Hva tror dere egentlig barnevernet driver med?

[Gjest Kanskje adoptivmamma]

Jeg har arbeidet i barnevernet i mange år, og har skrevet en rekke sosialrapporter for adopsjon. Nå er jeg selv i den situasjonen at jeg og min mann vurderer adopsjon, og i den forbindelse har jeg begynt og lese litt her på DOL. Og jeg må si at jeg blir veldig lei meg når jeg leser deres holdninger til barneverntjenesten. Det høres ut som om dere tror at vi med vilje er seine med sosialrapporten. Det blir kalt sendrektighet, og det blir sagt at slikt ville ikke blitt tolerert i det private næringsliv. Jeg har over 100 timer overtid så langt i år som jeg ikke får betalt for fordi det ikke finnes penger. Vi er alt for få saksbehandlere slik at alvorlige meldinger om rusmisbrukende foreldre eller 12-åringer som vanker på Oslo S blant hardbarka misbrukere m.m blir liggende lenge over fristen fordi vi ikke er nok folk og fordi vi har flere sykemeldinger. De fleste saksbehandlere er kjempeglade dersom de får en adopsjonssak fordi det heldigvis er noe helt annnet enn å dra hjem til familier hvor foreldrene sitter halvdopa og lar ungene gå for lut og kaldt vann. Men vi saksbehandlere får jo nesten aldri adopsjonssaker!! Så lenge myndighetene bevilger så lite penger til barnevernet er vi nødt til å prioritere de ordinære barnevernssakene, og vår ledelse har sagt rett ut at adopsjonssaker blir ikke prioritert. Vi går og håper på at noen adopsjonssøkere skal gå til avisen og fortelle om den lange ventetiden slik at politikerne innser at det må mer ressurser til. Vi jobbber "ræva" av oss i et av Norges mest utakknemlige yrker, og som en sa her tidligere, en av de arbeidsplassene hvor folk blir kortest i jobbene fordi arbeidspresset er så stort og fordi den psykiske belastningen er så stor. Jeg har sett på adopsjonssøkere som rimelig oppegående mennesker, men når jeg har lest her hvilke holdninger mange har så synes jeg det er fryktlig trist.

Jeg skjønner frustrasjonen over lange ventetider, men den underliggende holdnngen om at vi jobber seint og at slik sein jobbing tolereres kun i det offentlige synes jeg er blodig urettferdig.

Når det er sagt vil sikkert jeg bli like frustrert som dere over lang ventetid, men jeg vil iallefall ha respekt for dem som etterhvert kommer for å skrive rapporten og forståelse for at det er en grunn til at ting tar tid!!!

[stromme]

Vel, du sier det jo selv:

`Så lenge myndighetene bevilger så lite penger til barnevernet er vi nødt til å prioritere de ordinære barnevernssakene, og vår ledelse har sagt rett ut at adopsjonssaker blir ikke prioritert`.

Barnevernet er pålagt å skrive sosialrapportene våre, og da er det jammen ikke lett for oss heller å sitte på vår side og bli nedprioritert.

Skjønner at dere har tøffe saker å ta dere av, men det er nå en gang sånn at dere har fått adopsjonsakene også.

Kankje barnevernet bør ta opp med sine overordnede at denne oppgaven burde gis noen andre??

Personlig har vi slitt med manglende svar overhodet fra bv ved telefonhenvendelser.

Vi har gjentatte ganger fått beskjed om at de skulle ringe tilbake, så har det ikke skjedd.

Det er greit å måtte vente, bare man får et svar. Forvaltningsloven gjelder vel for oss også?

Er enig med deg i at bv ofte får mye på pukkelen her inne, men jeg tror faktisk en del av det er berettiget også.

Kanskje du får føle litt mer på det selv nå, om dere velger å adoptere.

Det er ikke morsomt å vente på hjemmebesøk i ett år ,når man så inderlig ønsker seg et barn.

Hvor lenge må dere vente på barnevernet?

