familien min er helt sprengt i hodet!!!

[threzi]

Begriper det ikke i det hele tatt hvordan det går ann å bli så sprengt jeg.

1. Tanta mi, har gitt uttrykk for at hun har vært å besøkt meg ved DPS der jeg er innlagt. Hun har også ringt meg ganske ofte. Det hadde hun fortalt min morfar.

Sannheten er: Hun har aldri vært å besøkt meg, ringt en gang siden jeg ble innlagt. I følge henne er det lettere for å besøke henne. Så nå gidder jeg ikke å besøke henne før hun har ringt og besøkt meg.

Er det rett av meg eller ikke?

2. Min far bor 10 min unna med bil fra der jeg er innlagt. Alltid må jeg spørre ham om han kan kom på besøk til meg. Jeg mener det ikke er nødvendig at jeg skal spørre en voksen mann om han vil besøke datteren sin. Han skuffer meg så dypt at jeg har han snart i vrangen... Han skal vist komme å besøke meg neste uke. Stakkars mann, han skal få høre at han ikke kan behandle meg på den måten. Han har ikke en gang sagt at han er glad i meg... Som jeg lengter etter å høre di ordene. Bare en eneste gang....

3. Å fortelle at jeg er syk til min kjære farmor, det får jeg ikke lov til av pappa og min tante (som er beskrevet i nr 1). Farmor er så nervøs av seg hun. Det er bedre at farmor ikke får vite noe. Men hva om hun en dag for greie på at barnebarne hennes har problemer. Hvordan skal jeg da kunne forklare henne det? De andre i familien/slekta mener jeg bør fortelle henne det...Jeg vet ikke, det går liksom i surr når jeg tenker på det. Hva burde jeg gjøre??

4. Første jul dag skal ei annen tante av meg ha familie sammenkomst. Mamma fortalte meg det. Jeg var vist bedt jeg også i gjennom mamma. Tanta mi kunne ikke sende sms for å spørre meg. Er ikke sikkert jeg kommer til å dra. Blir det for mye folk så får jeg angst. Det sa mamma, og da svarte tante "det er jo bare familien da!". Greit nok at det bare er familien, men jeg takler det ikke likevel.

5. Å ha psykisk lidelser er i min familie helt tabu. Det skal overhodes ikke snakkes om. Det er jo farlig å nevne at en i familien har problemer.,

Skal det virkelig være sånn??

[Mimmy]

Så lenge det er du som er syk, og det er du som bestemmer hvem som skal vite det eller ikke (jeg regner med at du er myndig?) så er det helt opp til deg hvem som skal vite det eller ikke. Kanskje bestemoren din er svært interessert i hvordan du har det? Jeg tror du skal høre på resten av familien som forfekter åpenhet, heller enn den delen som ikke gjør det. Jeg understreker at det er min personlige mening.

Det er ikke det samme som at du ikke kan motta råd i fra familien, men det er ikke alltid familien som vet best, hva det er som er riktig å gjøre. Har du hørt med behandleren din, hva det er hun/han synes er riktig å gjøre?

Jeg synes ikke du skal skamme deg over å være psykisk syk, og jeg synes heller ikke at tanta og faren din skal gjøre det. Slik er det bare, så må man gjøre det man kan for å bli frisk, og en av de tingene består i å (til en viss del) å være åpen om det. Det er alltid du selv, som bestemmer hvor mye du vil si, og til hvem du vil si det. Det er ikke riktig å presse deg til det ene eller det andre.

[threzi]

Så lenge det er du som er syk, og det er du som bestemmer hvem som skal vite det eller ikke (jeg regner med at du er myndig?) så er det helt opp til deg hvem som skal vite det eller ikke. Kanskje bestemoren din er svært interessert i hvordan du har det? Jeg tror du skal høre på resten av familien som forfekter åpenhet, heller enn den delen som ikke gjør det. Jeg understreker at det er min personlige mening.

Det er ikke det samme som at du ikke kan motta råd i fra familien, men det er ikke alltid familien som vet best, hva det er som er riktig å gjøre. Har du hørt med behandleren din, hva det er hun/han synes er riktig å gjøre?

Jeg synes ikke du skal skamme deg over å være psykisk syk, og jeg synes heller ikke at tanta og faren din skal gjøre det. Slik er det bare, så må man gjøre det man kan for å bli frisk, og en av de tingene består i å (til en viss del) å være åpen om det. Det er alltid du selv, som bestemmer hvor mye du vil si, og til hvem du vil si det. Det er ikke riktig å presse deg til det ene eller det andre.

Ja jeg er myndig. Takk for svaret..

[mil1365380270]

Nei, det skal ikke være sånn! At de gjør det, fordi de ikke tør å tenke på det (har sikkert følt litt på det en eller annen gang i livet alle sammen), hjelper jo ikke deg.

Synes foreldrene dine virker utrolig ressursvake, når de ikke en gang er i stand til å gjøre det som er best for deg!

