Jeg pleier å være sterk - laaangt

[Gjest fremdeles i sjokk]

Jeg er av den typen som "takler alt" og svarer "det går bra" uansett. Og jeg har taklet utrolig mye og det går jo bra, i det store og hele.

Nå har jeg imidlertid fått meg en knekk. For et år siden ble mannen min operert for hjernesvulst. Den var ondartet, men av den snille typen og alt har gått bra så langt. Svulsten ble oppdaget pga en nesten-ulykke i bil, der mannen min ble borte i et mildt epilepsi-anfall. Vi trodde han hadde sovnet bak rattet, men siden han hadde hatt flere "angstanfall" med bevissthetstap (han pratet med meg men husket ingenting etterpå) over flere måneder, nektet jeg han å kjøre bil før han hadde vært hos legen og sjekket tingene ut. Han måtte gi seg og det var på høy tid at svulsten ble oppdaget. Den var stor og blokkerte delvis for spinalvæsketilførselen til sentralnervesystemet.

Dette skjedde i oktober/november i fjor og jeg ble alene med en treåring, som nesten var døv pga ørebetennelser på den tiden og som forøvrig fikk både omgangssyke og øyekatarr mens mannen min lå på sykehuset. Jeg måtte kjøre rundt med begge to til diverse leger og tilstelninger (lysfesten i barnehagen var en påkjenning). I tillegg til disse praktiske stressmomentene, kom den psykisk påkjenningen: "er svulsten operabel", "kommer han til å dø", "må han ta cellegift", "hvordan skal jeg forklare dette til min datter"?

Jeg holdt meg sterk for min datter. Fikk ti dager velferspermisjon, men tok kun ut fem som jeg trengte for å dekke inn avspasering som jeg hadde brukt til å frakte mann og barn rundt om kring, og for å få barnehageleveringskabalen til å gå opp. Det gikk jo bra med meg, så jeg følte ikke at jeg kunne ta ut de siste fem... Jeg var sliten, ja, men det gikk helt fint! Dette er meg i et nøtteskall.

Vi har engstet oss foran hver kontroll, men så langt har alt sett fint ut. Men så falt bomben. Vi hadde lagt oss mandag kveld og slukket lyset og sagt god natt. Mannen min begynte å svelge og uffe seg, så jeg spurte hva det var. Først ikke noe svar, så fikk jeg til svar at alt var bra, men at han ikke hadde merket at jeg hadde tatt på han. Jeg fikk en skremmende deja vu-følelse, men slo den fra meg. Plutselig snudde han seg over på ryggen, men svarte ikke da jeg snakket til han. Jeg slo på lyset og fikk se mannen min ligge der omtrent i bro, med øynene langt opp i panna og helt fjern. Forestill deg at du våkner av et mareritt og slår på lyset for å berolige deg selv og våkne fra marerittet, bare for å oppdaget at marerittet er virkelighet!

Jeg spratt opp for å ringe legevakta, men fikk opptattsignal. Imens begynte mannen min å få kramper og skremmende strupelyder. Jeg løp over til naboen og fikk med meg dem og ringte 113. Samtidig var jeg livredd for at vår datter på 3 år skulle våkne. Jeg hadde aldri sett et generalisert epilepsianfall før, og jeg trodde mannen min ble kvalt foran øynene mine uten at jeg kunne hjelpe for det. Han hadde kramper i 15 minutter. Når han roet seg, kledde jeg på han (det var som å kle på en baby, han var helt borte) og han så på meg med store forundrede barneøyne. Han husket ingenting og skjønte knapt hvor han var.

Han ble kjørt til sykehuset og den mest nærliggende skremmende tanken var:"har svulsten kommet tilbake?" Nå ser det lovende ut, men skrekken sitter igjen i meg. Jeg har søvnproblemer og hver gang jeg hører mannen min endre pustemønster, stivner jeg til i skrekk. Jeg har fått det litt på avstand og greier nå å sovne når han har sovnet ordentlig, men jeg merker at jeg har lite å gå på. Tårene er ikke langt unna (men jeg er selvbeherskelsen selv, så få får se det), og jeg føler meg tømt for energi. I tillegg går vi og venter på at han skal bli grundigere undersøkt uti desember en gang.

Føler at jeg må ta meg sammen og komme tilbake til hverdagen. Jeg må jo bare lære å leve med dette, men jeg er så utrolig sliten! Sliten av å være sterk hele tiden. Er på jobb igjen i dag, for jeg sover tross alt nesten 6 timer om natten nå, og er jo ellers frisk. Skrekken sitter i meg og må sikkert ha tid på å blekne og det kan jeg jo ikke vente på. Jobben og hverdagen kaller. Jeg vil ikke kunne la mannen være alene med datteren vår, så nå har vi ett førerkort og en barnevakt. Jeg har rett og slett ikke tid til være svak nå......

