Sosial angst?

[cathlin]

Er det en type sosial angst?

Jeg blir ofte stiv i kroppen og bevegelsene, svett, varm når det blir for mange folk rundt meg. Føler at jeg mister litt kontrollen på en måte. Klarer ikke tenke klart eller konsentrere meg. Klarer ikke å spise på normal måte pga anspenthet.

Og blant mye folk, i byen eller på en buss, er det på samme måte. Stivner, vanskelig å puste. Vondt i ryggen. Jeg får lyst til å forlate stedet/rommet.

Blir fort irritert hvis noen kommer for nær meg eller jeg må stå tettpakket i kø e.l.

Har hatt det slik lenge, men prøvd å overse problemet fordi jeg tenker at så lenge jeg ikke fokuserer på det vil det sikkert gå bedre. Men den taktikken fungerer ikke.

Lurer på hva jeg kan gripe fatt i for for å bli bedre? Og hva det kan komme av.

[finicky]

Jeg har ikke mer peiling enn at jeg kan fortelle at jeg hadde det slik for endel år tilbake. Jeg tror jeg begynte å bli bedre etter jeg reiste så mye med tog. Da ble jeg tvunget opp i situasjoner hvor jeg kom tett på mennesker jeg aldri trang prate med eller se på. Før ble jeg brydd bare en jakkearm ble slengt i fanget mitt.. Spiste jeg ute og jeg innbilte meg at noen så på meg, mistet jeg alltid en gaffel eller sølte mat.

Men jeg begynte gradvis å gjøre ting jeg aldri ellers ville gjort blandt halvkjente mennesker. Disse menneskene kjente jeg ikke og kom aldri til å se igjen, så jeg begynte å gi litt faen. Mens jeg ventet på toget kunne jeg ta av meg skoen og helle ut rusket som kanskje ikke var der. Spise en pølse med rå løk og bare vente på at jeg snart fikk fanget fullt av løk, speile meg åpenlyst i et mørkt vindu. Det har i allefall hjulpet for meg.

I byen kan jeg nå sette meg på cafè med en bok eller avis, uten at jeg venter på noen. Det er deilig og veldig befriende.

Dette er derimot noe jeg ikke føler meg komfortabel med i distriktene hvor folk kjenner meg igjen.

Håper du får det bedre.

Om du har sosial angst, aner jeg desverre ikke.. Men jeg tror det er fullt mulig å overvinne det.

Lykke til!

[cathlin]

Jeg har ikke mer peiling enn at jeg kan fortelle at jeg hadde det slik for endel år tilbake. Jeg tror jeg begynte å bli bedre etter jeg reiste så mye med tog. Da ble jeg tvunget opp i situasjoner hvor jeg kom tett på mennesker jeg aldri trang prate med eller se på. Før ble jeg brydd bare en jakkearm ble slengt i fanget mitt.. Spiste jeg ute og jeg innbilte meg at noen så på meg, mistet jeg alltid en gaffel eller sølte mat.

Men jeg begynte gradvis å gjøre ting jeg aldri ellers ville gjort blandt halvkjente mennesker. Disse menneskene kjente jeg ikke og kom aldri til å se igjen, så jeg begynte å gi litt faen. Mens jeg ventet på toget kunne jeg ta av meg skoen og helle ut rusket som kanskje ikke var der. Spise en pølse med rå løk og bare vente på at jeg snart fikk fanget fullt av løk, speile meg åpenlyst i et mørkt vindu. Det har i allefall hjulpet for meg.

I byen kan jeg nå sette meg på cafè med en bok eller avis, uten at jeg venter på noen. Det er deilig og veldig befriende.

Dette er derimot noe jeg ikke føler meg komfortabel med i distriktene hvor folk kjenner meg igjen.

Håper du får det bedre.

Om du har sosial angst, aner jeg desverre ikke.. Men jeg tror det er fullt mulig å overvinne det.

Lykke til!

Takk for svaret.

ja det er kanskje noe lignende, har forsøkt å øve lenge og "gi faen" som du sier, men det kommer tilbake. Har prøvd å leve med det, og ikke la det hindre med i å gjøre hva jeg har lyst til, men begynner å bli slitsomt. Bruker for mye energi på å late som alt er ok, kanskje mest for meg selv.

Har lyst til å finne en sammenheng, og plan å jobbe etter.

[finicky]

Takk for svaret.

ja det er kanskje noe lignende, har forsøkt å øve lenge og "gi faen" som du sier, men det kommer tilbake. Har prøvd å leve med det, og ikke la det hindre med i å gjøre hva jeg har lyst til, men begynner å bli slitsomt. Bruker for mye energi på å late som alt er ok, kanskje mest for meg selv.

Har lyst til å finne en sammenheng, og plan å jobbe etter.

Håper du får svar fra psykiateren her. Det er nok bare han som kan svare.

Det er det jeg venter på..

Men som sagt, hvis du klarer å forutse disse episodene, og hvis du har rett, har du jo egentlig god grunn til å le? Kanskje ikke.. Selvironi funker for noen. For andre kan det nok helt sikkert ligge dypere.

Jeg er sikker på at psykolog eller psykiater kan hjelpe deg.

Nok en gang...;

Lykke til

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, jeg tror dette er sosial angst. I lettere forme kan en kurere det selv slik finicky skriver.

De fleste trenger dog hjelp av en behandler. Kognitiv terapi kombinert med eksponering er mest virksomt. Gruppeterapi kan også være verdt å prøve.

En ikke liten del av de som har sosial angst trenger også medisiner over 1-2 år. Her bruker en SSRIer, hvor Seroxat er førstevalget.