Hva er så galt med det?

[flisa]

Jeg tar ikke feil.

Du blander sannsynligvis sammen 'delt foreldreansvar' (som betyr at begge foreldrene skal bestemme skolevalg m.m. selv om den ene har daglig omsorg) og det å simpelthen være forelder til et barn, 'foreldrerett'.

Tidligere tilfalt 'delt foreldreansvar' gifte foreldre, samt de som underskrev papirer på at de var enige om 'delt foreldreansvar'. Dette handlet om samboere og foreldre som ikke bodde sammen.

_Alle_ foreldre har imidlertid 'foreldrerett'. Det er rent biologisk, altså at to har laget et barn. Den ene foreldren kan selvsagt ikke velge bort den andre som forelder, kun dersom far oppgis som 'ukjent' (eller hva det heter nå til dags).

Hvor kan jeg lese om det? Er det nytt i år da?

[petter smart]

Men det går ikke an.

En som har papir på at h*n er far eller mor (og dermed er bidragspliktig) har selvsagt rettigheter som forelder, først og fremst i forhold til samvær, men også på andre plan.

Dersom den som har omsorgen torpederer, kan den andre forelderen gå til sak og få rettskraftig dom.

Jeg holder problemet med farlige menn og fedre utenfor (incestutøvere eller mishandlere). De bør helst råtne på rot.

I teorien er det kanskje slik, men ikke i praksis. Dersom mor vil kan hun sabotere samværet uten å frykte noe i praksis.

Hun kan også anklage han for overgrep mot seg og/eller barnet.

Alt hun trenger å gjøre er å sabotere så lenge at retten finner at det vil være for opprivende osv. for barnet å ha kontakt med far.

Det var en sak utenfor Stavanger for 1-2 år siden der en far hadde hovedomsorgen for sin datter, men en gang moren hadde datteren leverte hun ikke tilbake barnet. Han anmeldte henne, men politiet gjorde ikke noe (hadde det vært omvendt hadde de troppet opp mannsterke med en gang). Resultatet var at når saken endelig kom opp hadde det gått noen år, og dommen ble at hun fikk beholde datteren fordi det var så lenge siden hun hadde vært hos faren.

Slik er realiteten i Norge i dag.

[Gjest Aina E]

ALT VEL :-)

Vi snakkes vel på fredag!

Så bra, da.

Hva skal du ha med deg??

Kan hende jeg trenger litt hjelp av en venn til å begynne med... Åssen er plasseringa og hva koster det, vet du? Kan du sende meg sms på det?

Klem!

[laguna1365380434]

Jeg tror heller ikke at kjernefamilien er det eneste alternativet som fungerer ok for unger.

Alenemødre, fedre o.l kan selvsagt takle det like bra som tradisjonelle mor-far forbindelser.

MEN jeg tror mange får unger bare for det de kan og har et eget personlig ønske om det, og det blir egoisme.

Da velger de bort noe for ungen, til egen inntekt.

Jeg synes man skylde eventuelle unger å tanke skikkelig igjenom fremtiden og hva som fungerer og ikke.

Jeg tror det er litt sånn at før var man så livredd for å være singel at man fant seg i bank og det ene med det andre for å ungå brudd hvilket selvsagt ikke er bra.

Nå derimot, kan man kaste partneren sin om man har forskjellig smak i sokker. Etter mitt syn blir dette også feil, og dessuten misforstått styrke.

Jeg synes man er i ferd med å underkjenne å bry seg om andre, og å kunne være glad i tross inperfektheter, til gode for ønske og krav om eget perfekt liv.

Da snyter vi oss selv for vesentlige opplevelser og innsikt.

Toleranse og kjærlighet er viktig, synes jeg, og også noe en kanskje vil lære bort til ungene?

Det står dårlig overens med den trenden som er nå, at man skal kaste uit partneren i den minste lille motbakken, så han/hun ikke er til hinder for egen utvikling.

Om noe ikke fungerer så gjør det ikke det, men jeg synes mange gir opp litt lett og av egoistiske grunner og, og dermed svindler seg selv og evt unger for mye fint.

(hva en gjør med/unner seg selv er selvfølgelig ingens sak, men jeg synes dette endrer seg dramatisk om en velger å få unger. Da er man jo flere som deler konsekvensene av de valgene en tar for seg selv..)

