Mørk tunnell -ingen lys i sikte... *LANGT!*

[Mumlegåseegg]

Jeg har alltid vært en "sterk" person. En som lytter og støtter andre, uansett hvilke problemer de måtte ha. Jeg har ikke latt meg knekke av noe.

Nå har jeg utviklet en grusom angst. Jeg tør ikke ta telefonen når den ringer. Jeg har angst for å gå ut blandt folk. Jeg kan plutselig begynne å gråte, eller få pusteproblemer, eller raserianfall for bagateller.

Jeg finner ingen glede i livet lenger, jeg har et sterkt dødsønske, men vet at det er egoistisk med tanke på mine tre barn, som jeg elsker over alt i hele verden.

Jeg eier ikke matlyst, medmindre jeg får maten servert, så spiser jeg ikke lenger, heller. Alle bemerker hvor tynn jeg har blitt. Selv om jeg kan merke at jeg er sulten, orker jeg ikke å lage mat, ikke å spise, heller.

Hodepinen som før var periodisk, er nå blitt kronisk. Det samme er den overveldende trettheten; jeg er så uendelig sliten, men får ikke sove før langt på natt...

Ting tårner seg opp for meg; jeg klarer ikke å holde huset i orden, ikke meg selv heller, for den saks skyld. Jeg som ikke engang kunne hente posten uten å ha sminket og stelt meg på håret først, kan nå gå med fett hår, uten sminke og med skitten bukse i dagesvis...

Jeg føler meg stygg, mislykket og ubrukelig. Jeg er en omvendt Kong Midas -alt jeg tar i, blir til dritt.

Huset jeg leier, må jeg flytte fra, fordi leietakeren i u-etg. ikke betaler husleien, og jeg har ikke råd til å betale for hennes del. Har satt i gang prosess med namsmann og utkastelse, men det hjelper ikke, ting tar tid... Og huseieren vil ikke vente lenger.

Butikken min er konkurstruet. På ett år har gjelden vokst seg sinnsykt stor (iallefall for meg, ca. 250.000) pga. en investor som gikk konkurs rett før jeg skulle åpne butikken, men som ikke sa fra før lenge etterpå, og pga. sviktende kundemasse pga. et butikksenter som har fått utssatt åpningen 11 ganger siden i fjor, og fremdeles ikke har åpnet... (Jeg åpnet i November -senteret skulle åpne i påsken, men har ennå ikke åpnet.)

Kreditorene peser, sosialkontoret nekter å hjelpe, jeg har ikke mulighet til lån, pga. gjeld og negativ personinntekt i fjor.

Det er ikke tvil om hvor depresjonen jeg er inne i, kommer fra!

Men det hjelper svært lite å vite det, for det løser ingen ting. Jeg har forsøkt å maile min regnskapsfører, og forklart situasjonen, men får ikke hverken svar eller hjelp fra den kanten, heller.

Livet har blitt et helvete for meg, smilet og latteren sitter langt inne.

Jeg føler at jeg ikke klarer mer snart, men allikevel står jeg opp hver morgen, og åpner butikken. Når butikken stenger, drar jeg og vasker på ekstrajobben min. Så er det i seng, og det samme gjentar seg dagen etter.

Tankene gnager, jeg har ingen å snakke med. Alle tror jeg er så vellykket i alt jeg foretar meg, dermed er det heller ingen som tar meg på alvor når jeg forsøker å forklare hvordan JEG har det nå...

Jeg har alltid foraktet de som av en eller annen grunn tar sitt eget liv -har ment at de velger den letteste utveien. Og det står jeg ved, men nå ser jeg hvor fristende det hadde vært å velge letteste utvei akkurat nå...

[Gjest eval]

Kjære Mumlegåsegg: du MÅ finne en måte å spare krefter på. Du bare MÅ! Du har det veldig tøft nå, men dette er ingenting mot hvordan det blir hvis du tapper deg helt for krefter. Det går an å komme i en mye verre tilstand, en tilstand hvor man ikke bare unngår å ta telefonen, men hvor man ikke forstår det som sies i telefonen hvis man prøver, det er bare en lyd-grøt. Osv osv. Jeg skal spare deg for resten av detaljene.

Du synes sikkert jeg skremmer deg nå, men jeg vet om folk som skulle betalt store summer for å ha blitt skremt til å stoppe da de ikke hadde det verre enn deg!

Fortell dine omgivelser at du er begrunnet redd for å bli alvorlig syk, finn deg en lege som har greie på saken og støtter deg i det (ikke alle leger gjør det) Bruk han som sparringspartner for å finne lsøninger. Jo trøttere man blir, jo verre blir det å finne løsninger selv.

Hvis du spiser lite, spis i alle fall så sunt du kan klare! Få i deg vitaminer og omega3 osv, sjekk blodprosenten, når motoren går på rallyfart må du ha superoktan på tanken.

Prøv å finne måter å avreagere på - gråte til trist musikk, lett mosjon eller annet etter din interesse.

Dette vil du finne en vei ut av!

[Gjest ungoguerfaren]

1. Antidepressiva!! Evt støtteterapi. Hvor: Legen.

2. Ta tak, ikke mail til alle de folka, men ring, eller oppsøk dem direkte. Snakk med tydelig stemme, forlang ting av dem! hvis ikke kommer du til å fortsette å stå nederst på lista, og alle som vet å snakke for seg kommer til å snike seg før deg. Du har greid å åpne butikk, da greier du å snakke høyt og tydelig og kreve, også.

3. Hun i kjellern hiver du ut, ring politiet hvis oppsigelsesfristen har gått ut. Skaff en ny leieboer hvis det er lett (i det minste prøv), da har du en mulighet for å bo videre.

4. Slekt, venner - hvis du har noen, allier deg med dem og si hva du trenger.

[Gjest flammefugelen]

For meg kan det høres ut som at du er utbrendt.Kanskje et tema du kan ta opp med legen din?

Uansett anbefaler jeg deg å søke om hjelp , nå.

Slik som dette kan du jo bare ikke gå rundt å ha det.

Ønsker deg lykke til...

Med vennlig hilsen

[Mor pus]

Hei Mumle....

Det er ingen lett situasjon du er havna oppi. Det må jo være noen du kan søke støtte hos. Familie eller noe i den dura. Du nevner ingen mann i ditt innlegg så jeg må gå utfra at du er alene. Har selv vært i samme bås, og lært at rømme er en dårlig vei ut av probleman Du må bare stå på. Spis bit for bit og ta rotta på dem. Tror at du skal ringe til de som har med regningene dine å gjøre, eller få noen til å gjøre det for deg! Bedr ænn mail

Stå på!

[Steinbukken1365380605]

Vet hvordan du har det. Har selv vært i samme situasjon. Det eneste som holdt meg oppe, var tanken på at man har et ansvar for ungene.

Jeg brukte lang tid på å komme på bena. Men det gikk til slutt.

Råder deg på det sterkeste til å finne et menneske du stoler på, gjerne en lege, som du kan snakke med. I tillegg, vil jeg råde deg til å søke kontakt med noen du er trygg på som ikke selv har problemer. Det er langt nyttigere, enn å oppsøke dem som har problemer selv. Lykke til!