[Vanedis]

Enig med deg. Jeg reagerer også på innlegg, der det kan virke ut som saksbehandlere ikke står på for å få jobben unna.

I begynnelsen ble jeg veldig irritert av å lese slikt. Har etterhvert lært meg å forstå at de ikke har forutsetninger for å skjønne hvordan arbeidssituasjonen vår egentlig er, og at barnevernsakene skal (lovpålagte frister) og bør prioriteres. Samtidig har jeg etter å ha lest her inne, samt hatt kontakt med flere søkere, fått ett innblikk i frustrasjonen som følger med ventetiden. Det som er viktig er at kommunene følger forvaltningsloven, og kan gi søkere svar på når de evt. kan starte.

For min del er jeg veldig i tvil om dette er en jobb som er verdt å satse på - jobber nå frilans, fordi jeg for tiden ikke orker tilbake til en slik arbeidssituasjon.

[Vanedis]

Vel, du sier det jo selv:

`Så lenge myndighetene bevilger så lite penger til barnevernet er vi nødt til å prioritere de ordinære barnevernssakene, og vår ledelse har sagt rett ut at adopsjonssaker blir ikke prioritert`.

Barnevernet er pålagt å skrive sosialrapportene våre, og da er det jammen ikke lett for oss heller å sitte på vår side og bli nedprioritert.

Skjønner at dere har tøffe saker å ta dere av, men det er nå en gang sånn at dere har fått adopsjonsakene også.

Kankje barnevernet bør ta opp med sine overordnede at denne oppgaven burde gis noen andre??

Personlig har vi slitt med manglende svar overhodet fra bv ved telefonhenvendelser.

Vi har gjentatte ganger fått beskjed om at de skulle ringe tilbake, så har det ikke skjedd.

Det er greit å måtte vente, bare man får et svar. Forvaltningsloven gjelder vel for oss også?

Er enig med deg i at bv ofte får mye på pukkelen her inne, men jeg tror faktisk en del av det er berettiget også.

Kanskje du får føle litt mer på det selv nå, om dere velger å adoptere.

Det er ikke morsomt å vente på hjemmebesøk i ett år ,når man så inderlig ønsker seg et barn.

Hvor lenge må dere vente på barnevernet?

Vedr.: "Barnevernet er pålagt å skrive sosialrapportene våre, og da er det jammen ikke lett for oss heller å sitte på vår side og bli nedprioritert.".

Samtidig er det ikke lett å være saksbehandler, når barnevernsakene har lovpålagte tidsfrister - og man allerede har mangel på ressurser til å få gjort denne jobben. Kommunen kan få mulkt, hvis ikke disse fristene blir overholdt.

Adopsjon har ikke lovpålagte frister på samme måten i forhold til frister, med unntak av at man skal følge forvaltningsloven med tilbakemeldinger.

Vedr.: "Kankje barnevernet bør ta opp med sine overordnede at denne oppgaven burde gis noen andre??".

Da jeg jobbet i bv ble det tatt opp, siden vi jobber med barnevernsaker som haster og som skal prioriteres(lovpålagt). Vi synes det er lite gøy med adoptivsøkere som er misfornøyde, samtidig som kommunen kan få bot pga overskridelser i forhold til fristene i barnevernsakene, samtidig som familier venter på avklaring i sine barnevernsaker.

Nå er det slik at pga man har så mye å gjøre, så strekker ikke tiden til å jobbe i forhold til ting man gjerne skulle ha endret på. Vi hadde nok med å få sakene unna. Da jeg sluttet hadde jeg f.eks. liggende skriving av journaler for ett år tilbake - i tillegg til sakene osv. Har hørt mange andre har hatt det på samme måten.

[ahg]

Fint at du skriver om hvordan det tar seg ut fra saksbehandlers side. Har ingen vanskeligheter med å tro på at dere er dynget ned med tøffe saker som bare må tas. Sett fra dette perspektivet kan adopsjonssaker virke «mindre viktig», og må derfor «tåle» å prioriteres ned.

