Hentereise og nerver...

[Gjest oi]

Nå nærmer det seg med stormskritt at vi drar av sted, og nå har jeg nerver. Blir dette bra for hele familien? Tenk hvis vi ikke får skikkelige "foreldre-følelser" for barnet vår.

Tenk om barna våre ikke kommer til å like hverandre. Tenk, om tenk om...

Er det noen av dere andre som har fått noen merkelige kvaler rett før avreise?

[Hilla]

Å ja... jeg hadde mange av dem ;o) det er jeg sikker på er vanlig hos de fleste.

Da blir bare gleden desto større, når du ser at alt ordner seg ;o)

Lykke til..

[Noraførr]

Å jada, det der høres veldig kjent ut.

Jeg drømte om natta og tenkte desto mer på dag tid. Enn om .... hvis at .... hva om .... enn hvis ........

Drømte blant annet at vi var på utflukt i Kina, hvor barna fikk løpe rundt og leke med hverandre. Da vi skulle dra derfra så kjente jeg ikke igjen mitt eget barn!!

Du skal se at alle dine bekymringer blir gjort til skamme ...... sånn er det nemlig med de aller fleste bekymringene!

God tur på deres livs reise!

klem fra

[thaimor]

Midt i spenningen og forventningen var det mange "tenk om ditt, og tenk om datt..." På selve D-dagen (da vi møtte storebror første gang) var jeg proppfull av nerver og syntes ikke alt var like stas, men...... (og her kommer det fine)...det blir ubeskrivelig bra til slutt!

Med lillebror var følelsen en annen, da visste vi hvordan det kunne føles, og slappet helt av.

Tror det er godt for alle å vite at slike følelser er _helt_ normale. Det er verken en selv eller barnet det er noe "galt" med, men rett og slett en utladning av alle drømmer og forventninger.

Lykke til! Skriv noen ord her _etter_ hentereisa, da skjønner du hva jeg snakker om ;-)

[Mamta]

Vel skal jeg bli mamma for tredje gang om noen få uker, men jammen har det blitt noen våkenetter i det siste der alle om og hvis - tankene melder seg.

Det er nok helt normalt. Og jeg vet at alt kommer til å gå godt, selvom tilknytningen og tilpasningen med nytt barn i familien til tider kan være hard jobb.

Så, mest av alt gleder jeg meg vanvittig til å hente hjem vår tredje Gudegave....*sukk*

[ahg]

Nerver, ja - i hopetall!

De siste ukene før vi hentet vårt første barn i Kina (1998) trodde jeg at jeg skulle gå helt i spinn. Tankene og følelsene romsterte på høytrykk - opp og ned og fram og tilbake: «Hjelp, hva er det vi har funnet på! Hvordan skal dette gå?! Tenk om hun ikke vil like meg!»

Samtidig var jeg helt rusa ved tanken på at jeg ENDELIG skulle bli mamma - etter så mange år. Det virket for godt til å være sant.

Jeg hadde problemer med å sove om nettene de siste par ukene før vi dro.

Den dagen vi fikk gullet vårt, var nervene helt på høykant. Hadde knapt sovet om natten, måtte presse maten ned for å få spist, og holdt på å besvime de siste minuttene før overrekkelsen.

Det var en tøff overgang å få barn, men du verden så stolte vi var! Vi synes vi hadde fått det nydeligste vidunder på denne jord, og var helt fortapt fra første stund. Det er vi ennå!

Da vi hentet lillesøster 3 år senere, var jeg MYE roligere. Var helt behersket inntil de siste 2-3 timene før overrekkelsen (men da tok nervene litt av!). Hadde grublet på om det ville bli veldig slitsomt med 2 barn, og om de ville bli sjalu på hverandre, men ingen store svingninger som første gangen.

Lillegullet var akkurat like vidunderlig som storesøster. Sjalu var de på hverandre en god stund, og det ble selvfølgelig mer jobb med to barn. Men vi var positivt overrasket over hvor greit det gikk. Og det føltes bare så RIKTIG å være en familie på fire.

Følelsene dine er, som de andre også sier, helt normale.

God tur! GLED DERE!