[Gjest angelica2 (ikke alenemor)]

Det ligger vel alltid en form for egoisme i et ønske om barn, enten man er en eller to foreldre. Men fokus bør ligge på: Kan jeg gi mitt/vårt barn et godt liv? - ikke "jeg vil ha barn".

For øvrig har jeg ingen problemer med å forstå en enslig kvinne som ikke vil ha en mann, men som ønsker seg barn. Jeg tror heller ikke at slike kvinner nødvendigvis blir sett ned på. Men da forutsetter jeg at den bilogiske faren er inneforstått med den begrensede rollen har er tiltenkt, ellers blir det feil.

Barn av alenemødre kan ha det godt, både økonomisk, omsorgsmessig og ellers. Men - det er et lite men her. Jeg skal ikke generalisere for mye, men jeg kjenner faktisk ganske mange barn av alenemødre, og disse har en viktig ting felles: De mangler oppfølging på fysisk aktivitet, og særlig guttene virker noe puslete. Jeg kjenner ingen sønner av alenemødre som spiller fotball aktivt, eller er glad i å dra på krevende fjellturer.

Vel å merke sier jeg ikke at dette er noen naturlov, men jeg sier at det er en tendens.

Nå håper jeg riktig mange skriver inn og dementerer dette, for si det sånn. For barns fysiske forfall kommer tli å bli et økende problem i årene framover.

Å si at barna av alenemødre ikke spiller fotball eller er passive fysisk er utrolig generaliserende.

Min søster som er alenemor, er verdens mest aktive for sin sønn, han driver fotball, turning og ishockey om vinteren.

Videre har jeg en annen venninne alene med to barn som henger med både på ridning, fotball og håndball.

Jeg synes det er nesten ufint å komme med sånne påstander.

[vin]

Det ligger vel alltid en form for egoisme i et ønske om barn, enten man er en eller to foreldre. Men fokus bør ligge på: Kan jeg gi mitt/vårt barn et godt liv? - ikke "jeg vil ha barn".

For øvrig har jeg ingen problemer med å forstå en enslig kvinne som ikke vil ha en mann, men som ønsker seg barn. Jeg tror heller ikke at slike kvinner nødvendigvis blir sett ned på. Men da forutsetter jeg at den bilogiske faren er inneforstått med den begrensede rollen har er tiltenkt, ellers blir det feil.

Barn av alenemødre kan ha det godt, både økonomisk, omsorgsmessig og ellers. Men - det er et lite men her. Jeg skal ikke generalisere for mye, men jeg kjenner faktisk ganske mange barn av alenemødre, og disse har en viktig ting felles: De mangler oppfølging på fysisk aktivitet, og særlig guttene virker noe puslete. Jeg kjenner ingen sønner av alenemødre som spiller fotball aktivt, eller er glad i å dra på krevende fjellturer.

Vel å merke sier jeg ikke at dette er noen naturlov, men jeg sier at det er en tendens.

Nå håper jeg riktig mange skriver inn og dementerer dette, for si det sånn. For barns fysiske forfall kommer tli å bli et økende problem i årene framover.

Tror absolutt ikke det har noe med om en er aleneforeldre , eller ei!

Jeg kjenner maange som er to foreldre i sammen , men som aldri har "tid" til å følge opp ungene sine!

Og ; jeg kjenner flere flotte alendeforeldre som virkelig engasjerer seg i barnas fritid og aktiviteter.

Selv var jeg alenemor ( 100% )i flere år , men fulgte dem opp i både speideren , ridning ,håndball og turn!

Og jammen var jeg en av de få som som kjørte andres barn hist og pisttil aktiviteter.

Klassekontakt var jeg også...

Så jeg føler det du skrev ikke stemmer med min oppfatning ;o)

[flisa]

Så bra, da.

Hva skal du ha med deg??

Kan hende jeg trenger litt hjelp av en venn til å begynne med... Åssen er plasseringa og hva koster det, vet du? Kan du sende meg sms på det?

Klem!

sender straks!

[Babette]

Å si at barna av alenemødre ikke spiller fotball eller er passive fysisk er utrolig generaliserende.