Sett fra den andre siden: For de som adopterer føles det som ren tortur å måtte vente og vente på at barnevernet skal få laget sosialrapport. De fleste har allerede lengtet og ventet i mange år etter å bli foreldre, og har ofte vært igjennom tøffe nedturer med mislykkede ivf-forsøk, aborter osv. Det er da vanvittig frustrerende og nesten uutholdelig å måtte gå og vente på barnevernet i måned etter måned etter måned etter måned... og ikke få ordentlig svar, kanskje ikke få den behandlingen man faktisk har krav på, og ikke vite når sosialrapporten omsider skal bli ferdig. Jeg tror det er mye bedre å få en pålitelig dato et stykke fram i tid enn å gå og vente i det uvisse. Det å ikke vite er det verste, synes jeg.

Jeg er enig med deg i at det er urettferdig at dere saksbehandlere må lide for at ledelsen deres nedprioriterer adopsjonssaker. Og samtidig er det ikke så rart heller at frustrasjonen tyter ut når man venter og venter i det uvisse.

Jeg har forståelse for hvordan du opplever det, og jeg har veldig stor forståelse for hvordan adoptanter opplever det, siden jeg har adoptert to ganger selv.

Vi har selv vært veldig heldige. Vår kommune (i Akershus) var helt super. De prioriterte adopsjonssaker på like linje med andre saker, og våre to sosialrapporter var ferdig bare noen uker etter at vi tok kontakt med barnevernet. De fikk det altså til. De har sikkert mer enn nok barnevernssaker, og jeg tror ikke de har noen spesielt fete bevilgninger heller. Men de har altså fått det til å fungere veldig bra. Det er vel tross alt få adopsjonssaker i forhold til andre saker.

Hjertet mitt blør for de som må vente så umenneskelig lenge. Vår ventetid var jammen lang nok om vi ikke også skulle ventet i det vide og det brede på barnevernet. Jeg kjenner noen som har ventet i 2 år! Sånt går ikke an, synes jeg.

Hvorfor er det så stor forskjell på kommunene? Det er ikke så lett å forstå.

Jeg oppfatter deg dithen at vi adoptanter bør vende oppmerksomheten mot de bevilgende myndigheter og ledelsen, ikke dere saksbehandlere. Det er jeg enig i, så lenge det er åpenbart at det ikke er hos dere det svikter. Og samtidig er det kanskje ikke ALLTID slik? Jeg vet ikke.

Uansett, lykke til hvis dere selv velger å adoptere. Håper barnevernet der dere bor har en menneskelig saksbehandlingstid!

[Gjendine]

Det er faktisk noen av oss som også er fornøyd med barnevernet der vi bor, selv om ikke det kommer så tydelig frem her på DOL.

Selv har vi hatt to runder og siste gang "bestilte" vi sosialrapporten til den datoen vi hadde vært hjemme med førstemann i 1 år.

Selv tror jeg noe av frustrasjonen rundt barnevernet skyldes at vi blir behandlet så forskjellig. Noen opplever kort behandlingstid som jeg, mens andre får ikke svar og må vente i måneder - alt avhenger av hvor en bor. Det kjennes litt urettferdig.

[Vanedis]

Fint at du skriver om hvordan det tar seg ut fra saksbehandlers side. Har ingen vanskeligheter med å tro på at dere er dynget ned med tøffe saker som bare må tas. Sett fra dette perspektivet kan adopsjonssaker virke «mindre viktig», og må derfor «tåle» å prioriteres ned.

Sett fra den andre siden: For de som adopterer føles det som ren tortur å måtte vente og vente på at barnevernet skal få laget sosialrapport. De fleste har allerede lengtet og ventet i mange år etter å bli foreldre, og har ofte vært igjennom tøffe nedturer med mislykkede ivf-forsøk, aborter osv. Det er da vanvittig frustrerende og nesten uutholdelig å måtte gå og vente på barnevernet i måned etter måned etter måned etter måned... og ikke få ordentlig svar, kanskje ikke få den behandlingen man faktisk har krav på, og ikke vite når sosialrapporten omsider skal bli ferdig. Jeg tror det er mye bedre å få en pålitelig dato et stykke fram i tid enn å gå og vente i det uvisse. Det å ikke vite er det verste, synes jeg.

