Barnets reaksjon

[Terka]

Jeg har en sønn på 11 år som har endel problemer på skolen.

Dvs han kommer ikke i gang med det han skal gjøre, og vegrer seg for å gjøre skolearbeid generelt.

Han har gjennomgått endel tester i regi av ppt, uten at det tyder på at det feiler ham noe spesielt.

Han reagerte positivt på kontakten med ppt fordi vi forklarte at målet var å finne ut hva som var lurt å gjøre for å bedre skolehverdagen hans.

Nå har han fått innvilget t-timer, men jeg er usikker på om det har bedret situasjonen.

Saken er nå at skolens spesialpedagog presser på for å få gutten utredet for å få satt en diagnose på ham.

Men vi er svært usikre på om vi ønsker det. Det er nemlig bare i skolesammenheng gutten vår har problemer, og vår teori er at han har møtt voksne på den skolen som regelrett har brutt ham ned.

Jeg vet det høres drastisk ut å påstå noe sånt, og jeg går ikke i detalj her, men det er faktisk vår klare oppfatning at det er slik det kan henge sammen.

Det jeg vil spørre dere om er hvordan ders barn reagerte på å bli utredet for AD/HD, Asberger osv.

Vi er nemlig engstelige for at gutten vår skal få følelsen at også vi som foreldre har gitt ham opp, på samme måten som skolen har.Og det har vi ikke! Han er ressurssterk, kreativ, har en avansert humoristisk sans, gode evner i alle skolefag, skriver historier på fritiden, er mer datakyndig enn datalæreren på skolen, er selvstendig og ordner opp i uventede situasjoner som han kommer opp i,- i det hele tatt: han fikser veldig mye,- bortsett fra skolen.

Så hva gjør vi?

[Gjest rektor]

Bytter skole? Sørger for at dere kan få egne sakkyndige utenfra til å se på saken. Beklager å måtte si det, men hvis dere råker ut med skolen så kan de lage en helsikes masse problemer for dere.

[Gjest annen adhd-mamma]

Min gutt på 10 år er også ressurssterk, kreativ, har en avansert humoristisk sans, gode evner i alle skolefag, skriver historier på fritiden, er mer datakyndig enn datalæreren på skolen, er selvstendig og ordner opp i uventede situasjoner som han kommer opp i,- i det hele tatt: han fikser veldig mye...

og han har ADHD.

Etter at han fikk diagnosen, med den følger en del rettigheter som f.eks. spesialpedagogisk hjelp m.v. , medisin mv. så fungerer han helt flott på skolen også.

Hvis et barn har ADHD så har det barnet ADHD uavhengig av om det er satt diagnose eller ikke. Desverre er det altfor mange barn som ikke har fått diagnose, og dermed ikke får den hjelpen de trenger på skolen.

Selv stille, rolige, pliktoppfyllende jenter kan ha ADHD.

Synes ikke dere skal se så negativt på å få han utredet. Så blir det jo enten avkreftet eller bekreftet. Det er ikke snakk om å gi han opp, det er snakk om å bry seg og ønske om å gi han den beste hjelpen han kan få.

[Terka]

Bytter skole? Sørger for at dere kan få egne sakkyndige utenfra til å se på saken. Beklager å måtte si det, men hvis dere råker ut med skolen så kan de lage en helsikes masse problemer for dere.

Han begynner på ny skole til høsten, så vi prøver å "holde ut" til da.

[Terka]

Min gutt på 10 år er også ressurssterk, kreativ, har en avansert humoristisk sans, gode evner i alle skolefag, skriver historier på fritiden, er mer datakyndig enn datalæreren på skolen, er selvstendig og ordner opp i uventede situasjoner som han kommer opp i,- i det hele tatt: han fikser veldig mye...

og han har ADHD.

Etter at han fikk diagnosen, med den følger en del rettigheter som f.eks. spesialpedagogisk hjelp m.v. , medisin mv. så fungerer han helt flott på skolen også.

Hvis et barn har ADHD så har det barnet ADHD uavhengig av om det er satt diagnose eller ikke. Desverre er det altfor mange barn som ikke har fått diagnose, og dermed ikke får den hjelpen de trenger på skolen.

Selv stille, rolige, pliktoppfyllende jenter kan ha ADHD.

Synes ikke dere skal se så negativt på å få han utredet. Så blir det jo enten avkreftet eller bekreftet. Det er ikke snakk om å gi han opp, det er snakk om å bry seg og ønske om å gi han den beste hjelpen han kan få.

