Fra kjærlighetssorg til suicidal..

[Gjest trøtt og sliten]

Det ble slutt mellom meg og eksen for 7 mndr siden, men jeg har store problemer med å komme meg videre.

Han hadde sex med en annen for første gang igår og jeg takler det absolutt ikke!

Jeg vil ikke at vi skal bli sammen igjen, men jeg klarer ikke å gi slipp på han.

Nå er det gått så langt at jeg tenker på å ta livet av meg. Vet bare ikke hvordan jeg kan fortsette. Tenker ikke på annet!

Dette kan vel ikke være normalt? Hva kan jeg gjøre for å glemme han?

Vi var sammen i 4 år og bodde sammen det siste året. Vi ble veldig nær hverandre, dvs at jeg ble veldig avhengig av han..

Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å leve..

Noen som kan hjelpe?

[wilja]

Jeg skjønner deg godt jeg!

Har nettopp opplevd et brudd selv. Og det er tøft å komme seg vider, se fremover. Alle forventer at man skal glemme og gå videre. Men så lett er det ikke. Man har jo vært følelsesmessig knyttet til et menneske og det er ikke bare å skru av en bryter.

Når man opplever et brudd, er det et tap og man går igjennom en sorgprossess. Hvor lang tid denne prossessen tar er veldig individuelt.

For flere år siden opplevde jeg å miste min forlovede i bilulykke og det tok meg bortimot 3 år før jeg hadde kommet meg igjennom det. Følte at livet ikke var verdt å leve uten ham. Og hadde problemer med å omgås mennesker som var i et parforhold for det minnet meg om hva jeg hadde mistet.

Man har så lett for å klynge seg til det som var og kunne blitt. Og det er helt naturlig for en periode. Man har jo tross alt hatt mye følelser for personen, drømmer og håp om livet sammen.

Har det på samme måten igjen etter bruddet for en uke siden. Har det vondt inni meg og greier ikke se fremover akkurat nå. Det som irriterer meg er at han ikke skjønner dette. Men der er vi mennesker forskjellig. Noen klarer å "glemme" fort og konsentrere seg om framtiden, gå videre, møte nye. Andre trenger lang tid til å bearbeide følelsene.

Lettere kan det være om man har et godt nettverk. Bruk det! Selv har jeg ikke det, men har måttet takle alle brudd og tap på egenhånd. Har nok en utrolig sterk vilje når det kommer til stykket. Så jeg skal nok klare meg gjennom dette og det vil helt sikkert du også. Om ikke annet så kan vi jo hjelpe hverandre. Fint å kunne prate og dele med noen som har vært igjennom det samme.

Håper dette var til litt hjelp. Ønsker deg allt godt!

Klem

[Gjest trøtt og sliten]

Jeg skjønner deg godt jeg!

Har nettopp opplevd et brudd selv. Og det er tøft å komme seg vider, se fremover. Alle forventer at man skal glemme og gå videre. Men så lett er det ikke. Man har jo vært følelsesmessig knyttet til et menneske og det er ikke bare å skru av en bryter.

Når man opplever et brudd, er det et tap og man går igjennom en sorgprossess. Hvor lang tid denne prossessen tar er veldig individuelt.

For flere år siden opplevde jeg å miste min forlovede i bilulykke og det tok meg bortimot 3 år før jeg hadde kommet meg igjennom det. Følte at livet ikke var verdt å leve uten ham. Og hadde problemer med å omgås mennesker som var i et parforhold for det minnet meg om hva jeg hadde mistet.

Man har så lett for å klynge seg til det som var og kunne blitt. Og det er helt naturlig for en periode. Man har jo tross alt hatt mye følelser for personen, drømmer og håp om livet sammen.

Har det på samme måten igjen etter bruddet for en uke siden. Har det vondt inni meg og greier ikke se fremover akkurat nå. Det som irriterer meg er at han ikke skjønner dette. Men der er vi mennesker forskjellig. Noen klarer å "glemme" fort og konsentrere seg om framtiden, gå videre, møte nye. Andre trenger lang tid til å bearbeide følelsene.

