Uten føleser ?

[Gjest Kald som is]

Uten føleser ?

Jeg sliter med ettervirkninger etter overgrep og incest, men klarer meg bra i hverddagen.( Går på ad.)

Det jeg synes er skummelt er hvor kald jeg har blitt...jeg er koselig, omgjengelig og får lett folk i tale og i latter rundt meg...ukjente.

Men jeg er blitt så kald.

Har en type som jeg har rotet frem og tilbake med i snart to år...dvs.det er meg som ødelegger hele tiden, han har fridd, vil kjøpe svær gård sammen og sier han elsker meg høyt, og at han kan se de gode sidene i meg og at jeg ikke kan noe for det vonde jeg føler og viser.

Altså en skikkelig catch.

Når han ikke er her kan jeg savne ham, glede meg til han kommer, glede meg til sex og så videre.

Men så fort han kommer inn døra så snur det, jeg synes han er barnslig, gjør lite, klarer ikke sex med ham, jeg er direkte avvisende og kald og jeg skammer meg dypt over meg selv mange ganger, men klarer ikke styre meg.

Han har grått mange ganger når han har dratt, han har holdt rundt meg og skikkelig grått...og jeg kjenner ikke noe røre seg liksom. Det er som om at jeg kan se folk har det vondt uten at det afficerer meg. Jeg synes jo synd om dem, og trøster og greier men det leer seg ikke i hjertet mitt.

Jeg føler også en redsel for å binde meg...akkurat som om hvis jeg flytter sammen med noen så er det liksom ikke flere steg å gå. Samme med jobb, blir deprimert og føler at livet har stoppet opp, er ikke noe mere å åppnå liksom.

Herremin...er det noen som kjenner seg igjen ? Er det noen som har tatt hull på denne isen...jeg gråter aldri jeg.

Vil jeg forbli så kald alltid, eller er det håp om å mykne til etterhvert. Det er kun ovenfor barna mine jeg kan kose og klemme med hjertet og føle en overveldende kjærlighet.

( Har gått til psykolog uten hjelp, tok psykomotorisk fysioterapi og det var bedre, men måtte slutte forde jeg ikke fikk hjelp av t.kontoret)

Er dette normalt ?

[cathlin]

Psykomotorisk/kroppsorientert terapi. hvorfor ikke prøve å fortsette med dette? Hvor lenge gikk du?

[Gjest tod]

Ut fra den bakgrunnen du beskriver, med overgrep, kan man si at dette er en normal reaksjon. Det er ikke rart at du har vanskelig for å slippe folk innpå deg når du har opplevd å bli misbrukt av nære tillitspersoner.

Dette betyr ikke at du er uten følelser. Tvert imot betyr det antakelig at du bærer på så sterke følelser (f.eks. sorg og sinne) at du beskytter deg mot disse ved å distansere deg fra andre. Kanskje distanserer du deg også fra egen kropp, fordi det å kjenne på følelser i kroppen kan bli for sterkt. At du følte det hjalp med psykomotorisk fysioterapi kan underbygge dette.

Regelmessig yoga og/eller meditasjon kan også være gode metoder for å få bedre kontakt med kroppen, å lære seg å være i kroppen. Ellers tror jeg det er viktig å bearbeide traumer verbalt også, men da må en også være i stand til å kjenne på følelsene. Kanskje var ikke psykologen du gikk til den rette for deg og din problematikk, du kan jo be om en ny henvisning, kanskje ringe rundt til ulike psykologer og høre hva slags metoder de bruker og se om du kan finne noe som du føler passer deg.

For øvrig kjenner jeg meg igjen i mye av det du skriver, så du har min medfølelse, i ordets mest konkrete forstand.

[Gjest Kald som is]

Ut fra den bakgrunnen du beskriver, med overgrep, kan man si at dette er en normal reaksjon. Det er ikke rart at du har vanskelig for å slippe folk innpå deg når du har opplevd å bli misbrukt av nære tillitspersoner.

Dette betyr ikke at du er uten følelser. Tvert imot betyr det antakelig at du bærer på så sterke følelser (f.eks. sorg og sinne) at du beskytter deg mot disse ved å distansere deg fra andre. Kanskje distanserer du deg også fra egen kropp, fordi det å kjenne på følelser i kroppen kan bli for sterkt. At du følte det hjalp med psykomotorisk fysioterapi kan underbygge dette.