Hvordan arter det seg at gutten din har AD/HD når alt det jeg har beskrevet min sønn som også stemmer på gutten din?

Hvilke problemer har han?

Også kan du kanskje svare på hvordan gutten din reagerte på at dere ønsket å få ham utredet.

Hva syntes han om det?

Det kan jo hende at vi også ender opp med utredning, men så lenge vi føler at skolens ansatte har begått psykiske overgrep og opptrådt på en SVÆRT lite pedagogisk måte, er vi ikke overbevist om at det er ungen som trenger utredning. Vi heller mer til den oppfatning at det er voksne på den skolen som ikke har noe der å gjøre, at de ikke burde jobbe med mennesker i det hele tatt.

Og det er derfor vi er i tvil.

[Gjest annen adhd-mamma]

Hvordan arter det seg at gutten din har AD/HD når alt det jeg har beskrevet min sønn som også stemmer på gutten din?

Hvilke problemer har han?

Også kan du kanskje svare på hvordan gutten din reagerte på at dere ønsket å få ham utredet.

Hva syntes han om det?

Det kan jo hende at vi også ender opp med utredning, men så lenge vi føler at skolens ansatte har begått psykiske overgrep og opptrådt på en SVÆRT lite pedagogisk måte, er vi ikke overbevist om at det er ungen som trenger utredning. Vi heller mer til den oppfatning at det er voksne på den skolen som ikke har noe der å gjøre, at de ikke burde jobbe med mennesker i det hele tatt.

Og det er derfor vi er i tvil.

Hvis du er interessert kan du jo lese litt her om adhd:

http://www.mbd.no/

Min eldste gutt med ADHD er ikke den typiske ADHD`eren. Han er snill og empatisk, mer redd enn tøff, slår aldri, roper og bråker sjelden osv. Folk flest forbinder ADHD med såkalte verstinger, men adferdsvansker er ikke et krav for å få diagnosen.

Vansker med å konsentrere seg, vansker med å sitte i ro, indre uro, er gjerne sosialt umodne osv.

Gutten min er veldig skoleflink, ligger foran klassen i omtrent alle fag. Kunne lese, skrive og regne da han var fire år.

Diagnosen ADHD kom som et sjokk på meg, men etter hvert som jeg lærte mer om ADHD kan jeg også se at han har det. Jeg er glad for at det ble oppdaget såpass tidlig sånn at han fikk tilrettelagt undervisning på skolen.

Det kan jo hende dine mistanker om at skolemiljøet er med på å prege gutten din, og da kan det kanskje være lurt å vente til han har byttet skole?

Jeg ville bare forsøke å formidle at det å få diagnosen ADHD slett ikke behøver å være en katastrofe. For oss har vi bare fått et navn på problemene vi sliter med, og gutten har fått hjelp til mye som han ellers ikke ville fått hjelp til.

[Gjest mamma'n hans]

Hvordan arter det seg at gutten din har AD/HD når alt det jeg har beskrevet min sønn som også stemmer på gutten din?

Hvilke problemer har han?

Også kan du kanskje svare på hvordan gutten din reagerte på at dere ønsket å få ham utredet.

Hva syntes han om det?

Det kan jo hende at vi også ender opp med utredning, men så lenge vi føler at skolens ansatte har begått psykiske overgrep og opptrådt på en SVÆRT lite pedagogisk måte, er vi ikke overbevist om at det er ungen som trenger utredning. Vi heller mer til den oppfatning at det er voksne på den skolen som ikke har noe der å gjøre, at de ikke burde jobbe med mennesker i det hele tatt.

Og det er derfor vi er i tvil.

Hei!

Gutten min fikk omsider sin diagnose nå, 12 år gammel, i 7.klasse. Ved en tilfeldighet. Før den tid var det ungen - og faren - som var umulige. I ettertid skjønner jeg jo at også faren har problemet, mens det før var slik at med en slik far, er det ikke rart at gutten...osv....(En del av den ofte typiske adhd-problematikken i vårt tilfelle er at far nekter for at det er noe problem. Det er alle a n d r e som har problemer, ikke han og hans sønn!)

Å få stilt diagnose gjør at ansvaret for problemene på skolen øyeblikkelig skifter fra barn til pedagoger. Når det går galt, er det heretter lærerne som har hovedansvaret for at det går galt, mener jeg. Når min sønn, med adhd, ikke kan diskutere fornuftig og trekke seg fra hektiske situasjoner som stadig oppstår, er det ikke hans, men den voksnes ansvar å hjelpe barnet/og de andre barna - med situasjonen.