Jeg er enig med deg i at det er urettferdig at dere saksbehandlere må lide for at ledelsen deres nedprioriterer adopsjonssaker. Og samtidig er det ikke så rart heller at frustrasjonen tyter ut når man venter og venter i det uvisse.

Jeg har forståelse for hvordan du opplever det, og jeg har veldig stor forståelse for hvordan adoptanter opplever det, siden jeg har adoptert to ganger selv.

Vi har selv vært veldig heldige. Vår kommune (i Akershus) var helt super. De prioriterte adopsjonssaker på like linje med andre saker, og våre to sosialrapporter var ferdig bare noen uker etter at vi tok kontakt med barnevernet. De fikk det altså til. De har sikkert mer enn nok barnevernssaker, og jeg tror ikke de har noen spesielt fete bevilgninger heller. Men de har altså fått det til å fungere veldig bra. Det er vel tross alt få adopsjonssaker i forhold til andre saker.

Hjertet mitt blør for de som må vente så umenneskelig lenge. Vår ventetid var jammen lang nok om vi ikke også skulle ventet i det vide og det brede på barnevernet. Jeg kjenner noen som har ventet i 2 år! Sånt går ikke an, synes jeg.

Hvorfor er det så stor forskjell på kommunene? Det er ikke så lett å forstå.

Jeg oppfatter deg dithen at vi adoptanter bør vende oppmerksomheten mot de bevilgende myndigheter og ledelsen, ikke dere saksbehandlere. Det er jeg enig i, så lenge det er åpenbart at det ikke er hos dere det svikter. Og samtidig er det kanskje ikke ALLTID slik? Jeg vet ikke.

Uansett, lykke til hvis dere selv velger å adoptere. Håper barnevernet der dere bor har en menneskelig saksbehandlingstid!

Vedr.: "Hvorfor er det så stor forskjell på kommunene? Det er ikke så lett å forstå.".

Grunnen er at gjennomtrekket i enkelte kommuner er stort (pga arbeidsforhold, ressurser osv). I en kommune med få ansatte, vil man være veldig sårbar for slike utskiftninger.

Å jobbe med barnevernsaker er sjelden oversiktlig og lett å planlegge. Det oppstår ofte akuttsaker eller saker som skal til fylkesnemnda som krever jobbing "døgnet rundt" i en periode - og da blir annet arbeid utsatt for den saksbehandleren. Om dette skjer flere ganger enn "planlagt", så har denne kommunen et "problem - spesielt med få ansatte.

Enkelte kommuner velger å leie inn folk utenfra, for å skrive sosialrapporter - alt etter om de greier å finne midler til dette på budsjettet. Andre har ikke dette valget pga budsjettet er overskredet.

[flosshatt]

I adopsjonsprosessen vår er vi oss selv nærmest. Dvs at vi vil at ting skal gå fort fordi det er til vår fordel. Her inne på DOL kan vi fortelle om frustrasjon i forbindelse med sosialrapporten, eller andre ting vi er opptatt av - for her inne forstår de vi skriver for hva vi mener. Det betyr ikke at vi ikke forstår at barn som har det vondt SKAL og MÅ gå foran oss i bvtj, men at vi har et sted å snakke om ting. Vi kan også være uenige i måten ting blir gjort på mens vi er i sosialrapportperioden. Jeg tror alle her inne er så oppegående i hodet at de innerst inne skjønner hvorfor ting tar lang tid, men samtidig er i opprør fordi nå er det barnevern eller sosialkontor som har ansvar for rapportene, og da bør det prioriteres på en annen måte enn i dag.

[ahg]

Vedr.: "Hvorfor er det så stor forskjell på kommunene? Det er ikke så lett å forstå.".