Min søster som er alenemor, er verdens mest aktive for sin sønn, han driver fotball, turning og ishockey om vinteren.

Videre har jeg en annen venninne alene med to barn som henger med både på ridning, fotball og håndball.

Jeg synes det er nesten ufint å komme med sånne påstander.

Så når du vet om to alenemødre som er fysisk aktive med sine barn kan du slå fast med sikkerhet at dette er det vanlige og de passive er unntakene?

Og når jeg vet om ti alenemødre som har barn som ikke er aktive, er det disse som er unntakene?

Merk deg at jeg kun ønsker å finne ut om mitt inntrykk stemmer eller ikke, jeg er ikke ute etter å generalisere.

Hvorfor er det ufint å lufte disse synspunktene? Jeg kjenner også en alenmor som innser selv at hun ikke kan tilby sin sønn å ta ham med på tøffe turer. Hun trenger da ikke å være en dårlig mor for det!

[Babette]

Tror absolutt ikke det har noe med om en er aleneforeldre , eller ei!

Jeg kjenner maange som er to foreldre i sammen , men som aldri har "tid" til å følge opp ungene sine!

Og ; jeg kjenner flere flotte alendeforeldre som virkelig engasjerer seg i barnas fritid og aktiviteter.

Selv var jeg alenemor ( 100% )i flere år , men fulgte dem opp i både speideren , ridning ,håndball og turn!

Og jammen var jeg en av de få som som kjørte andres barn hist og pisttil aktiviteter.

Klassekontakt var jeg også...

Så jeg føler det du skrev ikke stemmer med min oppfatning ;o)

Det er i så fall veldig bra, og det var akkurat slike tilbakemeldinger jeg var ute etter !

Skulle ønske alle var like lite hårsåre som du, vin.

[angelica2]

Så når du vet om to alenemødre som er fysisk aktive med sine barn kan du slå fast med sikkerhet at dette er det vanlige og de passive er unntakene?

Og når jeg vet om ti alenemødre som har barn som ikke er aktive, er det disse som er unntakene?

Merk deg at jeg kun ønsker å finne ut om mitt inntrykk stemmer eller ikke, jeg er ikke ute etter å generalisere.

Hvorfor er det ufint å lufte disse synspunktene? Jeg kjenner også en alenmor som innser selv at hun ikke kan tilby sin sønn å ta ham med på tøffe turer. Hun trenger da ikke å være en dårlig mor for det!

Hei Babette,

Hårsår eller ikke, du ønsket en diskusjon og fikk et svar.

Jeg mener uansett det er generaliserende og "ufint" å slenge ut av seg en slik påstand.

Du snakker om din omgangskrets, kanskje det er "vanlig" der - i min omgangskrets er det ikke vanlig!

Tror egentlig det finnes like mange svar på dette som det finnes alenemødre!

[Babette]

Hei Babette,

Hårsår eller ikke, du ønsket en diskusjon og fikk et svar.

Jeg mener uansett det er generaliserende og "ufint" å slenge ut av seg en slik påstand.

Du snakker om din omgangskrets, kanskje det er "vanlig" der - i min omgangskrets er det ikke vanlig!

Tror egentlig det finnes like mange svar på dette som det finnes alenemødre!

Enn hvis jeg sier f. eks. at kvinner med høyere utdannelse gjennomsnittlig har hatt flere sexpartnere enn de uten slik utdannelse. (Og det er dokumentert). Så vil noen bruse opp og si at det stemmer ikke, for de vet om ei som er dr. philos. og jomfru, mens kusinen som sluttet i 8. klasse har hatt 10 samboere. Så den påstanden kan umulig stemme.

Det som er synd på dette forumet er at folk ikke ser lenger enn til seg selv og sin omgangskrets. Og at man må skille mellom enkelttilfeller - som alltid vil sprike i alle retninger - og fenomener, tendenser og trender i samfunnet.

[angelica2]

Enn hvis jeg sier f. eks. at kvinner med høyere utdannelse gjennomsnittlig har hatt flere sexpartnere enn de uten slik utdannelse. (Og det er dokumentert). Så vil noen bruse opp og si at det stemmer ikke, for de vet om ei som er dr. philos. og jomfru, mens kusinen som sluttet i 8. klasse har hatt 10 samboere. Så den påstanden kan umulig stemme.