Jeg ser adhd-diagnosen som mye mer konstruktiv enn diffuse problemer (krangling, ulydighet, bråk, dramatikk) som gjentar seg år etter år. Nå vet læreren at det "er slik han er" når han blir sinna eller vandrer i klassen eller ikke klarer sitte stille. Dermed griper læreren inn på en mer konstruktiv og fruktbar måte. Samarbeid og planlegging med meg går også lettere, ikke minst fordi jeg ikke lenger river meg i håret og ikke vet hva jeg kan gjøre for gutten min, som er så snill, egentlig. Alle har fått det bedre etter at diagnosen ble stilt. Ansvarfordelingen er blitt forandret. Jeg har ikke lenger en vanskelig gutt - men en gutt med adhd. Og lærerne har fått redskaper og nye ideer om hvordan de skal gripe situasjonenene an. Gjennom adhd-foreninger og annen litteratur.

Gutten min gråt da jeg ville ha ham utredet, faren raste. Han gråt da han fikk diagnosen, faren raste enda mer. Men nå er det en glad gutt som innser at det ikke er ham det er "noe galt med" og kan forholde seg mer konstruktivt når ting skjærer seg. Noe det ofte jo gjør, men ikke så fortvilet som før vi visste at han hadde adhd.

Så en utredning behøver ikke være å gi opp. Tvert imot kan det gi nye muligheter. Og ikke minst gi en bedre start på en ny skole. Så det ikke gjentar seg.

Uansett - lykke til!

[Terka]

Hei!

Gutten min fikk omsider sin diagnose nå, 12 år gammel, i 7.klasse. Ved en tilfeldighet. Før den tid var det ungen - og faren - som var umulige. I ettertid skjønner jeg jo at også faren har problemet, mens det før var slik at med en slik far, er det ikke rart at gutten...osv....(En del av den ofte typiske adhd-problematikken i vårt tilfelle er at far nekter for at det er noe problem. Det er alle a n d r e som har problemer, ikke han og hans sønn!)

Å få stilt diagnose gjør at ansvaret for problemene på skolen øyeblikkelig skifter fra barn til pedagoger. Når det går galt, er det heretter lærerne som har hovedansvaret for at det går galt, mener jeg. Når min sønn, med adhd, ikke kan diskutere fornuftig og trekke seg fra hektiske situasjoner som stadig oppstår, er det ikke hans, men den voksnes ansvar å hjelpe barnet/og de andre barna - med situasjonen.

Jeg ser adhd-diagnosen som mye mer konstruktiv enn diffuse problemer (krangling, ulydighet, bråk, dramatikk) som gjentar seg år etter år. Nå vet læreren at det "er slik han er" når han blir sinna eller vandrer i klassen eller ikke klarer sitte stille. Dermed griper læreren inn på en mer konstruktiv og fruktbar måte. Samarbeid og planlegging med meg går også lettere, ikke minst fordi jeg ikke lenger river meg i håret og ikke vet hva jeg kan gjøre for gutten min, som er så snill, egentlig. Alle har fått det bedre etter at diagnosen ble stilt. Ansvarfordelingen er blitt forandret. Jeg har ikke lenger en vanskelig gutt - men en gutt med adhd. Og lærerne har fått redskaper og nye ideer om hvordan de skal gripe situasjonenene an. Gjennom adhd-foreninger og annen litteratur.

Gutten min gråt da jeg ville ha ham utredet, faren raste. Han gråt da han fikk diagnosen, faren raste enda mer. Men nå er det en glad gutt som innser at det ikke er ham det er "noe galt med" og kan forholde seg mer konstruktivt når ting skjærer seg. Noe det ofte jo gjør, men ikke så fortvilet som før vi visste at han hadde adhd.

Så en utredning behøver ikke være å gi opp. Tvert imot kan det gi nye muligheter. Og ikke minst gi en bedre start på en ny skole. Så det ikke gjentar seg.

Uansett - lykke til!

Takk for svar.

Jeg synes det er helt naturlig at barn i 11-12 årsalderen blir lei seg når foreldrene sier at "jeg tror kanskje det er noe i veien med hodet ditt siden du har så store problemer på skolen".(For å sette det litt på spissen)

Men gutten din har tydeligvis kommet ut på andre siden, fornøyd med det diagnosen har ført med seg av bedring i tilværelsen og folks forventninger.

