vil ha det omvendt

[Gjest trrrish]

hvorfor maatte mamma vaere den som slo. Jeg skulle onske det var pappa istedet, det er han som er en slemme, og mamma som var den snille.

[frosken]

Det hadde vært enklere for deg dersom den snille mammaen din ikke også hadde vært slem av og til. Ut i fra det du har fortalt hadde hun mye å slite med selv. Hun burde ikke ha slått deg - men siden du mener hun var snill var hun kanskje også veldig lei seg for at hun slo? Det må ha vært vondt for dere begge, og jeg skulle ønske du hadde sluppet å oppleve det...

[Gjest selje]

Det hadde vært enklere for deg dersom den snille mammaen din ikke også hadde vært slem av og til. Ut i fra det du har fortalt hadde hun mye å slite med selv. Hun burde ikke ha slått deg - men siden du mener hun var snill var hun kanskje også veldig lei seg for at hun slo? Det må ha vært vondt for dere begge, og jeg skulle ønske du hadde sluppet å oppleve det...

Jeg har også hatt en mor jeg elsket, og som jeg mente var den eneste som virkelig passet på meg her i livet. Men det var hun som var "verst", det har jeg sett siden. Og at far var den som var snillest egentlig.

Det jeg ble friskere av, var i samtalene med psykologen å gradvis skjønne dette, at jeg hadde elsket en jeg egentlig hadde grunn til å hate, eller mislike. Det tok noen år!

Jeg kom INGEN vei så lenge jeg tenkte: stakkars mor, hun kunne jo ikke noe for dette, hun hadde en vond barndom selv!

Jeg kom lenger når jeg endelig og med full følelse bak tenkte: Den helvetes kjerringa! Hun ødela nesten livet mitt!

Siden (mange år etterpå!!) kan man jo tillate seg en forsonende følelse. Om man trenger det. Det er VIKTIG å få fram sinnet! Ikke "synes synd på mamma", for det har man jo gjort hele tida, og blitt sjuk av den skjulte forvirringen og det skjulte sinnet! Hvorfor skulle en ellers ønske å skade seg sjøl, om det ikke var fordi viktige signaler gikk i kryss inni en!

[willow]

Jeg har også hatt en mor jeg elsket, og som jeg mente var den eneste som virkelig passet på meg her i livet. Men det var hun som var "verst", det har jeg sett siden. Og at far var den som var snillest egentlig.

Det jeg ble friskere av, var i samtalene med psykologen å gradvis skjønne dette, at jeg hadde elsket en jeg egentlig hadde grunn til å hate, eller mislike. Det tok noen år!

Jeg kom INGEN vei så lenge jeg tenkte: stakkars mor, hun kunne jo ikke noe for dette, hun hadde en vond barndom selv!

Jeg kom lenger når jeg endelig og med full følelse bak tenkte: Den helvetes kjerringa! Hun ødela nesten livet mitt!

Siden (mange år etterpå!!) kan man jo tillate seg en forsonende følelse. Om man trenger det. Det er VIKTIG å få fram sinnet! Ikke "synes synd på mamma", for det har man jo gjort hele tida, og blitt sjuk av den skjulte forvirringen og det skjulte sinnet! Hvorfor skulle en ellers ønske å skade seg sjøl, om det ikke var fordi viktige signaler gikk i kryss inni en!

hm. ikke bra. glad jeg aldri ble fysisk slått. det er altfor lett å glemme ting ved å si at foreldrene hadde en vond barndom eller/og ikke hadde det for lett. er midt oppi en sånn glemme-fortrenge-pakke. hang in there, trrrish *kos*

[Gjest trrrish]

hm. ikke bra. glad jeg aldri ble fysisk slått. det er altfor lett å glemme ting ved å si at foreldrene hadde en vond barndom eller/og ikke hadde det for lett. er midt oppi en sånn glemme-fortrenge-pakke. hang in there, trrrish *kos*

*kooos* glad i deg:)

jeg hadde helt glemt hva mamma gjorde helt til psykologen rippet opp i det. er så vant til å tenke på pappa som den slemme ekle og mamma som den beste og godeste. og det var hun også, for hun sluttet å slå like før hun døde og sa det hjelper ikke å slå barn. så hun er faktisk god og best likevel:) men det var utrolig vondt og bli jaget gjennom huset og låse seg inn på badet for å slippe å bli banket mens vi hatet hverandre der og da. så måtte jeg ligge ute i hagen og fryse til det var trygt å gå inn igjen for jeg var kasta ut. så like etterpå var alt bra igjen.. og vi var venner.

[willow]

*kooos* glad i deg:)

jeg hadde helt glemt hva mamma gjorde helt til psykologen rippet opp i det. er så vant til å tenke på pappa som den slemme ekle og mamma som den beste og godeste. og det var hun også, for hun sluttet å slå like før hun døde og sa det hjelper ikke å slå barn. så hun er faktisk god og best likevel:) men det var utrolig vondt og bli jaget gjennom huset og låse seg inn på badet for å slippe å bli banket mens vi hatet hverandre der og da. så måtte jeg ligge ute i hagen og fryse til det var trygt å gå inn igjen for jeg var kasta ut. så like etterpå var alt bra igjen.. og vi var venner.

uff.jeg blir helt målløs. håper terapien hjelper deg gjennom dette! er her for deg, om du trenger meg også *kos*