Regelmessig yoga og/eller meditasjon kan også være gode metoder for å få bedre kontakt med kroppen, å lære seg å være i kroppen. Ellers tror jeg det er viktig å bearbeide traumer verbalt også, men da må en også være i stand til å kjenne på følelsene. Kanskje var ikke psykologen du gikk til den rette for deg og din problematikk, du kan jo be om en ny henvisning, kanskje ringe rundt til ulike psykologer og høre hva slags metoder de bruker og se om du kan finne noe som du føler passer deg.

For øvrig kjenner jeg meg igjen i mye av det du skriver, så du har min medfølelse, i ordets mest konkrete forstand.

Tusen takk for svar.

Ja, det er ikke lett.

Jeg har prøvd å gjøre som trygdekontoret har bedt om, gikk til psykologen i et års tid, det kostet meg over 10 000.-

Har også vært til utredning...ikke noen skumle diagnoser, depresjon, angst, dissosierer osv. Samarbeider bra men distansierer meg, viser noen "skader" etter overgrepene, dvs.motorisk ol.

Ble anbefalt psykomotorisk forde de mente jeg hadde problemer med å knytte meg og at isteden for å få tillit til en psykolog kunne jeg distansiere meg.

Gikk til pysioterapi en femten ganger, men da var det liksom ikke bra nok behandling for trygdekontoret og de kappet trygden min for tredje gang.

Behandleren min på sykomot. så at jeg var et tydelig overgrepsoffer, jeg tok imot at han kløp meg det hardeste han kunne bla.

Han var veldig overrasket over den rake holdningen min og sa at det tydet på en stor styrke. Hadde jeg ikke hatt den kunne jeg godt vært en aav de som bakket under sa han.

Jeg fant ut etterhvert at jeg etter vel tre år ikke ville klare å få hjelp så lenge trygdekontoret ikke bakket meg opp, jeg har barn jeg må ta vare på og hjem. Regningene kommer vet du.

Så jeg resignerte og begynte et liv som skulle ligne på alle andres.

Har funnet ut at jeg har grei innlæringsevne, jeg er godt likt og klarer det meste bra.

Barna er særdeles harmoniske og trygge.

Men jeg føler som om at når jeg tok den avgjørelsen at jeg ikke fikk lov til å rede ut denne problematikken så la jeg igjen en del av meg selv i fortiden.

Det er liksom ikke følelser der lenger om det annet kjønn. Jeg har ingen lyst eller håp pr.i dag å finne meg noen å bli glad i, har liksom resignert og det er så trist for jeg er ennå ganske ung.

Jeg er flink til å prate, men jeg tror det vil koste mye å klare å prate om de direkte hendelsene, gjorde ikke det hos psykologen. Ikke på psykomotorisk heller.

Men jeg begynte å lære å kjenne på følesene mine og kroppen min, noe som gjorde at jeg sluttet å fryse...jeg frøs nemmelig alltid når jeg hadde lagt meg uansett hvor godt jeg hadde pakket meg inn.

Nå har det desverre gått tilbake igjen.

Jeg føler at jeg ikke kan fortsette dette livet jeg nå har påbegynt samtidig som jeg hengir meg til behandling...det er jo tøft og man trenger endel hvile. Det har jeg ingen mulighet til nå, ikke tid heller.

Det er derfor jeg har blitt redd for at dette blir en varig følelse hos meg. Det virker så tøft å klare å rydde opp i dette alene i en hektisk hverddag.

Håpet noen kunne gi meg et håp og kanskje noen ideer om hvordan jeg kan hjelpe meg selv. Barna mine har det toppers men selv tillater jeg meg ikke mange goder i livet liksom, og jeg burde jo egentlig fortjene det synes jeg. Og så hater jeg den personen jeg er når jeg har det vondt og bare er ute etter å såre liksom...det er jo fryktelig vondt det også, det å såre andre når en egentlig ikke vil det.

[Gjest Kald som is]

Psykomotorisk/kroppsorientert terapi. hvorfor ikke prøve å fortsette med dette? Hvor lenge gikk du?

Takk for svar. Se mitt svar til "tod".

[Gjest eval]

Jeg har nevnt boka nedenfor for noen dager siden. Vet ikke om du har sett den. Den er mer praktisk og realistisk enn noen annen selvhjelpsbok jeg har sett. Og nyttig ikke bare for overgrepsofre, for øvrig.

Koster ca 200 kroner på nettbokhandel.

Jeg hadde unnet deg så veldig en god terapeut, men det er kanskje tips å hente i boka? I alle fall mange historier om folk som selv har vært gjennom prosessen. Og veldig KONKRETE råd. Eget kapittel om parforhold bl.a. - som han også kan lese hvis du vil.

[Gjest tod]

Tusen takk for svar.

Ja, det er ikke lett.