Kan jeg spørre om en ting til: Stiller skolen fortsatt krav til gutten din, eller lener de seg tilbake, og sier at siden han har ADHD, så kan vi ikke forvente noe særlig?

Vi er bekymret for at skolen bare vil legge inn årene og skylde på en evt. diagnose når gutten ikke får med seg det han burde.

Gutten min har så gode evner, og jeg ville synes at det var tragisk om han skulle sakke akterut faglig fordi det ikke stilles krav.

[Terka]

Hvis du er interessert kan du jo lese litt her om adhd:

http://www.mbd.no/

Min eldste gutt med ADHD er ikke den typiske ADHD`eren. Han er snill og empatisk, mer redd enn tøff, slår aldri, roper og bråker sjelden osv. Folk flest forbinder ADHD med såkalte verstinger, men adferdsvansker er ikke et krav for å få diagnosen.

Vansker med å konsentrere seg, vansker med å sitte i ro, indre uro, er gjerne sosialt umodne osv.

Gutten min er veldig skoleflink, ligger foran klassen i omtrent alle fag. Kunne lese, skrive og regne da han var fire år.

Diagnosen ADHD kom som et sjokk på meg, men etter hvert som jeg lærte mer om ADHD kan jeg også se at han har det. Jeg er glad for at det ble oppdaget såpass tidlig sånn at han fikk tilrettelagt undervisning på skolen.

Det kan jo hende dine mistanker om at skolemiljøet er med på å prege gutten din, og da kan det kanskje være lurt å vente til han har byttet skole?

Jeg ville bare forsøke å formidle at det å få diagnosen ADHD slett ikke behøver å være en katastrofe. For oss har vi bare fått et navn på problemene vi sliter med, og gutten har fått hjelp til mye som han ellers ikke ville fått hjelp til.

Hva slags problemer hadde gutten din som gjorde at du ville få ham utredet? Siden diagnosen kom som et sjokk, mener jeg?

Jeg er nysgjerrig på de "utypiske" ADHD-barna, siden min gutt ikke faller inn under det som man vanligvis forbinder med ADHD-atferd.

(Det er faktisk ingen som har nevnt ADHD som mulige diagnose.

Bare at det er et eller annet som hindrer han i gjøre noe på skolen)

[Gjest annen adhd-mamma]

Hva slags problemer hadde gutten din som gjorde at du ville få ham utredet? Siden diagnosen kom som et sjokk, mener jeg?

Jeg er nysgjerrig på de "utypiske" ADHD-barna, siden min gutt ikke faller inn under det som man vanligvis forbinder med ADHD-atferd.

(Det er faktisk ingen som har nevnt ADHD som mulige diagnose.

Bare at det er et eller annet som hindrer han i gjøre noe på skolen)

Min gutt var 4 år og veldig deprimert, han gråt mye og sa ofte at han hadde lyst til å dø. Derfor tok jeg kontakt med hjelpeapparatet som sendte han videre til BUP.

Etter hvert har jeg skjønt at det er vanlig med depresjoner hos ADHD-barn, spesielt hos de stille jentene som sliter sånn med konsentrasjonen på skolen. De merker også at de er annerledes enn andre barn.

[Gjest mamma'n hans]

Takk for svar.

Jeg synes det er helt naturlig at barn i 11-12 årsalderen blir lei seg når foreldrene sier at "jeg tror kanskje det er noe i veien med hodet ditt siden du har så store problemer på skolen".(For å sette det litt på spissen)

Men gutten din har tydeligvis kommet ut på andre siden, fornøyd med det diagnosen har ført med seg av bedring i tilværelsen og folks forventninger.

Kan jeg spørre om en ting til: Stiller skolen fortsatt krav til gutten din, eller lener de seg tilbake, og sier at siden han har ADHD, så kan vi ikke forvente noe særlig?

Vi er bekymret for at skolen bare vil legge inn årene og skylde på en evt. diagnose når gutten ikke får med seg det han burde.

Gutten min har så gode evner, og jeg ville synes at det var tragisk om han skulle sakke akterut faglig fordi det ikke stilles krav.

Hei! Jeg skjønner godt din uro. Men på min sønns skole har de ikke fått lavere, men tvert imot fått helt _andre_ forventninger til ham enn de hadde før.

Før ringte de stadig vekk eller innkalte til møter og det som gikk igjen var hvordan han er for hardhendt mot mindre/andre elever, ikke stopper når andre ber ham om det eller svarer stygt når læreren og han ble uenige.

