Ventedepresjon (langt)

[latinomama]

Hei alle meningsfeller. Temaet jeg skal skrive om her har tatt meg en stund og erkjenne, og det har vært vanskelig å være åpen om det til familie og venner. Vi har nå ventet i totalt 2 år og 3 måneder fra første kontakt med sosialkontor. Vi venter nummer to fra et privat barnehjem i Colombia. Ventetiden har vært fylt med flere byrokratiske hindringer på veien både av nasjonal og internasjonal art. Jeg har siden permisjonen med førstemann hatt en administrativ jobb i et helseforetak. Å jobbe i et helseforetak er ingen dans på roser i dag, og suger energi mer enn det gir mens vi opplever omstillingsprosesser innsparinger og oppsigelser.

For ca. seks uker siden ble jeg sykemeldt med diagnosen utbrenthet. Tiden hjemme har vært tøff og jeg føler meg fortsatt tappet for energi. Jeg bruker mange krefter på å komme meg gjennom dagen.

Årsaken til utbrenthet er som regel sammensatt, men jeg tror en stor del av årsaken i mitt tilfelle, er at ventetiden tar mere på meg enn jeg har tørt å innrømme. Jeg har jo en fra før, og skal liksom finne nok glede i det barnet. Det gjør jeg jo også, men allikevel lengter jeg så ubeskrivelig etter det barnet jeg en gang skal få.

Nå har jeg etterhvert skjønt at det er flere som har det som meg. Og at noen t.o.m. må medisineres i en periode, fordi ventetiden krever så mye energi og krefter. Det oppleves vanskelig "å sette livet på hold".

Jeg har virkelig hatt behov for å være hjemme fra jobben, slik at jeg kunne bruke krefter på å deale med ventedepresjonen min. Og jeg vet jo at når den berømmelige telefonen kommer, så er det som blåst bort. Men det er bare så vanskelig akkurat nå.

Jeg ville bare dele dette med dere.

Ventehilsen fra

[tevil]

Denne ventetiden kan ta knekken på mange.

Trodde en gang at å vente på nr. 2 skulle gå så mye greiere enn første siden vi nå har et barn som krever sitt.

Dette stemmer ikke!!! Det er som om man ikke får roet seg ned før man har fått de barna man ønsker seg og forhåpentligvis får.

Jeg skjønner deg veldig godt og jeg håper at ventetiden snart er over.

Bruk tiden mens du er sykmeldt til å forbred deg til nestemann kommer. Skriv dagbok og klargjør klær, rom og annet. Ønsker deg lykke og hvem vet, kanskje ringer telefonen snart også ))

En varm hilsen fra

[nedtelling]

Hei latinomamma!

En stooooooor klem til deg fra meg! Håper snart at ventetiden er slutt for dere, og at den etterlengtende telefonen snart kommer!!

Fortsatt god bedring!

Klem fra

[Lengsel1365380312]

Kjære Latinomamma!

Det er nok ikke lett for mange å forstå at det er utrolig tungt og vanskelig å vente så lenge som det vi adoptivforeldre gjør, og at det fort kan ende i depresjoner og smerte som ikke kan beskrives.

Jeg får ofte høre nettopp dette - at "ja, men bare vent, når dere får barnet, er alt som det skal være og ventingen er glemt". Og jeg skjønner at det sikkert er sånn, men det er vanskelig å få de positive tankene om nettopp dette til å overskygge all lengsel i ventetiden!

Jeg har nå forsøkt å få barn siden 1992, og når jeg nå 11 år etter, VET at jeg skal bli mamma, kjennes det utrolig deilig og fantastisk! Men det er som om lengselen er desto større - for nå er vi jo så nære som vi aldri har vært før!

Vi har vært i adopsjonsprosessen i 1 år og 10 måneder nå, og håpet var å ha en liten krabat i huset før julen 2003. Det ser ut til å drøye... Så da får jeg vel heller velge å si også dette året, at det er den siste julen uten barn (noe jeg sa og trodde i 2002).

Latinomamma og dere andre - jeg er kjempeglad for at jeg har dere, DOL og andre treff - det gir meg oppmuntring i hverdagen! Så får vi forsøke å holde hverandre oppe hele veien frem!

Hold ut, kjære deg - og bruk tiden du har så godt som du bare kan!

Venteklem fra

[Gjest ja, det er tøft å vente]

Forstår deg så godt latinomamma.

Jeg hadde det slik da vi ventet vårt første barn.

Vi måtte vente i 3 år, før vi fikk tildeling. De siste månedene var ubeskrivelig tøffe fordi ventetiden gikk bare opp og opp hele tiden. For hver måned trodde vi at nå nærmet vi oss, men så tok det enda lenger tid.

Selvfølgelig er det lett å si at alt ting er glemt når tildelingen kommer, men jeg opplevde heldigvis det. Da tildelingen endelig kom etter 3 års venting, følte jeg meg mye lettere, og jeg svevde lenge.