Lettere kan det være om man har et godt nettverk. Bruk det! Selv har jeg ikke det, men har måttet takle alle brudd og tap på egenhånd. Har nok en utrolig sterk vilje når det kommer til stykket. Så jeg skal nok klare meg gjennom dette og det vil helt sikkert du også. Om ikke annet så kan vi jo hjelpe hverandre. Fint å kunne prate og dele med noen som har vært igjennom det samme.

Håper dette var til litt hjelp. Ønsker deg allt godt!

Klem

Hei!

Tusen takk for at du svarte! Det er alltid godt å høre at andre er i samme situasjon og at jeg ikke er alene om dette.

Jeg har sagt til alle rundt meg at jeg er ferdig med han og at jeg ikke har følelser for han, og at jeg ihvertfall ikke vil ha han tilbake!

Men det har bare vært en stor løgn!Trodde nesten på det selv en stund, men når jeg fikk vite at han hadde vært med en annen, da innså jeg at det ikke var tilfelle...

Hadde han spurt meg nå om vi skulle bli sammen igjen, så hadde jeg helt sikkert sagt ja. Selvom jeg ønsker meg mer av en kjæreste enn det han kan gi...

Tror vel at det ikke er andre som vil ha meg. Tåpelig, men føler meg lite attraktiv for tiden.

Ble trist når jeg hørte om forloveden din. At du er sterk, er det ingen tvil om! Krever mye å gå videre etter noe sånt!

Jeg vil gjerne fortsette å prate litt sånn hvis du vil.. det hjalp faktisk veldig

Klem

[wilja]

Hei!

Tusen takk for at du svarte! Det er alltid godt å høre at andre er i samme situasjon og at jeg ikke er alene om dette.

Jeg har sagt til alle rundt meg at jeg er ferdig med han og at jeg ikke har følelser for han, og at jeg ihvertfall ikke vil ha han tilbake!

Men det har bare vært en stor løgn!Trodde nesten på det selv en stund, men når jeg fikk vite at han hadde vært med en annen, da innså jeg at det ikke var tilfelle...

Hadde han spurt meg nå om vi skulle bli sammen igjen, så hadde jeg helt sikkert sagt ja. Selvom jeg ønsker meg mer av en kjæreste enn det han kan gi...

Tror vel at det ikke er andre som vil ha meg. Tåpelig, men føler meg lite attraktiv for tiden.

Ble trist når jeg hørte om forloveden din. At du er sterk, er det ingen tvil om! Krever mye å gå videre etter noe sånt!

Jeg vil gjerne fortsette å prate litt sånn hvis du vil.. det hjalp faktisk veldig

Klem

Så hyggelig at jeg kunne hjelpe. Og du er absolutt ikke alene.

Husker da det ble slutt med forrige typen. Vi så hverandre nesten ikke i løpet av 8 maneder. Han hadde gått hen og funnet seg en annen før det var slutt med oss. Var ikke villig til å løse problemene. Jeg gikk og håpet og trodde han ville komme tilbake til meg og be om en ny sjanse. Sa det til og med til ham. Tok lang tid før jeg slapp taket i det håpet. Og nå er jeg veldig glad det ikke skjedde. Passet egentlig ikke sammen. Tror ikke ting hadde endret seg om han fikk en ny sjanse. Han var rett og slett ikke moden for et forhold.

