Hvordan skal jeg klare meg?

[Gjest husløs far?]

Jeg og min samboer flytter hvert til vårt. Vi har ett barn sammen som jeg skal ha ca 10 dager per mnd. Jeg ønsker å sitte igjen med leilighetn (det gjør ikke hun) ,men vet ikke om jeg klarer det. Har regnet på det og det vil akkuratt gå. Eller akkuratt ikke gå. Regner med at jeg må betale bidrag til min x, og da har jeg ingen mulighet til å sitte igjen med leiligheten. Må jeg flytte, eller får jeg hjelp/støtte til å betale barnebidrag?

[En_Mamma]

Ta kontakt med trygdekontoret og boligkontoret imorgen tidlig. De kan hjelpe.

[Kizza1365380506]

Hvorfor skal du bare se din datter 10 ddager i måneden det er jo urettferdig både for deg og for henne. Du må ikke gi deg på det. Vel nå er jo jeg full da men alikevel

[Gjest husløs far?]

Hvorfor skal du bare se din datter 10 ddager i måneden det er jo urettferdig både for deg og for henne. Du må ikke gi deg på det. Vel nå er jo jeg full da men alikevel

Fordi moren har henne resten av dagene!

[Kizza1365380506]

Fordi moren har henne resten av dagene!

Du må ikke finne deg i det. Det hadde ikke jeg. Min mann skulle jammen fått tatt halve ansvaret for våre unger om det hade gått så gale at vi måtte gå fra hverandre. Men jeg hadde satt som garanti at han måtte bodd i nærheten sånn at ungene ikke trengte bytte skole.

[Dorthe]

Du betaler jo etter økonomien. De nye reglene tar jo mest hensyn til bidragsyterne.

[Gjest skilt dame]

Du må ikke finne deg i det. Det hadde ikke jeg. Min mann skulle jammen fått tatt halve ansvaret for våre unger om det hade gått så gale at vi måtte gå fra hverandre. Men jeg hadde satt som garanti at han måtte bodd i nærheten sånn at ungene ikke trengte bytte skole.

"Min mann skulle jammen fått tatt halve ansvaret for våre unger om det hade gått så gale at vi måtte gå fra hverandre."

skriver du.

Det samme sa jeg for tre år siden, da var mitt yngste barn ett år. Vi har fire barn, de to yngste er å betrakte som attpåklatter. De kom til verden etter min manns sterke ønske. Selv følte jeg at jeg hverken hadde overskudd eller helse til å gå gravid. Men - kjærligheten til min mann kombinert med hans overtalelsesevner førte til de to yngste. To attpåklatter i løpet av tre år.

Vårt yngste barn var ett år da jeg oppdaget at min mann hadde hatt en på si i nesten ett år.

Min kjærelighet til han var fortsatt sterk, jeg var villig til å tilgi, glemme og gå videre. Men det var ikke han! Han ønsket skilsmisse.

Når det kom til fordeling av barna ønsket han ikke å ha barna noe utover normalt samvær, dvs. annenhver helg og en ettermiddag i uken. Jeg gråt og raste, jeg hadde aldri hatt noe ønske om å bli alenemor. Jeg kunne ikke se for meg hvordan jeg skulle klare meg alene med to små på ett og tre år.

Mine bønner hjalp ikke, han ville ikke ha barna mer enn normalt samvær. Mitt valg da var å ha de selv eller overlate de til andre. Selvfølgelig ble de hos meg.

Det jeg vil med denne lange historien er å si at det er lett å slenge ut slike påstander, det har jeg erfart. Men det er ikke alltid ting går slik som vi tror.

[Kizza1365380506]

"Min mann skulle jammen fått tatt halve ansvaret for våre unger om det hade gått så gale at vi måtte gå fra hverandre."

skriver du.

Det samme sa jeg for tre år siden, da var mitt yngste barn ett år. Vi har fire barn, de to yngste er å betrakte som attpåklatter. De kom til verden etter min manns sterke ønske. Selv følte jeg at jeg hverken hadde overskudd eller helse til å gå gravid. Men - kjærligheten til min mann kombinert med hans overtalelsesevner førte til de to yngste. To attpåklatter i løpet av tre år.

Vårt yngste barn var ett år da jeg oppdaget at min mann hadde hatt en på si i nesten ett år.

Min kjærelighet til han var fortsatt sterk, jeg var villig til å tilgi, glemme og gå videre. Men det var ikke han! Han ønsket skilsmisse.

Når det kom til fordeling av barna ønsket han ikke å ha barna noe utover normalt samvær, dvs. annenhver helg og en ettermiddag i uken. Jeg gråt og raste, jeg hadde aldri hatt noe ønske om å bli alenemor. Jeg kunne ikke se for meg hvordan jeg skulle klare meg alene med to små på ett og tre år.

Mine bønner hjalp ikke, han ville ikke ha barna mer enn normalt samvær. Mitt valg da var å ha de selv eller overlate de til andre. Selvfølgelig ble de hos meg.

Det jeg vil med denne lange historien er å si at det er lett å slenge ut slike påstander, det har jeg erfart. Men det er ikke alltid ting går slik som vi tror.

Ja det er lett å slenge ut slike kommentarer, ingen vet det bedre enn meg. Jeg mente det ikke slik det hørtes men blir bare så eitrane galen. Mannfolk slipper så lett fra det og de som vil ta ansvar må virkelig jobbe for å få det. Å sitte igjen med fire barn er jo kjempetøft.

Nei tøff i kjeften kan man alltid være, når det kommer til syvende og sist vet en egentlig ikke hva som skjer. )

Mvh