Etter at det ble klart at det er adhd, innser vi alle sammen, (han også), at det er slik mange adhd-barn reagerer. De blir så sinna eller går så opp i leken at de ikke klarer stoppe, tenke klart, ta imot beskjeder, de går derimot i vranglås. Både voksne og barn blir sinna og opphisset og situasjonen blir _enda_ mer opphisst. Og etterpå kanskje barnet bagatelliserer og nesten benekter at det var et problem. Min sønn er i hvert fall slik.

Nå vet lærerne at "det er slik det er". Det nytter ikke å stoppe ham eller krangle med ham, den voksne må finne andre måter å stoppe ham på. De må gripe tidligere inn i leken når de merker den går overstyr, de må avlede, de må la gutten min få være i fred i stedet for å snakke til ham. Resultatet er at han ikke blir enda mer presset i situasjoner som er gått litt for langt. Dermed roer han seg fortere ned. Han klarer til og med oftere å ordne opp selv, fordi voksne hjelper ham tidligere i leken eller i krangelen. De avleder, de konfronterer ham ikke.

Det kan selvfølgelig virke underlig på andre, utenforstående, når jeg og andre voksne som kjenner gutten min lar ham "slippe unna" med stygg munnbruk eller annet som voksne skal stoppe. Men igjen - presset minsker og han fungerer bedre og oppførselen hans blir derfor mer "ham". For han er en eiegod gutt. Han vil ikke andre vondt i det hele tatt, derfor ble han alltid så fortvilet før når det likevel stadig vekk gikk galt.

Adhd gjør ikke at lærere stiller mindre krav til barnet, men det gjør at de stiller kravene på en annen måte. De er jo utdannet til å behandle barna våre slik at de kan lære best og mest mulig. Overfor adhd barn kan det nok bety at de senker på noen krav til "god oppførsel" eller til å sitte stille o.lign. Men det er fordi barna våre også skal sosialiseres - og da er det så viktig at de får gode opplevelser i sine hverdager. Følelsen av å lykkes og ikke bli kjeftet på daglig. Jeg tror både du og jeg har unger som har kloke hoder. Derfor er det desto viktigere at de også får med seg den sosiale delen, at de får utviklet sin EQ, emosjonelle intelligens. Det tror jeg de gjør best gjennom å lykkes sosialt i skolesituasjon og andre situasjoner. Og det er på _det_ området at jeg mener adhd-diagnosen kommer så godt med.

Jeg snakket nylig med læreren, og vi er enige om at det er den skoleformen vi nå har, som er mye friere enn tidligere, den er mer såkalt ustrukturert - som gjør at vi oppdager stadig flere adhd-barn. For våre barn trenger forutsigbarhet og orden, hvis ikke blir de mer urolige. Mitt barn har mye kaos inni seg og trenger derfor orden omkring seg. Alle barn trenger orden - men særlig våre.

Jeg håper dette er noe svar på det du lurer på. For å sammenfatte det: Diagnosen adhd har gjort at skolen har andre, men ikke lavere forventninger til min sønn. I stedet for å irettesette når han forstyrrer, legger de forholdene tilrette så han ikke så ofte forstyrrer. De ignorerer uønsket atferd i større grad heller enn å konfrontere. De roser ønsket atferd mye mer bevisst og oftere. Dermed har han fått mye bedre skolehverdager og gjør også framskritt både sosialt og i skolefagene. Og det er da ikke så ille? Dessuten liker lærerne ham mye bedre nå, når de skjønner hva som skjer, hva de selv kan gjøre - _og ikke minst: Hva gutten min _ikke_ kan gjøre_ - samme hvor mye de kjefter og han vil.

Lykke til!

[Terka]

Hei! Jeg skjønner godt din uro. Men på min sønns skole har de ikke fått lavere, men tvert imot fått helt _andre_ forventninger til ham enn de hadde før.

Før ringte de stadig vekk eller innkalte til møter og det som gikk igjen var hvordan han er for hardhendt mot mindre/andre elever, ikke stopper når andre ber ham om det eller svarer stygt når læreren og han ble uenige.

Etter at det ble klart at det er adhd, innser vi alle sammen, (han også), at det er slik mange adhd-barn reagerer. De blir så sinna eller går så opp i leken at de ikke klarer stoppe, tenke klart, ta imot beskjeder, de går derimot i vranglås. Både voksne og barn blir sinna og opphisset og situasjonen blir _enda_ mer opphisst. Og etterpå kanskje barnet bagatelliserer og nesten benekter at det var et problem. Min sønn er i hvert fall slik.