Nå er det anderledes, trodde jeg hadde møtt mannen i mitt liv, men han føler det ikke sånn med meg. Sier han er glad i meg, men har ikke de rette følelsene til å starte et liv sammen. Og mye henger sammen med praktiske ting, sier han. Jeg bor et sted han ikke kan bo, men han hadde ikke tenkt muligheten at jeg kunne flytte til ham. Bare tok det for gitt at jeg var bundet til hjemmet for lang tid fremover. Han sier han har hatt et snev av forelskelse flere ganger, men er ikke villig til å bruke mer tid på å finne ut av følelsene. Har lar tanken på det praktiske overstyre følelsene sine. Klart jeg håper han skal finne ut av ting og komme tilbake til meg, for nå er allt så ferskt. Men jeg vet også at det ikke kommer til å skje for han er allerede ute på søk igjen, selv om han prøver å overbevise meg om det motsatte. Men man legger da ikke inn en kontaktannonse på nettet når man vil ha "tid" for seg selv!! Det sårer det. Og han vet godt at jeg ser det. Så jeg kjenner at sjalusien bygger seg opp i meg også.

Samtidig vil han vi skal være venner og holde kontakten. Ble veldig lei seg og gråt faktisk da jeg sa jeg ikke visste om jeg ville det. Men jeg vet hvordan det blir: Når han finner en ny minsker den kontakten gradvis og jeg vil på en måte miste han igjen. Vi har hatt litt kontakt denne uka, men lite i forhold til da vi var sammen. Og sånn vil det bli uheldigvis. Selv om han sa han skulle hjelpe meg gjennom dette, ville være der for meg, passe på meg, dra til syden som vi hadde planlagt før bruddet, ta meg med på fester hos venner, osv osv.

Mye fordi han vet jeg ikke har mange venner å støtte meg til. Jeg er ikke akkurat fortrolig med tanken på å feste sammen med hans venner nå. Før kom jeg som dama, nå er jeg bare en venn. Tror jeg ville følt meg ennå mer ensom da.

Han trodde dette skulle gå så enkelt og greit, fordi han har god erfaring med å fortsatt være gode venner etter et brudd før. Men så lett er det ikke for meg.

Jeg har behov for å prate om dette som har skjedd, det har ikke han. Og dermed ble det en liten diskusjon igår mellom oss. Endte med at han ikke orket å prate med meg mer den kvelden. Og nå er jeg jo redd for at jeg skyver han unna meg, at han ikke lenger vil ha kontakt, prate og alt det han sa.

Men han hadde vel trodd at dette skulle gå mer smertefritt enn det gjorde, at vi kunne fortsatt ha det hyggelig sammen, prate sammen, le sammen. men jeg føler ikke for å le så mye akkurat nå jeg. Har det fortsatt vondt inni meg. Og trenger tid til å finne ut av ting.

Akkurat nå føler jeg også at det ikke finnes noen der ute for meg. Hvorfor vil ingen ha meg? Jeg vet jo det ikke er sant. Jeg får bare gjøre det han gjør. Vise han at jeg ikke sitter hjemme å sturer. Komme meg ut når jeg orker det og møte mennesker igjen. Og ikke være redd for å ta en sjanse, selv om man er litt redd for å bli såret igjen. Vi får stå på!

Skulle gjerne visst om det finnes en type sorggruppe, samtalegruppe for oss som har opplevd brudd i parforhold. Og hvordan man klarer å gå videre uten at det tar mange måneder.

For min del pleier det å ta mellom et til to år før jeg orker å ville innvolvere meg igjen. Kanskje litt lenge det.

Dette ble mye. Kunne sikkert skrevet side opp og side ned.

Men fikk i allefall tømt meg for denne gang. Det gjorde godt!

[Gjest trøtt og sliten]

Så hyggelig at jeg kunne hjelpe. Og du er absolutt ikke alene.

Husker da det ble slutt med forrige typen. Vi så hverandre nesten ikke i løpet av 8 maneder. Han hadde gått hen og funnet seg en annen før det var slutt med oss. Var ikke villig til å løse problemene. Jeg gikk og håpet og trodde han ville komme tilbake til meg og be om en ny sjanse. Sa det til og med til ham. Tok lang tid før jeg slapp taket i det håpet. Og nå er jeg veldig glad det ikke skjedde. Passet egentlig ikke sammen. Tror ikke ting hadde endret seg om han fikk en ny sjanse. Han var rett og slett ikke moden for et forhold.

