Holder snart ikke ut lengre...

[thermos]

Vil helst bare dø nå... Livet er hardt om dagene nå for tida. Er lite på skolen, gjør ikke skolearbeidet mitt... Selv om jeg har bare ca halv skole eller noe. Har bare 21 skoletimer i uka.

Nå har jeg levd med alle disse vonde tankene i 7 år... Det er nesten halve livet mitt. 35% av hele livet mitt eller noe?

Hva er vel vitsen med å fortsette? Jeg klarer ikke bli kvitt tankene, og har prøvd å ta livet mitt noen ganger.

Jeg er Boderline/Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse, og depresjon... Føler livet er bare dødt sånn som det er. Jeg lever ikke. Jeg bare eksisterer mens livet flyer sakte forbi...

Føler alle rundt meg er mer vellykket enn meg, og hater meg selv bare mer og mer for hver gang jeg ser folk. Jeg treffer folk veldig lite. Minst mulig. Er ganske isolert hjemme i leiligheta mi. Bor aleine.

Skal til samtale igjen i mirgen på poliklinikken. Akkurat fått en "ny" behandler der. En jeg ikke klarer å prate med. Får kanskje en ny etter nyttår. De har visst lite folk der for tiden, så jeg må bare ta til takke med en mann jeg ikke klarer å ha en samtale med om hvordan jeg har det...

Kjipt...

Dette her ble jo bare et kjipt innlegg også.... Jaja....

[Gjest Eos]

Sender deg en varm klem og håper at det hjelper litt i alle fall...

[thermos]

Sender deg en varm klem og håper at det hjelper litt i alle fall...

Takk...

Hadde jeg bare kunne fått en ordentlig klem. Men tusen takk for at noen gidder å lese hva jeg skriver og sende et svar i det hele tatt.

Takk for svar.

[ulva]

Skjønner hvordan du har det. Jeg fikk det ikke "bedre" før de begynte å gi meg injeksjoner med anti-psykotika - og jeg har det "bedre" fordi jeg verken kan føle eller tenke. Jeg lever som en zoombie, og tåler ikke den minste påkjenning. Nå som jeg er uten medisiner, blir jeg bare enda mer skuffet over hele behandlingen. For når medisinene er fjernet, er alt som det var. Ingenting er borte; det er meg under alt sammen og det vondt og fryktelig og deprimerende. Noen ganger lurer jeg på om jeg kommer til å overleve denne uka... Må vi virkelig finne oss i en slik ussel livskvalitet? Jeg har ikke andre råd til deg, enn at du kanskje skulle prøve det samme. Ikke små, men store doser anti-psykotika. Det tok iallefall resten av humøret mitt, og gjorde meg mer stabil. Jeg har også diagnosen borderline, men fikk diagnosen schizofreni i våres i tillegg. Og så burde du skaffe deg en fast terapeut. En som er der over flere år, og som du kan bruke lang tid på å bygge et tillitsforhold til. Selv om jeg tidvis hater ham, er psykiateren min i det minste et fast, trygt punkt i tilværelsen, som jeg klenger meg til når jeg har det vanskelig. Og det har tatt meg fire år å bygge nok tillit til at jeg stoler på ham. Så kom deg over i en privatpraksis, du også. Polinlinikken kan man ha i bakhånd.

[thermos]

Skjønner hvordan du har det. Jeg fikk det ikke "bedre" før de begynte å gi meg injeksjoner med anti-psykotika - og jeg har det "bedre" fordi jeg verken kan føle eller tenke. Jeg lever som en zoombie, og tåler ikke den minste påkjenning. Nå som jeg er uten medisiner, blir jeg bare enda mer skuffet over hele behandlingen. For når medisinene er fjernet, er alt som det var. Ingenting er borte; det er meg under alt sammen og det vondt og fryktelig og deprimerende. Noen ganger lurer jeg på om jeg kommer til å overleve denne uka... Må vi virkelig finne oss i en slik ussel livskvalitet? Jeg har ikke andre råd til deg, enn at du kanskje skulle prøve det samme. Ikke små, men store doser anti-psykotika. Det tok iallefall resten av humøret mitt, og gjorde meg mer stabil. Jeg har også diagnosen borderline, men fikk diagnosen schizofreni i våres i tillegg. Og så burde du skaffe deg en fast terapeut. En som er der over flere år, og som du kan bruke lang tid på å bygge et tillitsforhold til. Selv om jeg tidvis hater ham, er psykiateren min i det minste et fast, trygt punkt i tilværelsen, som jeg klenger meg til når jeg har det vanskelig. Og det har tatt meg fire år å bygge nok tillit til at jeg stoler på ham. Så kom deg over i en privatpraksis, du også. Polinlinikken kan man ha i bakhånd.

Hei og takk for svar.

Han på poliklinikken har ikke engang lest mappa mi fra den forrige behandleren jeg hadde, som ejg gikk med ganske lenge. Ho slutta i juni, og siden da har jeg ått uten behandler.

Liksom... Jeg gikk fraå ha minst to samtaler i uka, til bråslutt med ingen samtaler.... Ikke noe særlig praktisk løsning.

Jeg fikk noe sånn antipsykotika jeg også en stund. Men nå har jeg ikke tatt medisiner i en periode (jeg gadd ikke ta dem lengre plutselig. Fikk for meg at jeg kunne bli feit av dem osv...) Tar bare Vallergan for å sove. Vet ikke hvorfor de ga meg antipsykotika, de sa jo at jeg ikke var psykotisk...

[ulva]

Hei og takk for svar.

Han på poliklinikken har ikke engang lest mappa mi fra den forrige behandleren jeg hadde, som ejg gikk med ganske lenge. Ho slutta i juni, og siden da har jeg ått uten behandler.

Liksom... Jeg gikk fraå ha minst to samtaler i uka, til bråslutt med ingen samtaler.... Ikke noe særlig praktisk løsning.

Jeg fikk noe sånn antipsykotika jeg også en stund. Men nå har jeg ikke tatt medisiner i en periode (jeg gadd ikke ta dem lengre plutselig. Fikk for meg at jeg kunne bli feit av dem osv...) Tar bare Vallergan for å sove. Vet ikke hvorfor de ga meg antipsykotika, de sa jo at jeg ikke var psykotisk...

Det er helt avgjørende at du får deg en seriøs og stabil terapeut - og det tar tid, så du burde begynne å søke så raskt som mulig. Poliklinikken er jo et tidsbegrenset tilbud, og så risikerer man det du har opplevd: Å stadig måtte bytte behandlere. Man behøver ikke være psykotisk for å ha nytte av anti-psykotika. Det hjelper også mot sosial tilbaketrekning, unormalt skiftende humør, tankekjør osv. Det er ikke uvanlig at borderline-pasienter får små doser anti-psykotika og har nytte av det. Se på det som en medisin som kan gjøre deg mer stabil og utadgående. Men skal du ha noen nytte av det, gjelder det å være tålmodig. Jeg sluttet også hele tiden, så jeg ble aldri bedre av det. Men til slutt hadde jeg ikke noe valg, og fikk det som sprøyter. Først etter et par måneder kommer nytten. Prisen for å gå på anti-psykotika kan imdidlertid være ganske høy, som du antyder. Men av og til har man ikke noe valg.