Grunnen er at gjennomtrekket i enkelte kommuner er stort (pga arbeidsforhold, ressurser osv). I en kommune med få ansatte, vil man være veldig sårbar for slike utskiftninger.

Å jobbe med barnevernsaker er sjelden oversiktlig og lett å planlegge. Det oppstår ofte akuttsaker eller saker som skal til fylkesnemnda som krever jobbing "døgnet rundt" i en periode - og da blir annet arbeid utsatt for den saksbehandleren. Om dette skjer flere ganger enn "planlagt", så har denne kommunen et "problem - spesielt med få ansatte.

Enkelte kommuner velger å leie inn folk utenfra, for å skrive sosialrapporter - alt etter om de greier å finne midler til dette på budsjettet. Andre har ikke dette valget pga budsjettet er overskredet.

Fint å få vite mer om hvilke utfordringer dere står overfor i det daglige. Det gjør det lettere å forstå hvor skoen trykker, og hvor problemene ligger.

For meg virker det som om mange av dere saksbehandlere jobber mer eller mindre vettet av dere, og dere fortjener all den ros dere kan få for den innsatsen dere gjør. Det kan se ut som presset er nesten umenneskelig noen steder. Pass på helsa deres, tenker jeg da.

Samtidig hjelper det dessverre lite for de som venter og venter og venter og venter på å få sosialrapport. Klart man har forståelse for at barn i nød må hjelpes, men det gjør det ikke mindre slitsomt å vente.

Vi kan forhåpentligvis være enig om en ting: slik systemet fungerer i dag er det klart behov for endring til det bedre for alle parter!

[Vanedis]

Fint å få vite mer om hvilke utfordringer dere står overfor i det daglige. Det gjør det lettere å forstå hvor skoen trykker, og hvor problemene ligger.

For meg virker det som om mange av dere saksbehandlere jobber mer eller mindre vettet av dere, og dere fortjener all den ros dere kan få for den innsatsen dere gjør. Det kan se ut som presset er nesten umenneskelig noen steder. Pass på helsa deres, tenker jeg da.

Samtidig hjelper det dessverre lite for de som venter og venter og venter og venter på å få sosialrapport. Klart man har forståelse for at barn i nød må hjelpes, men det gjør det ikke mindre slitsomt å vente.

Vi kan forhåpentligvis være enig om en ting: slik systemet fungerer i dag er det klart behov for endring til det bedre for alle parter!

Takk )

Jeg forstår veldig godt deres utolmodighet - skulle ønske ting ikke var slik de er i enkelte kommuner. Jeg forstår også at det er vanskelig for utenforstående å helt skjønne hvilket press det ligger på enkelte saksbehandlere rundt omkring.

Det er ikke uvanlig å være utbrent i løpet av 3-4 år. Skulle ønske det ikke var slik men arbeidssituasjonen er for mange uholdbar. Jeg liker å jobbe med barnevernsaker, og jeg liker veldig godt å jobbe med adoptivsøkere, men vet ikke om dette er noe jeg vil satse på videre (var utbrent da jeg sluttet). For tiden jobber jeg frilans, og skriver sosialrapporter for kommunene rundt omkring. Det trives jeg veldig godt med.

Det vil alltid være rom for forbedringer, og det jeg tror enkelte "synder mot" er forvaltningsloven - ikke fordi de vil være vanskelig eller ønsker det, men pga av uvitenhet i forhold til hvilke rettigheter adoptivsøkere har.

[latinomama]

Har full forståelse for det vanvittige presset som barnevernet har i sin hverdag. Vet også at det ikke bevilges penger til konkret å skrive sosialrapporter samt at barnevernet blir heller ikke målt på behandlingstid i adopsjonssaker.

Med førstemann ventet vi i 15 mndr. før rapporten var ferdig. Nå i prosess nr. 2 ble vi til slutt lei av alle vage svar, og gikk til pressen. Det resulterte i innleie av saksbehandlere og vi fikk telefon om hjemmebesøk, dagen etter at vi var i avisen.

