innlagt og frustrert

[Gjest deprimert_jente]

Jeg er en jente på 23 som er innlagt for tiden. For å være ærlig er jeg på en måte her under frivillig tvang. Moren min har sagt hun skal få meg tvangsinnlagt om jeg skriver meg ut. Kan jeg egentlig få noe ut av oppholdet når jeg innerst inne ikke vil være her?

Grunnene til at jeg er innlagt er et par selvmordsforsøk , misbruk av tabeletter og alkohol og trusler om selvskading og selvmord. Er dette grunner nok til å tvangsinnlegge meg?

På grunn av et selvmordsforsøk mens jeg var innlagt fikk jeg veldig strenge rammer , nå er jeg plutselig innlagt på en helt fri avdeling og jeg merker at jeg ikke takler det helt , lysten til selvskading og mibruk av piller er veldig stor. Jeg bare føler at jeg selv går i samme sirkel og gjentar det samme negative mønsteret. Ikke har jeg noe tro på at det å være innlagt på oslo hospital hjelper ,samtidig har jeg store problemer med å være "ute" . Jeg er plaget med store nedsvigninger i humøret. Jeg blir aldri manisk men bare veldig depressiv. Nå har jeg fått en tulle medisin som er for epilepsi Tegretol(hva er det legene tenker på ) .jeg har gått på den i fjorten dager nå og sliter fortsatt veldig med selvmordstanker til tider. Når jeg går over en bro tenker jeg om jeg skal hoppe ned fra den. Har jeg sjansen til å få tak i kniver (noe som blir et superstortproblem siden jeg er på en kjempeåpen avdeling) vil jeg ha tak i de i tilfelle jeg vil skade meg selv. Jeg er også nå superfrustrert fordi pillelagret mitt ble tatt i fra meg så jeg ikke kan ta overdose . Er det riktig av meg å si at forsøket med tegretol var en flopp?

jeg er ikke konstant suicidal men når jeg kommer i en presset situasjon og blir desperat nok tyr jeg til overdoser eller kutting av pulsåren.

jeg vet egentlig ikke hva jeg ville med dette innlegget.

håper på noen råd om at ting vil endre seg. Dessuten tror jeg at det er noe oppriktig galt kjemisk med meg. Selv om alle de ytre tingene stemmer , at alt egentlig er bra rundt meg har jeg disse selvmordstankene og depresjonen. Jeg har ikke lyst til noen ting , og fordi jeg ikke har lyst til noen ting blir jeg deprimert.

jeg lurer på om ting var bedre da jeg gikk på fontex

[Gjest en som føler med deg...]

Kjære deg...

Jeg forstår at du sliter. Jeg har selv ikke vært deprimert, men har en søster som har slitt de siste årene.

Kjenner igjen tankemønsteret ditt. Det jeg tror jeg kan lese av innlegget ditt, er at du ikke selv har innsett og erkjent for deg selv hvilket problem du har. Før du bestemmer deg for å ta i mot hjelp, blir det vanskelig å komme videre.

Du har tydeligvis vært inne et par ganger før, uten at du har kommet deg ordentlig på fote igjen.

Slik var det med min søster også. Det tok tid - hun var ut og inn i en to-års periode, før både leger og psykologer fant riktig medisinering og diagnose. Nå som hun har gått i terapi gjennom disse to årene, har hun gradvis fått ordne på livet sitt, og jeg mener hun absolutt vil være i stand til å få det bra også på lang sikt.

Det jeg gjerne vi si til deg er - du må erkjenne for deg selv at du trenger hjelp, - du må være åpen for å ta imot! Og du skal vite at det er faktisk mulig å komme opp av "dalføret" du nå er inne i!

Du har sikkert mange tanker og følelser rundt din situasjon som jeg ikke kjenner, men jeg håper du kan love meg at du er villig til å kjempe!! Ingen kan kjempe din kamp, men jeg håper du har noen i din nærhet som er der sammen med deg!!

Alle gode ønsker fra

[Gjest Ulrikke Meinhoff]

Hvorfor skal du på død og liv ta ansvaret for deg selv, da? Hvis du ikke takler det, er det vel bedre å overlate hele dritten til andre?

Kan du ikke bare avskrive deg hele ansvaret? Det må da være bedre det, enn å ta sitt eget liv?