Nå er det anderledes, trodde jeg hadde møtt mannen i mitt liv, men han føler det ikke sånn med meg. Sier han er glad i meg, men har ikke de rette følelsene til å starte et liv sammen. Og mye henger sammen med praktiske ting, sier han. Jeg bor et sted han ikke kan bo, men han hadde ikke tenkt muligheten at jeg kunne flytte til ham. Bare tok det for gitt at jeg var bundet til hjemmet for lang tid fremover. Han sier han har hatt et snev av forelskelse flere ganger, men er ikke villig til å bruke mer tid på å finne ut av følelsene. Har lar tanken på det praktiske overstyre følelsene sine. Klart jeg håper han skal finne ut av ting og komme tilbake til meg, for nå er allt så ferskt. Men jeg vet også at det ikke kommer til å skje for han er allerede ute på søk igjen, selv om han prøver å overbevise meg om det motsatte. Men man legger da ikke inn en kontaktannonse på nettet når man vil ha "tid" for seg selv!! Det sårer det. Og han vet godt at jeg ser det. Så jeg kjenner at sjalusien bygger seg opp i meg også.

Samtidig vil han vi skal være venner og holde kontakten. Ble veldig lei seg og gråt faktisk da jeg sa jeg ikke visste om jeg ville det. Men jeg vet hvordan det blir: Når han finner en ny minsker den kontakten gradvis og jeg vil på en måte miste han igjen. Vi har hatt litt kontakt denne uka, men lite i forhold til da vi var sammen. Og sånn vil det bli uheldigvis. Selv om han sa han skulle hjelpe meg gjennom dette, ville være der for meg, passe på meg, dra til syden som vi hadde planlagt før bruddet, ta meg med på fester hos venner, osv osv.

Mye fordi han vet jeg ikke har mange venner å støtte meg til. Jeg er ikke akkurat fortrolig med tanken på å feste sammen med hans venner nå. Før kom jeg som dama, nå er jeg bare en venn. Tror jeg ville følt meg ennå mer ensom da.

Han trodde dette skulle gå så enkelt og greit, fordi han har god erfaring med å fortsatt være gode venner etter et brudd før. Men så lett er det ikke for meg.

Jeg har behov for å prate om dette som har skjedd, det har ikke han. Og dermed ble det en liten diskusjon igår mellom oss. Endte med at han ikke orket å prate med meg mer den kvelden. Og nå er jeg jo redd for at jeg skyver han unna meg, at han ikke lenger vil ha kontakt, prate og alt det han sa.

Men han hadde vel trodd at dette skulle gå mer smertefritt enn det gjorde, at vi kunne fortsatt ha det hyggelig sammen, prate sammen, le sammen. men jeg føler ikke for å le så mye akkurat nå jeg. Har det fortsatt vondt inni meg. Og trenger tid til å finne ut av ting.

Akkurat nå føler jeg også at det ikke finnes noen der ute for meg. Hvorfor vil ingen ha meg? Jeg vet jo det ikke er sant. Jeg får bare gjøre det han gjør. Vise han at jeg ikke sitter hjemme å sturer. Komme meg ut når jeg orker det og møte mennesker igjen. Og ikke være redd for å ta en sjanse, selv om man er litt redd for å bli såret igjen. Vi får stå på!

Skulle gjerne visst om det finnes en type sorggruppe, samtalegruppe for oss som har opplevd brudd i parforhold. Og hvordan man klarer å gå videre uten at det tar mange måneder.

For min del pleier det å ta mellom et til to år før jeg orker å ville innvolvere meg igjen. Kanskje litt lenge det.

Dette ble mye. Kunne sikkert skrevet side opp og side ned.

Men fikk i allefall tømt meg for denne gang. Det gjorde godt!

Hei!

Det var så rart å lese det du skrev om det siste bruddet ditt, for det er helt likt mitt! Rart!