Det er ikke lett å vente så lenge som noen av oss må. Spesielt fordi mange av oss har mange år med ufrivillig barnløshet bak seg. Man har ikke bare ventet i 3 år, men mange mange år.

Jeg har ønsket å bli mor siden jeg var i 20 års alderen, jeg ble mor som 41-åring. Til den skjønneste lille jente.

Vi føler med deg, og håper ventetiden for dere også snart vil være overstått

[Gjest venterogså...]

Kanskje denne artikkelen kan være en liten

trøst:

http://adopsjonsnett.com/adopsjon/utfordring.asp

[Krykkjemo]

huff da...Føler med deg, og vil gi deg en STOR oppmuntringsklem i ventetida :-)

[snø]

Ville bare gi deg en klem jeg, latinomamma og si at jeg krysser fingrene for at det snart blir deres tur til å dra til vakre Colombia! Vi kan jo håpe at jeg er sanndrømt ;o))

Ellers tror jeg det er viktig å ta egne følelser på alvor, så en ikke ender opp med en skikkelig ogg langvarig knekk. Selv har jeg trykket på pauseknappen når det gjelder ventingen, og for øyeblikket fungerer det. Pleier å si at vi får igjen i denne prosessen for at det gikk så fort og glatt forrige gang.... ;o)

Og så trøster jeg med med at det må ta så lang tid som det tar for at vi skal kunne bli foreldre til akkurat det barnet som er ment for oss. Det finnes ingen snarvei dit!

Men jeg tror nok at når vi tipper over nyttår, og papirene er vel i Colombia - på FANA eller hos ICBF, da kommer det til å bli mange, lange måneder. Så jeg får vel forsøke å huske det jeg skrev nå, da...

Snart din tur nå, latinomamma!

Beste hilsen fra

[piura]

Kjære deg latinomama

Gjett om jeg kjenner meg igjen..... Det er nå 2 år og 9 måneder siden første møte med sosialkontoret, og over 2,5 år siden saken gikk til BUFA. (har også rundet 2 år i giverlandet - tragisk spør du meg...)Ventetiden er skrekkelig, selv om en har en fra før av...

Jeg lurte lenge på hvorfor jeg faktisk synes det er vanskeligere denne gangen, og kom til den erkjennelse at: nå vet vi hvor stort det er - det vi venter på!!! Første gangen ante vi ikke helt hva vi gikk til...

I tillegg så har en det momentet at det "går ut over" flere enn en selv/mannen. Førstemann får en mor som er sliten, da jeg har jobbet fullt i 1,5 år (til nå) lengre enn planlagt... Førstemann må klare seg med lite ferie, da alt går til å spare fremover i tid (og det ender med ferie hele desember - og mer til....)

Men dette var jo virkelig ikke noe som muntret deg opp..;-)

Men du skal vite at du ikke er alene, og at det er mange av oss som føler det sånn. Vi lever i et "vakum".... Jeg skjlnner godt at de som går gravide blir lei etter 9 månder - og 2 uker på overtid.... Men det blir psykisk bare småtterier....Jeg føler meg for tieden ihvertfall 1 år på overtid.... Om alt hadde gått som førstegang, så hadde vi kommet hjem i fjor sommer.... Det uvisse blir noe av det mest vanskelige...

Uansett - jeg ønsker deg lykke til, og håper at det skjer noe for dere snart!!!

[rao]

Denne ventetiden kan ta knekken på mange.

Trodde en gang at å vente på nr. 2 skulle gå så mye greiere enn første siden vi nå har et barn som krever sitt.

Dette stemmer ikke!!! Det er som om man ikke får roet seg ned før man har fått de barna man ønsker seg og forhåpentligvis får.

Jeg skjønner deg veldig godt og jeg håper at ventetiden snart er over.

Bruk tiden mens du er sykmeldt til å forbred deg til nestemann kommer. Skriv dagbok og klargjør klær, rom og annet. Ønsker deg lykke og hvem vet, kanskje ringer telefonen snart også ))

En varm hilsen fra

Heisann Latinomamma )

Ville bare sende deg en stoooor klem )

Håper tildelingen er like rundt hjørnet !!!!!

Hilsen

[Gjest kinamamsen]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg har hatt problemer i ventetiden jeg også, og kanskje spesielt andre gangen, utrolig nok. Jeg håper du får behandling og at du føler deg bedre etter en stund. Jeg håper på en snarlig tildeling og reise for deg/dere og sender deg

en stor klem !

[latinomama]

Takk alle sammen for hyggelige og oppmuntrende svar. Det at flere føler noe av det samme som meg gjør at jeg lettere aksepterer mine følelser.

Det er godt å vite at jeg ikke er alene.

Tusen millioner takk.

Venteklemmer fra