Det som er synd på dette forumet er at folk ikke ser lenger enn til seg selv og sin omgangskrets. Og at man må skille mellom enkelttilfeller - som alltid vil sprike i alle retninger - og fenomener, tendenser og trender i samfunnet.

"Det som er synd på dette forumet er at folk ikke ser lenger enn til seg selv og sin omgangskrets. Og at man må skille mellom enkelttilfeller - som alltid vil sprike i alle retninger - og fenomener, tendenser og trender i samfunnet. "

... det var jo nettopp det jeg poenterte i mitt svar til deg - jeg skrev jeg tror det finnes like mange svar som alenemødre, - med andre ord ser jeg lengre enn min egen omgangskrets!

Ditt andre eksempel om seksualpartnere og utdannelse er jo noe som er dokumentert, det tror jeg neppe din første påstand er. Derfor er sammenligningen ikke helt relevant.

[Babette]

"Det som er synd på dette forumet er at folk ikke ser lenger enn til seg selv og sin omgangskrets. Og at man må skille mellom enkelttilfeller - som alltid vil sprike i alle retninger - og fenomener, tendenser og trender i samfunnet. "

... det var jo nettopp det jeg poenterte i mitt svar til deg - jeg skrev jeg tror det finnes like mange svar som alenemødre, - med andre ord ser jeg lengre enn min egen omgangskrets!

Ditt andre eksempel om seksualpartnere og utdannelse er jo noe som er dokumentert, det tror jeg neppe din første påstand er. Derfor er sammenligningen ikke helt relevant.

Det har du helt rett i. Min påstand er ikke dokumentert. Men jeg husker det var en offiser i Forsvaret som antydet det samme. Han hadde jobbet med rekrutter i mange år, og merket seg at form og utholdenhet hos 19-åringene blir stadig dårligere. Dette har naturligvis en lang rekke årsaker, og alle er vel enige om at grunnlaget legges i barndommen, og at dagens barn sitter for mye stille/er for mye innendørs. Og at dette er en tendens uansett hvor mange foreldre de vokser opp med, for å si det sånn.

Men denne offiseren antydet også at det faktum at en del gutter vokser opp med bare mor også kunne spille inn, f. eks. ved at gutter ikke tas med på villmarksturer i barndommen. For han snakket ikke bare om styrke og kondisjon, han snakket også om dette å tåle barskt uteliv, slik man må gjennom i det militære.

Jeg tror også det er nødvendig å definere begrepet alenemødre i denne sammenheng. I mitt hode bettyr det at mor er helt alene om omsorgen, at faren enten er ute av bildet eller aldri har vært der.

[angelica2]

Det har du helt rett i. Min påstand er ikke dokumentert. Men jeg husker det var en offiser i Forsvaret som antydet det samme. Han hadde jobbet med rekrutter i mange år, og merket seg at form og utholdenhet hos 19-åringene blir stadig dårligere. Dette har naturligvis en lang rekke årsaker, og alle er vel enige om at grunnlaget legges i barndommen, og at dagens barn sitter for mye stille/er for mye innendørs. Og at dette er en tendens uansett hvor mange foreldre de vokser opp med, for å si det sånn.

Men denne offiseren antydet også at det faktum at en del gutter vokser opp med bare mor også kunne spille inn, f. eks. ved at gutter ikke tas med på villmarksturer i barndommen. For han snakket ikke bare om styrke og kondisjon, han snakket også om dette å tåle barskt uteliv, slik man må gjennom i det militære.

Jeg tror også det er nødvendig å definere begrepet alenemødre i denne sammenheng. I mitt hode bettyr det at mor er helt alene om omsorgen, at faren enten er ute av bildet eller aldri har vært der.

Hvis vi definerer begrepet "alenemødre" hvor et barn overhodet ikke har en farsfigur, ser jeg din påstand i ett litt annet lys...

Jeg forstår hva du mener, men det er en veldig ømtåelig diskusjon :-)

[Babette]

Hvis vi definerer begrepet "alenemødre" hvor et barn overhodet ikke har en farsfigur, ser jeg din påstand i ett litt annet lys...