Kanskje farmoren din, som er "så nervøs av seg", vet akkurat hvordan du har det, og kanskje dere virkelig kunne funnet tonen? Hun har levd lengst av alle, og vet nok nesten alt som skjer, selv om barna hennes ikke forteller henne det. Kanskje hun venter på at foreldrene dine skal" vokse opp"?

[Mimmy]

Ja jeg er myndig. Takk for svaret..

Har lest igjennom det jeg skrev en gang til, og hvis du oppfattet at jeg kanskje var sarkastisk når jeg spurte om du var myndig, så var det ikke meningen, det var ihvertfall ikke meningen å være spydig, bare å spørre. For hvis du ikke var myndig, så ville jo faren din hatt litt mere å si i saken, antakeligvis. Men selv da, så syns jeg fremdeles at åpenhet er det beste.

[Gjest ungoguerfaren]

1. Ikke gidd å heng deg opp i det med tanta di. Ikke vær så smålig at du ikke gidder kontakte henne før hun gjør det osv. Det er sånne prinsipp-opplegg som gjør livene våre unødvendig miserable.

2. Fortell faren din hva du savner og trenger, på en saklig rolig måte uten verken å klandre eller være jævlig. Og husk at han også har sine grunner for at han gjør som han gjør, selv om han BURDE. (Vi alle BØR et eller annet, men sånn er det ikke, og siden ingen er perfekte, skader det ikke å formidle ting på en ok åpen måte så alle vi uperfekte mennesker får en sjans! synes du han har fått mange nok allerede, prøv å formidle det på en annen måte.)

3. Synes du selv det er rett å informere farmoren din? Se litt i deg selv og vær i såfall ærlig med deg selv om hvorfor. Kan godt hende du gjør best i å skåne henne, ja.

4. Bruker du å svinge mye med humøret og være uforutsigbar? Det kan jo hende at tanta di innerst inne ikke følte seg rede for en sint/komplisert respons akkurat da. Eller det kan være noe helt annet, selvfølgelig. Kanskje er hun bare en overflatisk person. Kanskje trodde hun fra sitt ståsted at det var det riktige å gjøre. Men uansett, det der er en bagatell.

5. "Å ha psykisk lidelser er i min familie helt tabu. Det skal overhodes ikke snakkes om. Det er jo farlig å nevne at en i familien har problemer.,"

Da tilhører din familie til normalen i såfall...

"Skal det virkelig være sånn??"

Nei, men sånn er det. Det er lite som er som det skal være! Men vi har alle et ansvar for å snu denne trenden som best vi kan.

Kanskje blir du sint nå, men jeg vet hvor du kommer fra, jeg har bare kommet meg igjennom det og begynt å se ting på en annen måte. Begynt å ta ansvar og funnet mer effektive måter å handle på, sånn at det også blir lettere for alle de andre å forholde seg til meg. Og jeg har sluttet å forvente at alle oppfører seg som jeg synes de bør, og konsentrerer meg heller om hva jeg selv kan gjøre bedre.

[Mimmy]

1. Ikke gidd å heng deg opp i det med tanta di. Ikke vær så smålig at du ikke gidder kontakte henne før hun gjør det osv. Det er sånne prinsipp-opplegg som gjør livene våre unødvendig miserable.

2. Fortell faren din hva du savner og trenger, på en saklig rolig måte uten verken å klandre eller være jævlig. Og husk at han også har sine grunner for at han gjør som han gjør, selv om han BURDE. (Vi alle BØR et eller annet, men sånn er det ikke, og siden ingen er perfekte, skader det ikke å formidle ting på en ok åpen måte så alle vi uperfekte mennesker får en sjans! synes du han har fått mange nok allerede, prøv å formidle det på en annen måte.)

3. Synes du selv det er rett å informere farmoren din? Se litt i deg selv og vær i såfall ærlig med deg selv om hvorfor. Kan godt hende du gjør best i å skåne henne, ja.

4. Bruker du å svinge mye med humøret og være uforutsigbar? Det kan jo hende at tanta di innerst inne ikke følte seg rede for en sint/komplisert respons akkurat da. Eller det kan være noe helt annet, selvfølgelig. Kanskje er hun bare en overflatisk person. Kanskje trodde hun fra sitt ståsted at det var det riktige å gjøre. Men uansett, det der er en bagatell.

5. "Å ha psykisk lidelser er i min familie helt tabu. Det skal overhodes ikke snakkes om. Det er jo farlig å nevne at en i familien har problemer.,"

Da tilhører din familie til normalen i såfall...

"Skal det virkelig være sånn??"

Nei, men sånn er det. Det er lite som er som det skal være! Men vi har alle et ansvar for å snu denne trenden som best vi kan.

Kanskje blir du sint nå, men jeg vet hvor du kommer fra, jeg har bare kommet meg igjennom det og begynt å se ting på en annen måte. Begynt å ta ansvar og funnet mer effektive måter å handle på, sånn at det også blir lettere for alle de andre å forholde seg til meg. Og jeg har sluttet å forvente at alle oppfører seg som jeg synes de bør, og konsentrerer meg heller om hva jeg selv kan gjøre bedre.

