Litt om hverdagen....

[Gjest maria- Marius mamma]

Jeg føler meg så lei og trist om dagen, føler for å tømme hodet mitt for tanker. Har venninner og familie som jeg kan prate med, men den fulle forståelse for hvordan jeg har det er vanskelig å si om jeg får.

Jeg burde jo være glad og fornøyd nå som jeg har fått en ny liten guttebaby, og selvfølgelig er jeg det. Jeg er så takknemlig og storkoser meg med sønnen min som i dag er 7 uker gammel. Han er en skikkelig hjerteknuser, blid og snill. Men hver gang jeg ser på han blir jeg minnet på de barna jeg ikke har.

Det nærmer seg jul og det gruer jeg meg veldig til. Det var i romjulen Marius ble født og han døde 4 januar. Jul og nyttår blir aldri det samme for meg etter hans død. Jeg føler ingen glede over den høytiden, men jeg skal allikevel gjøre mitt beste for at de barna jeg har hos meg skal få en glad og fin julefeiring. Men når julekvelden kommer blir jeg nok sittende i egne tanker og minne Marius. Slik vil det nok være i årene fremover- jeg er inneforstått med det og skal lære meg å leve med det. Har jo ikke noe valg.

Om 2 dager er det 12 år siden min førstefødte datter Marita døde, det gjør også fortsatt vondt. Den dagen skal vi tenne lys på graven hvor hun og Marius ligger. Uff, det som skulle være en lykkelig og koselig spedbarnstid med min nyfødte sønn er blitt litt anderledes enn jeg trodde. Savnet og minnene om de jeg har mistet er blitt ennå sterkere og jeg går igjennom sorgen på nytt- selv om det er på en annen måte. Jeg ser på bilder av Marius og kjenner savnet etter han. Jeg ser på hans lillebror og ser likheten og kjenner savnet ennå sterkere. Jeg ser lillebrors smil og lurer på om Marius ville smilt slik? Det blir mange "hvis om" og "dersom om"... Man blir aldri helt ferdig med tapet av sine barn- selv om man lærer å leve med de etterhvert. Det er bare det at det gjør så vondt å skulle måtte lære seg å leve med de- vi skulle alle fått ha våre barn hos oss- vi har ingen å miste!

[sini]

Kjære deg.....

Klart du sliter litt nå.

Du er på vei inn i den tiden som absolutt ikke rommer så mye mer en vonde følelser...

Livet har jo ikke akkurat tatt på deg med silkehansker før, og når alle disse følelsene kommer så er det ikke så rart at de kan overskygge alt det gode som også er skjedd

Klart du er takknemlig for det du har, men samtidig er det jo også hans nærvær som bringer fram minner og drømmer om alt som kunne vært.

Og at det er vondt, er ikke vanskelig å skjønne.

Det er så mange dager vi som foreldre har lyst til å hoppe bukk over, men vi kan jo ikke.

Det er jo som regel ikke bare foreldrene som sliter, men søsken, tanter onkler og besteforeldre etc. etc.

Det jeg har gjort etter at vi mistet sønnen vår for ett og ethalvt år siden er å prøve så godt en kan å gjøre det beste for oss som familie.

Det betyr at det ikke alltid er de store feiringene, men at sønnen vår er medregnet i disse.

Men alle disse følelsene som du sliter med skjønner jeg godt, er selv gravid med fjerdemann og det er et tøft svangerskap med mange tårer og lite glede.

Håper vi snart får det bedre, begge to.

Klem

[Nestor sin mamma]

Ja,slik er det,dessverre!Kjenner meg så altfor godt igjen,kan levende forestille meg hvordan det må være for deg...

Hverdagen kommer til oss alle,det er opptil hver enkelt hvordan man takler den!Det gjør du på en god måte;med stor omtanke både for mann,barn og forhåpentligvis også deg selv!

Det er ikke alltid like lett å skulle være lykkelig nybakt mor med den ballasten du har,men som du selv sier;det er noe vi bare lærer oss å leve med.Sånn er det bare!

Du kommer til å klare det du har satt deg fore:barna får en god feiring,men håper du kan ta deg tid til litt enetid.Slik at du kan pleie tanker og minner litt,huske Marita og Marius en stakket stund!Kjenne på hvor glad du er i de,og kjenne at de vet de er elsket og savnet.At de elsker mamma`n sin slik hun elsker dem!

Du får nok tunge stunder i hverdagen,men det kommer også gode og lette.De skal du gripe fatt i og prøve å huske når du har det som tøffest...

Ønsker deg alt godt med veslegutten og de andre barna.Ta litt vare på deg selv også om du får til i en travel hverdag!

Varme tanker og en klem fra

[Gjest Dame52]

Nei, vi har ingen å miste, det er så sant, så sant.

Det er 28 år siden jeg mistet min sønn, 3 år gammel. Han døde i mine armer. Jeg har det som deg hver jul enda. Har fått tre barn etterpå, men savner alltid den første. Vi må leve med det, det er ingen vei utenom. Jeg synes ikke i denne sammenheng at "tiden leger alle sår", ikke i det hele tatt. Dessuten blir man mere redd enn normalt for de neste barna når man opplever det å miste et barn. Det setter sine spor, ved siden av diverse annen motgang i livet, men igjen: Livet går videre det.......Ha en så god jul som du kan, tenker på deg, min medsøster! Klem