Det praktiske helt håndterbart, men jeg sliter med at jeg ikke kan komme over dette fort nok, og at mannen min, som ikke husker det hele, har vanskelig for å virkelig skjønne min side av saken. Han prøver, men alt er litt fjernt for han. Og han er jo vant til at jeg er klippen....

Jeg er redd for at mannen min skal bli for sliten, få for lite søvn og bli stresset psykisk og fysisk, for det kan utløse et nytt anfall.....

Jeg føler meg helt fanget og vil helst glemme alt! Er jeg normal, vil dette gå over? Vil jeg kunne slappe av igjen? Er jeg hysterisk? Jeg klarer ikke la være å engste meg for at han kan få et nytt anfall heller!

[Gjest medsøster]

Du har jamen mye å stri med. Kanskje du kunne snakket litt med legen din og fått en sykemelding? Ingen er tjent med at du sliter deg ut i den situasjonen du er i nå.

Jeg er selv en såkalt "sterk" kvinne som har gått på flere smeller fordi jeg vil være så flink og sterk og leve opp til alle forventingene rundt meg. Men så kommer smellet - og du møter veggen.

Det å være pårørende til en alvorlig syk person er tøft. Min samboer fikk kreft for noen år siden, og det å stå på sidelinjen og ikke vite tok voldsomt på. Samtidig forventet han at omgivelsene at jeg skulle stille opp 200%, vise forståelse for alle humørsvigningene, bare gi og gi uten å få noe tilbake. Han endret adferden sin og ble en grinebiter (forståelig nok?), men jeg skulle bare ta imot og ikke krangle (mannen kunne jo dø.....).

Det forundret meg i ettertid at ingen så meg og det jeg slet med. Ingen brydde seg om min redsel for å bli alene, ingen så at jeg måtte gjøre dobbelt arbeid og tåle dobbelt så mye som før. Ingen tenkte på hvordan det er å sitte på venterommet og være prisgitt den informasjonen min samboer ville gi meg.

Så jeg skjønner du har det tøft. Du skal tillate deg å være svak, gråt når du kan. Kanskje hel eller delvis sykemelding er det beste, gå turer eller annet du liker, sørg for at du får tid til bare deg selv!

[Gjest medmenneske]

Tror du har krav på sykemelding, for det kan man få ved mindre alvorlige tilfeller.. ta vare på deg sjøl og husk at du ikke er alene...

[Gjest fremdeles i sjokk]

Tror du har krav på sykemelding, for det kan man få ved mindre alvorlige tilfeller.. ta vare på deg sjøl og husk at du ikke er alene...

Tusen takk! Du har nok rett i at jeg kunne fått en sykemelding. Jeg har bare så altfor vanskelig for å slippe ansvaret på jobben. Jeg prøver å tenke at jeg ikke er uunnværlig, men så kommer jeg på jobb i dag og oppdager at hvis ikke jeg hadde kommet i dag, ville det blitt krise imorgen. Ingen har steppet inn og gjort det som MÅ gjøres for at morgendagen skal kunne gjennomføres!

Jeg ser hvordan det går noen dager, så skal jeg vurdere det. Jeg er temmelig sliten nå etter noen timer på jobb. Søvnmangelen merkes ...

[Gjest fremdeles i sjokk]

Du har jamen mye å stri med. Kanskje du kunne snakket litt med legen din og fått en sykemelding? Ingen er tjent med at du sliter deg ut i den situasjonen du er i nå.

Jeg er selv en såkalt "sterk" kvinne som har gått på flere smeller fordi jeg vil være så flink og sterk og leve opp til alle forventingene rundt meg. Men så kommer smellet - og du møter veggen.

Det å være pårørende til en alvorlig syk person er tøft. Min samboer fikk kreft for noen år siden, og det å stå på sidelinjen og ikke vite tok voldsomt på. Samtidig forventet han at omgivelsene at jeg skulle stille opp 200%, vise forståelse for alle humørsvigningene, bare gi og gi uten å få noe tilbake. Han endret adferden sin og ble en grinebiter (forståelig nok?), men jeg skulle bare ta imot og ikke krangle (mannen kunne jo dø.....).

Det forundret meg i ettertid at ingen så meg og det jeg slet med. Ingen brydde seg om min redsel for å bli alene, ingen så at jeg måtte gjøre dobbelt arbeid og tåle dobbelt så mye som før. Ingen tenkte på hvordan det er å sitte på venterommet og være prisgitt den informasjonen min samboer ville gi meg.

Så jeg skjønner du har det tøft. Du skal tillate deg å være svak, gråt når du kan. Kanskje hel eller delvis sykemelding er det beste, gå turer eller annet du liker, sørg for at du får tid til bare deg selv!

Kjenner meg igjen, ja. "Du er jo så sterk, du", fikk jeg høre, og så fikk jeg gjerne høre hvor ille dem hadde det. Heldigvis har jeg familie og venner som er til stor hjelp, hvis jeg bare kunne bli litt flinkere til å ta imot det....

Jeg er temmelig pumpet etter noen timer på jobb, men jeg må holde ut denne uken da det skal foregå noe som ingen andre kan steppe inn på. Så får jeg se hvordan det føles i slutten av uken.