Jeg har prøvd å gjøre som trygdekontoret har bedt om, gikk til psykologen i et års tid, det kostet meg over 10 000.-

Har også vært til utredning...ikke noen skumle diagnoser, depresjon, angst, dissosierer osv. Samarbeider bra men distansierer meg, viser noen "skader" etter overgrepene, dvs.motorisk ol.

Ble anbefalt psykomotorisk forde de mente jeg hadde problemer med å knytte meg og at isteden for å få tillit til en psykolog kunne jeg distansiere meg.

Gikk til pysioterapi en femten ganger, men da var det liksom ikke bra nok behandling for trygdekontoret og de kappet trygden min for tredje gang.

Behandleren min på sykomot. så at jeg var et tydelig overgrepsoffer, jeg tok imot at han kløp meg det hardeste han kunne bla.

Han var veldig overrasket over den rake holdningen min og sa at det tydet på en stor styrke. Hadde jeg ikke hatt den kunne jeg godt vært en aav de som bakket under sa han.

Jeg fant ut etterhvert at jeg etter vel tre år ikke ville klare å få hjelp så lenge trygdekontoret ikke bakket meg opp, jeg har barn jeg må ta vare på og hjem. Regningene kommer vet du.

Så jeg resignerte og begynte et liv som skulle ligne på alle andres.

Har funnet ut at jeg har grei innlæringsevne, jeg er godt likt og klarer det meste bra.

Barna er særdeles harmoniske og trygge.

Men jeg føler som om at når jeg tok den avgjørelsen at jeg ikke fikk lov til å rede ut denne problematikken så la jeg igjen en del av meg selv i fortiden.

Det er liksom ikke følelser der lenger om det annet kjønn. Jeg har ingen lyst eller håp pr.i dag å finne meg noen å bli glad i, har liksom resignert og det er så trist for jeg er ennå ganske ung.

Jeg er flink til å prate, men jeg tror det vil koste mye å klare å prate om de direkte hendelsene, gjorde ikke det hos psykologen. Ikke på psykomotorisk heller.

Men jeg begynte å lære å kjenne på følesene mine og kroppen min, noe som gjorde at jeg sluttet å fryse...jeg frøs nemmelig alltid når jeg hadde lagt meg uansett hvor godt jeg hadde pakket meg inn.

Nå har det desverre gått tilbake igjen.

Jeg føler at jeg ikke kan fortsette dette livet jeg nå har påbegynt samtidig som jeg hengir meg til behandling...det er jo tøft og man trenger endel hvile. Det har jeg ingen mulighet til nå, ikke tid heller.

Det er derfor jeg har blitt redd for at dette blir en varig følelse hos meg. Det virker så tøft å klare å rydde opp i dette alene i en hektisk hverddag.

Håpet noen kunne gi meg et håp og kanskje noen ideer om hvordan jeg kan hjelpe meg selv. Barna mine har det toppers men selv tillater jeg meg ikke mange goder i livet liksom, og jeg burde jo egentlig fortjene det synes jeg. Og så hater jeg den personen jeg er når jeg har det vondt og bare er ute etter å såre liksom...det er jo fryktelig vondt det også, det å såre andre når en egentlig ikke vil det.

Jeg kan lite om trygdesaker, men jeg syns det er en merkelig avgjørelse av trygdekontoret å kutte ut støtte til psykomotorisk behandling når du selv opplevde at det hjalp. Har trygdekontoret fått tilbakemelding om dette?

Som cathlin er inne på i innlegget under her driver noen psykologer med kroppsorientert terapi, kanskje det kunne være noe for deg? Hvis psykologen har driftsstøtte skal det ikke koste mer en ca. 1500 i året i egenandeler, hvis ikke det er en annen ordning når man er trygda?

Jeg er enig i at behandling paradoksalt nok ofte krever en del overskudd og tid. Likevel tror jeg det er verd å utsette seg for denne belastningen på sikt.

Når det gjelder selvhjelp så tror jeg alt som kan øke kroppsbevisstheten kan være bra, m.a.o yoga, meditasjon og kanskje også dans og kampsporter som judo og karate. Når det gjelder å åpne seg for andre, så tror jeg det beste er terapi der man er i en relasjon til en annen.

[Gjest kort_spm]

Kort spørsmål: Var du slik før ad, eller har det kommet etter medisinering?

[Gjest Kald som is]

Kort spørsmål: Var du slik før ad, eller har det kommet etter medisinering?

Jeg har vært "sterk" i mange år, kulden har kommet mer og mer etter som tiden har gått.

Det begynte for fullt for ca.fem år siden.

Har gått på medisiner ca.to år.