Nå vet lærerne at "det er slik det er". Det nytter ikke å stoppe ham eller krangle med ham, den voksne må finne andre måter å stoppe ham på. De må gripe tidligere inn i leken når de merker den går overstyr, de må avlede, de må la gutten min få være i fred i stedet for å snakke til ham. Resultatet er at han ikke blir enda mer presset i situasjoner som er gått litt for langt. Dermed roer han seg fortere ned. Han klarer til og med oftere å ordne opp selv, fordi voksne hjelper ham tidligere i leken eller i krangelen. De avleder, de konfronterer ham ikke.

Det kan selvfølgelig virke underlig på andre, utenforstående, når jeg og andre voksne som kjenner gutten min lar ham "slippe unna" med stygg munnbruk eller annet som voksne skal stoppe. Men igjen - presset minsker og han fungerer bedre og oppførselen hans blir derfor mer "ham". For han er en eiegod gutt. Han vil ikke andre vondt i det hele tatt, derfor ble han alltid så fortvilet før når det likevel stadig vekk gikk galt.

Adhd gjør ikke at lærere stiller mindre krav til barnet, men det gjør at de stiller kravene på en annen måte. De er jo utdannet til å behandle barna våre slik at de kan lære best og mest mulig. Overfor adhd barn kan det nok bety at de senker på noen krav til "god oppførsel" eller til å sitte stille o.lign. Men det er fordi barna våre også skal sosialiseres - og da er det så viktig at de får gode opplevelser i sine hverdager. Følelsen av å lykkes og ikke bli kjeftet på daglig. Jeg tror både du og jeg har unger som har kloke hoder. Derfor er det desto viktigere at de også får med seg den sosiale delen, at de får utviklet sin EQ, emosjonelle intelligens. Det tror jeg de gjør best gjennom å lykkes sosialt i skolesituasjon og andre situasjoner. Og det er på _det_ området at jeg mener adhd-diagnosen kommer så godt med.

Jeg snakket nylig med læreren, og vi er enige om at det er den skoleformen vi nå har, som er mye friere enn tidligere, den er mer såkalt ustrukturert - som gjør at vi oppdager stadig flere adhd-barn. For våre barn trenger forutsigbarhet og orden, hvis ikke blir de mer urolige. Mitt barn har mye kaos inni seg og trenger derfor orden omkring seg. Alle barn trenger orden - men særlig våre.

Jeg håper dette er noe svar på det du lurer på. For å sammenfatte det: Diagnosen adhd har gjort at skolen har andre, men ikke lavere forventninger til min sønn. I stedet for å irettesette når han forstyrrer, legger de forholdene tilrette så han ikke så ofte forstyrrer. De ignorerer uønsket atferd i større grad heller enn å konfrontere. De roser ønsket atferd mye mer bevisst og oftere. Dermed har han fått mye bedre skolehverdager og gjør også framskritt både sosialt og i skolefagene. Og det er da ikke så ille? Dessuten liker lærerne ham mye bedre nå, når de skjønner hva som skjer, hva de selv kan gjøre - _og ikke minst: Hva gutten min _ikke_ kan gjøre_ - samme hvor mye de kjefter og han vil.

Lykke til!

Jeg vil takke deg så mye for en detaljert beskrivelse av skolesituasjonen til sønnen din. Det var ok å se at dette fungerer noen steder.

Dessverre stoler jeg ikke på at kompetansen på skolen til gutten min er på det nivået du beskriver.

Og med en spesialpedagog som er kjent for å ikke stille krav når det foreligger en diagnose som f.eks adhd, så er vi fristet til å vente til neste år før vi setter igang noe.

Tusen takk igjen for rådene dine.

[Terka]

Min gutt var 4 år og veldig deprimert, han gråt mye og sa ofte at han hadde lyst til å dø. Derfor tok jeg kontakt med hjelpeapparatet som sendte han videre til BUP.

Etter hvert har jeg skjønt at det er vanlig med depresjoner hos ADHD-barn, spesielt hos de stille jentene som sliter sånn med konsentrasjonen på skolen. De merker også at de er annerledes enn andre barn.

Tusen takk for svarene dine.

Høres leit ut med en 4-åring som er så deprimert.

På den alderen var alt helt vanlig hos oss. En kvikk og våken gutt som ingen stilte noe spørsmål om.

Jaja, vi får se hva vi gjør. Skal snakke med ppt om et par uker etter at vi mottok en HORRIBEL t-timerapport fra skolen.