Tusen takk for all omtanke!

[Dorthe]

Jeg håper du klarer å finne fram reserven. Stå på og ta i mot den hjelpen du blir tilbudt.

Lykke til og god bedring til mannen din.

[amtyst]

Jeg håper du klarer å finne fram reserven. Stå på og ta i mot den hjelpen du blir tilbudt.

Lykke til og god bedring til mannen din.

Tusen takk! Jeg skal nok ri av stormen denne gangen også, men jeg føler meg litt tom akkurat nå.

Hjelpen befinner seg en del mil unna, så det er ikke så lett å si "ja takk", men blir det riktig ille, så skal jeg gjøre det :-)

[Gjest uten signatur]

Jeg var der du er nå for noen år siden. Dvs jeg hadde ansvaret for mine syke foreldre, men det er vel anda verre å bo sammen med den som er syk. Jeg hadde full jobb og små barn ved siden av.

Jeg vil bare si, sykmeld deg så du får hentet deg inn. IKKE prøv å vær flink nå. Slike påkjenninger er det viktig å hente seg inn fra. De psykiske er som sagt verst. Ta hensyn til deg selv. Du MÅ det. Ellers ender du som meg. Ufør. Sånn, da er du advart. Det er en HELT normal reaksjon du har forøvrig.

[Gjest uten signatur]

Tusen takk! Du har nok rett i at jeg kunne fått en sykemelding. Jeg har bare så altfor vanskelig for å slippe ansvaret på jobben. Jeg prøver å tenke at jeg ikke er uunnværlig, men så kommer jeg på jobb i dag og oppdager at hvis ikke jeg hadde kommet i dag, ville det blitt krise imorgen. Ingen har steppet inn og gjort det som MÅ gjøres for at morgendagen skal kunne gjennomføres!

Jeg ser hvordan det går noen dager, så skal jeg vurdere det. Jeg er temmelig sliten nå etter noen timer på jobb. Søvnmangelen merkes ...

Det er det EN ting å si til! Hvis de ikke har rutiner som redder situasjonen hvis folk blir syke, så MÅ noen bli syke for at de skal skjønne alvoret. Ellers er det misbruk av ansatte.

[Fane]

ser du har fått fine råd om sykemld og sånt og det er nok lurt, men jeg lurer på om du vet nok om epilepsi og anfallene? Kanskje om noen kunne sette seg ned med deg å fortelle hva som skjer under anfall, at det ser mye, mye værre ut enn det er så kanskje noe av angsten for at ett nytt anfall blir borte?

Jeg vet at det er grusomt og se på, og i mange tilfeller skader de seg ganske mye under anfall det er vondt å se på og vanskelig å gjøre noe med (annet enn å beskytte hode som best man kan.)

Har han ikke fått noen medisiner du kan gi når han får anfall? Da får dere sikkert det under undersøkelsen i desember. Kanskje det blir litt lettere for deg da?

Du sliter deg ut av å gå å være redd for neste anfall, håper noen kan hjelpe deg med å bli kvitt den angsten, da blir ting kanskje litt bedre og du får kanskje nok søvn?

Det var leit dette her vet ikke hva jeg skal si..... stå på! og lykke til!

[Gjest eval]

Jeg var der du er nå for noen år siden. Dvs jeg hadde ansvaret for mine syke foreldre, men det er vel anda verre å bo sammen med den som er syk. Jeg hadde full jobb og små barn ved siden av.

Jeg vil bare si, sykmeld deg så du får hentet deg inn. IKKE prøv å vær flink nå. Slike påkjenninger er det viktig å hente seg inn fra. De psykiske er som sagt verst. Ta hensyn til deg selv. Du MÅ det. Ellers ender du som meg. Ufør. Sånn, da er du advart. Det er en HELT normal reaksjon du har forøvrig.

Jeg er helt enig med "uten signatur". Hva skjer hvis du sykmelder deg? Er det noen som dør eller blir uføre for flere år? Det kan du bli, man forstår ikke alltid hvor nær stupet man er. Jeg har selv vært i situasjonen "jeg KAN bare ikke sykmelde meg nå". Når man går på en skikkelig vegg og blir liggende nede, lenge, lurer man på hva det var som var så viktig den gangen.

Hva vil skje med barna dine hvis du også blir liggende? Vil jobben takke deg for et slikt offer?

[Gjest midt oppi det, og ventet for lenge]

Jeg er helt enig med "uten signatur". Hva skjer hvis du sykmelder deg? Er det noen som dør eller blir uføre for flere år? Det kan du bli, man forstår ikke alltid hvor nær stupet man er. Jeg har selv vært i situasjonen "jeg KAN bare ikke sykmelde meg nå". Når man går på en skikkelig vegg og blir liggende nede, lenge, lurer man på hva det var som var så viktig den gangen.

Hva vil skje med barna dine hvis du også blir liggende? Vil jobben takke deg for et slikt offer?

Tiltredes !