Jeg forstår hva du mener, men det er en veldig ømtåelig diskusjon :-)

Det er mulig emnet er ømtålig. Men folk må forstå forskjellen mellom årsaker/sammenhenger og skyld/kritikk.

At barn får tilstrekkelig mosjon og friluftsliv er meget viktig.

[Gjest fritt valg???????]

Det ligger vel alltid en form for egoisme i et ønske om barn, enten man er en eller to foreldre. Men fokus bør ligge på: Kan jeg gi mitt/vårt barn et godt liv? - ikke "jeg vil ha barn".

For øvrig har jeg ingen problemer med å forstå en enslig kvinne som ikke vil ha en mann, men som ønsker seg barn. Jeg tror heller ikke at slike kvinner nødvendigvis blir sett ned på. Men da forutsetter jeg at den bilogiske faren er inneforstått med den begrensede rollen har er tiltenkt, ellers blir det feil.

Barn av alenemødre kan ha det godt, både økonomisk, omsorgsmessig og ellers. Men - det er et lite men her. Jeg skal ikke generalisere for mye, men jeg kjenner faktisk ganske mange barn av alenemødre, og disse har en viktig ting felles: De mangler oppfølging på fysisk aktivitet, og særlig guttene virker noe puslete. Jeg kjenner ingen sønner av alenemødre som spiller fotball aktivt, eller er glad i å dra på krevende fjellturer.

Vel å merke sier jeg ikke at dette er noen naturlov, men jeg sier at det er en tendens.

Nå håper jeg riktig mange skriver inn og dementerer dette, for si det sånn. For barns fysiske forfall kommer tli å bli et økende problem i årene framover.

Det kan nok hende at mange alenemødre ikke tar meg barna sine ut på teltturer og lignende. Dette har vært fedrenes domene i mange år.

Men alle barn har vel en far - uavhengig av om foreldrene bor sammen eller ikke? Det blir feil å gi bare kvinner skylden for at sønnene er lite fysisk aktiv. Her har begge foreldre et like stort ansvar?

[Gjest fritt valg???????]

Hvor er kjærligheten mellom to hen i ditt resonement.? - Jeg mener at det sjelden er et VALG - men et brudd på kjærestforholdet. Og ja, man skal ikke velge å leve med en man ikke føler noe for, -for barnas skyld. Mange ganger kan det være bedre at barnet bor hos far også.

Jeg har nå aldri hørt noen si at de VALGTE å bli aleneforelder -om kjærligheten mellom de to var tilstede.

De fleste er jo oppegående mennesker, og de som fikser å gi ungene sine god kontakt med begge foreldre - selv om de ikke bor sammen, de gir barna noe verdifult.

Valget ligger i om man vil bli i et dårlig forhold eller gå?

[Gjest fritt valg??????]

"fritt valg" skriver:

vi velger om vi vil ha barn eller ikke, uavhengig om vi ønsker å bo sammen med barnas far.

..........

Så da har du hørt det no hvertfall.

For meg er det (etter å ha lest innlegget) nærliggende å t tro at hun ikke akkurat venter med å få barn til hun har funnet "mannen i sitt liv", men velger å få barn fordi hun vil ha barn...noe JEG finner egoistisk om dette er riktig.

Hvorfor mener du at det er så egoistisk sett i forhold til det å tro at det er prinsen på den hvite hesten som gjør deg svanger?

Barnet får jo en far likevel, forskjellen er bare at far aldri bor sammen med mor.

[Gjest fritt valg?????]

Jeg tviler på at en mann kunne vært lykkelig sammen med deg. Derfor er det vel mer logisk at vi setter barnas rettigheter først her.

At du ikke vil leve med en mann er helt greit for meg. Men å ha 4 barn, med 4 ulike fedre, og ikke ville leve med en mann synes jeg er egoistisk.

Hvorfor påstår du at jeg har fire barn med fire ulike menn? Det er ikke tilfelle.

[Gjest fritt valg???????]

Men når man velger å få barn selv om mannen ikke er helt den man ønsker, er man EGOISTISK.

Hvor kommer egoismen inn her?

Hun vil ha barn

han vil ha barn

de vil ikke leve sammen.

Hvorfor er det så egositisk?