Han sa akkurat de samme tingene til meg. At han var glad i meg, men at følelsene ikke var sterke nok til at han ville "forplikte" seg til meg. Det gjorde meg ganske forvirret... Hva føler du egentlig?? Det er vel derfor jeg sliter med dette ennå.

Men føler og at istedet for å finne ut av følelsene sine, så er han på leit etter en ny.

Han forelsket seg i en jente allerede 1 mnd etter bruddet! Det var ikke særlig gøy. Følte meg ikke særlig spesiell lenger...

Han vil også at vi skal være venner og det vil egentlig jeg og, men vi bare krangler hele tiden.

Vi har felles venner, og det betyr at vi treffes ganske ofte i helgene. Og som alle vet: med alkohol innabords så blir følelsene forsterket..og det blir heftige krangler.

Jeg prøver å ikke ha så mye kontakt med han, men det er så vanskelig. Var blitt altfor avhengig av han. og han synes jeg er for slitsom. At jeg maser for mye og at jeg er for lite selvstendig. Det er jo helt rett, men det er bare så kjipt at han syns det om meg.

Jeg tenker på dette så mye at jeg holder på å bli gal!

Tror at den eneste måten å komme meg videre på, er å finne meg en annen...

Men de vokser ikke akkurat på trær...

Føler meg iallefall klar for et forhold igjen.

Stadig på leit..

[wilja]

Hei!

Det var så rart å lese det du skrev om det siste bruddet ditt, for det er helt likt mitt! Rart!

Han sa akkurat de samme tingene til meg. At han var glad i meg, men at følelsene ikke var sterke nok til at han ville "forplikte" seg til meg. Det gjorde meg ganske forvirret... Hva føler du egentlig?? Det er vel derfor jeg sliter med dette ennå.

Men føler og at istedet for å finne ut av følelsene sine, så er han på leit etter en ny.

Han forelsket seg i en jente allerede 1 mnd etter bruddet! Det var ikke særlig gøy. Følte meg ikke særlig spesiell lenger...

Han vil også at vi skal være venner og det vil egentlig jeg og, men vi bare krangler hele tiden.

Vi har felles venner, og det betyr at vi treffes ganske ofte i helgene. Og som alle vet: med alkohol innabords så blir følelsene forsterket..og det blir heftige krangler.

Jeg prøver å ikke ha så mye kontakt med han, men det er så vanskelig. Var blitt altfor avhengig av han. og han synes jeg er for slitsom. At jeg maser for mye og at jeg er for lite selvstendig. Det er jo helt rett, men det er bare så kjipt at han syns det om meg.

Jeg tenker på dette så mye at jeg holder på å bli gal!

Tror at den eneste måten å komme meg videre på, er å finne meg en annen...

Men de vokser ikke akkurat på trær...

Føler meg iallefall klar for et forhold igjen.

Stadig på leit..

Jeg går også igjennom en forvirret periode nå. Plukker fra hverandre alt han sier og "analyserer" det. Kanskje, kanskje finnes det et håp om at han vil ha meg tilbake (selv om jeg innerst vet at han har bestemt seg).

Det er vondt å se at den man har delt hverdagen, sine innerste tanker, og intimitet med bare kan gå videre uten noe problem. Føler meg ganske liten og ubetydelig da,ja.

men for min del tror jeg ikke det beste er å finne en ny med en gang. Da vil jeg sikkert bare gjøre samme "feil" igjen. Tror man trenger litt tid for seg selv og bearbeide alle følelsene før man kan gå videre. Det føles ikke riktig av meg å finne en bare som trøst.

Du vet selv når tiden er inne for et nytt forhold. Men jeg har erfart at det ikke nytter å gå å lete etter en. Kjærligheten kommer når man minst forventer det.

Vet det høres ut som en klisje, men har opplevd det selv.

Ta det rolig og gå ut med venner bare for å ha det gøy. Hvis du treffer ex`en så prøv å overse ham. Tilbring heller tid med venner som gir deg glede.

Ønsker deg lykke til,vennen.

Klem fra