riktig bortskjemt med to barn som fint greier seg selv en stund om morgenen i helgene mens vi foreldre drar oss litt ekstra.

Her er historien om da vi fikk eldstejenta:

http://www.aurorasenter.no/ahg/Adopsjon_Faa_datter.htm

God søvn og god ventetid!

[thaimor]

Da jeg leste innlegge ditt fikk jeg litt lyst til å dele en liten tekst med dere. Jeg skrev den 1 uke etter at jeg ble godkjent av BUFA (i des. i fjor) som et innlegg til medlemsbladet vårt i EAF. Du er nok ikke alene om å ha slike tanker litchi!

Her kommer teksten:

"Tanker rundt en liten rød kjole....

I stolen ved siden av meg ligger det en liten rød kjole. Den har en søt bamse midt foran på brystet og fire små epler på hver lomme. Selv et kort blikk på kjolen gjør meg rørt. I dag er det ei uke siden jeg kjøpte den. For meg er den så mye, mye mer enn bare en liten rød kjole. Den er et synelig bevis på noe jeg har drømt om lenge, men som jeg inntil for ei uke siden ikke tillot meg selv å virkelig tro på. Men nå tror jeg, - eller rettere sagt jeg vet! En eller annen gang vil ei lita jente fra Kina gi liv til kjolen. Jeg ser for meg hvordan den lille røde kjolen kommer til å danse rundt på stuegulvet mitt akkompagnert av klukkende latter. Jeg ser også for meg hvordan jeg kommer til å løfte den opp å stryke trøstende over den lille røde ryggen de gangene leken ble for voldsom og det endte med knall og fall. Kanskje vi etterpå kryper sammen i go’ stolen mens jeg nok en gang forteller om den gangen mamma var så kjempeheldig at hun fikk reise til Kina for å møte den deilige lille tulla si, - den tulla som var akkurat passe stor til den lille røde kjolen!

I dag satt jeg og så på rødnissene og blånissene i "Jul på månetoppen". Jeg må liksom ha med meg NRK sin adventsserie for å komme i julestemning! Da slo det meg at neste gang jeg ser akkurat denne serien (den går vel i reprise om en 2-3 år) sitter jeg sikkert og ser på sammen med min lille datter. Da kan vi sammen finne ut hvordan blånissene skal få nok blåbær til å lage den blå timen, eller hvordan nissejenta kan få kjelegrisen til å vokse seg stor. Når du blir store nok til å skjønne det skal jeg fortelle deg om hvor mye jeg så fram til akkurat slike stunder sammen med deg.

Selvfølgelig blir ikke alle dager rosenrøde. Det kommer sikkert tider da jeg finner ut at det å være alene mamma ikke alltid er like lett. Dessverre kommer det sikkert også dager da du finner ut at det ikke alltid er så lett å være adoptert heller. Da håper jeg inderlig at jeg kan være der for deg, at vi kan snakke sammen. Jeg håper også at jeg har greid å bygge opp din tro på deg selv og en stolthet over den du er som gjør at du klarer å takle slike vanskelige situasjoner.

Det er mange tanker som svirrer rundt en sein kveld når man ligger i senga og titter på en liten rød kjole. Er du født ennå? Kanskje det, - kanskje ikke. Kanskje blir du født akkurat nå på den andre siden av jordkloden. Jeg skulle så gjerne visst, men jeg må nok pent vente. Og i ventetiden kommer jeg til å ta fram den lille røde kjolen, holde den inntil meg, og drømme om hvor fint det blir den dagen du endelig gir den liv!

Hilsen en vordende mamma som fikk et etterlengtet svar fra BUFA for ei uke siden"

*snufs* Så vakkert skrevet!

Husker godt disse intense ventetidene fulle av drømmer...

Om det ikke var røde kjoler i mitt skap, var det små boxershortser, trøyer, bittesmå tøffe langbukser... osv. Noen av dem klarer jeg ikke kvitte meg med. De er så mye, mye mer enn et klesplagg