Fullstendig uenig i at det ikke skal kunne la seg gjøre å være like åpen om psyk. lidelser, som det er naturlig å være om man hadde en fysisk lidelse. Og tror at folk flest ikke ønsker å bli "skånt" for å vite om at en i nær familie er syk.

Og hvis man forklarer det på en ærlig og rolig måte, så er det sikkert ikke skremmende heller.

[Gjest ungoguerfaren]

Fullstendig uenig i at det ikke skal kunne la seg gjøre å være like åpen om psyk. lidelser, som det er naturlig å være om man hadde en fysisk lidelse. Og tror at folk flest ikke ønsker å bli "skånt" for å vite om at en i nær familie er syk.

Og hvis man forklarer det på en ærlig og rolig måte, så er det sikkert ikke skremmende heller.

Jaha, det er da jeg også uenig i! Med visse unntak, that is. Og da tenker jeg ikke bare på psykisk sykdom.

Ville du f.eks, hvis din mor lå alvorlig syk på sykehuset, fortalt at du og mannen din som hun er utrolig glad i, skal skilles? Trenger hun ikke all mulig energi til å ha ro, tenke på seg selv, være harmonisk - og dermed ha størst mulig mulighet til å bli frisk? Hadde hun begynt å bekymre seg, tenkt og tenkt og tenkt, fått en sorgreaksjon, - ja, det hadde vel ikke akkurat pushet på helbredelsesprosessen.

Ta så en gammel bestefar, som har lett for å bekymre seg, og ikke vet hva godt han kan gjøre for sine barn og barnebarn. Han får vite at barnebarnet har havnet på sykehuset fordi han driver og kutter i seg selv. Er det noe han kan gjøre som han enda ikke har gjort? Mest sannsynlig ikke, annet enn å støtte såklart. Men barnebarnet er også svært aggresivt og ubehagelig å være rundt. Derfor vil foreldrene skåne bestefaren, og satser på at gutten kan holde seg litt unna til han har blitt litt friskere, sånn at ikke bestefar skal bli enda mer bekymret og lei seg. Han tok det jo i utgangspunktet svært tungt at barnebarnet hadde kuttet i seg selv, kunne ikke skjønne hvorfor noen kan gjøre noe sånt, og får en stor sorgreaksjon og skyldfølelse.

Jeg mener dermed det finnes unntak, hvor en person som på en eller annen måte (være seg alderdom el sykdom kombinert med en tendens til å bekymre seg og få dårlig samvittighet), bør skånes for slik informasjon - midlertidig eller permanent.

Ellers synes jeg selvsagt det bør bli mye større åpenhet rundt psykiske lidelser.

[Mimmy]

Jaha, det er da jeg også uenig i! Med visse unntak, that is. Og da tenker jeg ikke bare på psykisk sykdom.

Ville du f.eks, hvis din mor lå alvorlig syk på sykehuset, fortalt at du og mannen din som hun er utrolig glad i, skal skilles? Trenger hun ikke all mulig energi til å ha ro, tenke på seg selv, være harmonisk - og dermed ha størst mulig mulighet til å bli frisk? Hadde hun begynt å bekymre seg, tenkt og tenkt og tenkt, fått en sorgreaksjon, - ja, det hadde vel ikke akkurat pushet på helbredelsesprosessen.

Ta så en gammel bestefar, som har lett for å bekymre seg, og ikke vet hva godt han kan gjøre for sine barn og barnebarn. Han får vite at barnebarnet har havnet på sykehuset fordi han driver og kutter i seg selv. Er det noe han kan gjøre som han enda ikke har gjort? Mest sannsynlig ikke, annet enn å støtte såklart. Men barnebarnet er også svært aggresivt og ubehagelig å være rundt. Derfor vil foreldrene skåne bestefaren, og satser på at gutten kan holde seg litt unna til han har blitt litt friskere, sånn at ikke bestefar skal bli enda mer bekymret og lei seg. Han tok det jo i utgangspunktet svært tungt at barnebarnet hadde kuttet i seg selv, kunne ikke skjønne hvorfor noen kan gjøre noe sånt, og får en stor sorgreaksjon og skyldfølelse.

Jeg mener dermed det finnes unntak, hvor en person som på en eller annen måte (være seg alderdom el sykdom kombinert med en tendens til å bekymre seg og få dårlig samvittighet), bør skånes for slik informasjon - midlertidig eller permanent.

Ellers synes jeg selvsagt det bør bli mye større åpenhet rundt psykiske lidelser.

Ung og uerfaren, signerer du at du er. Men noen som har levd lenge, har massevis av erfaringer, på godt og vondt. Jeg syns det er svært nedlatende av deg, å tro at de ikke kan takle noen av livets brutale sannheter, når de tilmed får de presentert på en skånsom, saklig og rolig måte.

Kanskje bestemoren i dette tilfelle, allerede uroer seg, fordi hun ikke får besøk av barnebarnet så ofte som før, eller hun har snappet opp hint og dette fra øvrig familie. Og da er det kanskje godt å få høre sannheten.