Forhåpentligvis hjalp det også saksbehandlerne at det ble satt press på kommunens ledelse via lokalpressen.

Venteklem fra

[Vanedis]

Har full forståelse for det vanvittige presset som barnevernet har i sin hverdag. Vet også at det ikke bevilges penger til konkret å skrive sosialrapporter samt at barnevernet blir heller ikke målt på behandlingstid i adopsjonssaker.

Med førstemann ventet vi i 15 mndr. før rapporten var ferdig. Nå i prosess nr. 2 ble vi til slutt lei av alle vage svar, og gikk til pressen. Det resulterte i innleie av saksbehandlere og vi fikk telefon om hjemmebesøk, dagen etter at vi var i avisen.

Forhåpentligvis hjalp det også saksbehandlerne at det ble satt press på kommunens ledelse via lokalpressen.

Venteklem fra

Veldig bra det ordnet seg for dere.

Litt på siden for dere, men noe som opptar meg... Skjevheten i samfunnet. De som venter på oss i forbindelse med barnevernsaker (eller sosialhjelp) har ikke de ressursene eller ønske om å gå til pressen, hvis sakene tar for lang tid eller de ikke får den hjelpen de ønsker.

Kan hende det vil hjelpe å gå til pressen med adopsjonssaker (tror det først og fremst vil hjelpe dere), men det er ikke sikkert at de folkevalgte gir økte bevilgninger til barneverntjenesten for det - mange kommuner sliter med økonomien, og ofte skjer kuttene først innen helse og sosial.

[Vanedis]

Vedr.: "Hvorfor er det så stor forskjell på kommunene? Det er ikke så lett å forstå.".

Grunnen er at gjennomtrekket i enkelte kommuner er stort (pga arbeidsforhold, ressurser osv). I en kommune med få ansatte, vil man være veldig sårbar for slike utskiftninger.

Å jobbe med barnevernsaker er sjelden oversiktlig og lett å planlegge. Det oppstår ofte akuttsaker eller saker som skal til fylkesnemnda som krever jobbing "døgnet rundt" i en periode - og da blir annet arbeid utsatt for den saksbehandleren. Om dette skjer flere ganger enn "planlagt", så har denne kommunen et "problem - spesielt med få ansatte.

Enkelte kommuner velger å leie inn folk utenfra, for å skrive sosialrapporter - alt etter om de greier å finne midler til dette på budsjettet. Andre har ikke dette valget pga budsjettet er overskredet.

Et lite tillegg:

Ansatte varierer også fra fylke til fylke, og det påvirker så klart. Her jeg bor så er man langt under landsgjennomsnittet med antall ansatte i bv i forhold til folketallet.

[Gjest Oslo boer, som håper hun kan bli mamma]

Et lite tillegg:

Ansatte varierer også fra fylke til fylke, og det påvirker så klart. Her jeg bor så er man langt under landsgjennomsnittet med antall ansatte i bv i forhold til folketallet.

Det kommer vel ikke bare av antall beboere. I så fall kan jeg ikke skjønne at vi brukte 14 1/2 måned.

[Gjest oslo boer, som håper hun blir mamma snart]

Takk )

Jeg forstår veldig godt deres utolmodighet - skulle ønske ting ikke var slik de er i enkelte kommuner. Jeg forstår også at det er vanskelig for utenforstående å helt skjønne hvilket press det ligger på enkelte saksbehandlere rundt omkring.

Det er ikke uvanlig å være utbrent i løpet av 3-4 år. Skulle ønske det ikke var slik men arbeidssituasjonen er for mange uholdbar. Jeg liker å jobbe med barnevernsaker, og jeg liker veldig godt å jobbe med adoptivsøkere, men vet ikke om dette er noe jeg vil satse på videre (var utbrent da jeg sluttet). For tiden jobber jeg frilans, og skriver sosialrapporter for kommunene rundt omkring. Det trives jeg veldig godt med.

Det vil alltid være rom for forbedringer, og det jeg tror enkelte "synder mot" er forvaltningsloven - ikke fordi de vil være vanskelig eller ønsker det, men pga av uvitenhet i forhold til hvilke rettigheter adoptivsøkere har.

Det er likt faktisk for alle.

Er det større grad av utbrenthet i Barnevern tjenesten?

I min bransje vet jeg også om mange.

[Vanedis]

Det kommer vel ikke bare av antall beboere. I så fall kan jeg ikke skjønne at vi brukte 14 1/2 måned.

Jeg vet ikke hvordan antall ansatte er i forhold til innbyggere i Oslo. Og om der er flere saker enn gjennomsnittet osv.

Det var heller ikke poenget.

Poenget var å gi en årsaksforklaring hvorfor det er ulik saksbehandlingstid rundt omkring i kommunene. Det er mange grunner - og at grunnene finnes... Saksbehandlere rundt omkring i landet sitter ikke å tvinner fingerer og lar adoptivsøkere vente...

[Vanedis]

Det er likt faktisk for alle.

Er det større grad av utbrenthet i Barnevern tjenesten?

I min bransje vet jeg også om mange.

Jeg vet ikke hvordan det er i din bransje, men Barnevernets utviklingssenter viste til for noen år siden at snittet var ca. 3 år - før man sluttet.

Hvordan er det i din bransje?

[Vanedis]

Jeg vet ikke hvordan det er i din bransje, men Barnevernets utviklingssenter viste til for noen år siden at snittet var ca. 3 år - før man sluttet.

Hvordan er det i din bransje?

Eller hos andre adoptivsøkere...

For lenge er snittet i deres jobb/bransje? Hva er vanlig?

[stromme]

Til deg som skrev hovedinnlegget.

Du har fått mange svar, men gir ingen kommentarer tilbake (ser Vanedis svarer, men det er ikke helt det samme når det var du som skrev hovedinnlegget).

Jeg kunne tenke meg å lese dine synspunkter på svarene jeg......

[Gjest Kanskje adoptivmamma]

Jeg har ikke lest her inne siden jeg skrev innlegget i går kveld, og ble imponert over alle svarene. Dette bkrefter heldigvis det jeg trodde i utgangspunktet, nemlig at adoptivsøkere er fornuftige mennesker. Dere har tatt poenget mitt, nemlig "don`t shoot the messenger". Med andre ord, når dere endelig får en saksbehandler er det ikke den sin feil at ventetiden er så lang, og at vi er alminnnelige mennesker vi også som selvsagt ikke setter pris på misfornøyde "kunder". Ventetider osv. er et stort problem som ligger på et høyere nivå enn den enkelte barnevernsarbeider.

Når det er sagt er jeg jo selvsagt ikke dummere enn at jeg også vet at i min egen yrkesgruppe finnes det mennesker som ikke alltid gjør kloke ting, som glemmer og svare, som behandler folk med for lite respekt osv. Men jeg håper jo at dere som har negative erfaringer på det området ikke er i flertall. Det er helt soleklart at det oppleves ekstremt urettferdig at en kommmune har sosialraporten klar en måned etter at man tok kontakt, mens en annen trenger et år før de i det hele tatt kommer i gang. Jeg synes dette er en jobb som lokalavdelingene bør gripe fatt i fordi søkere er så sårbare ofte at belastningen med å gå til Fylkesmann, avis e.l. blir for stor.

Grunnnen til at jeg skrev innlegget var ikke for å rettferdiggjøre lang ventetid, men fordi jeg ble såret av holdningen jeg har oppfattet noen har som går på at de tror vi sitter og tvinnner tommeltotter og trenerer sakene med vilje! Men hledigvis har jeg tatt feil når jeg trodde at flertallet hadde denne holdningen.

Dersom vi bestemmer oss for adopsjon har jeg forstått det slik at i bydelen hvor vi bor er det 3-6 måneders venting.