en byrde for alle

[Gjest selvmordskanidaten]

Nå har jeg vært utskrevet siden torsdag og det har vært litt vanskelig skal jeg være ærlig. Jeg har ringt moren min mye og vært sterkt plaget av suicidale tanker. I dag fikk jeg passet mitt påskrekvet! moren min ba meg dra til helvete! Og nå er bare de selvmordstankene enda sterkere. Hva er vitsen med å leve om ikke engang familien min bryr seg om meg?

jeg føler bare at jeg er en byrde for alle og at jeg skaper masse problemer.

jeg føler at jeg ikkke har noe positivt å gi! før hadde jeg perioder hvor jeg kunne være i godt humør mens nå er jeg bare konstant nedstemt hele tiden. Begynte på tegretol for et par uker siden men føler det hjelper lite.

hvorfor skal de tvinge meg til å være innlagt når jeg ikke vil? vil de bare bli kvitt meg

[Kizza1365380506]

Stakkars liten, du skulle bodd hos megpdu! Din mor må jo ha kjempebroblemer selv som kan avskrive deg på den måten. Hvordan kan en mor få seg til å gjøre det. Nei jeg skjønner meg ikke på sånt.

Klem fra

[Gjest moremo]

Du må prøve å holde ut. Ting vil endre seg etter hvert.

Om mora di, så er hun kanskje så ute av seg av bekymring for deg at hun mister besinnelsen og sier sånne ting.

Har sjøl ei datter som har vært suicidal. Det hendte jeg ønsket henne død fordi jeg var så redd hele tida, og angsten for at hun virkelig skulle ta livet av deg nesten var uutholdelig.

Selvfølgelig ønsket jeg ikke at hun skulle dø. Jeg er jo uendelig glad i henne! Men at alt var så uforutsigbart var grusomt.

Nå er datteren min over den perioden du befinner deg i. Hun har livslyst og ønsker å få noe ut av livet.

Gjett om jeg er glad for det!

Så tro ikke at mora di eller andre vil bli kvitt deg.

Du er en verdifull person. Stå på og kjemp deg gjennom depresjonen. Det fins en vei ut for deg, også.

Stor støtteklem fra meg!

[Gjest selvmordskanidaten]

Du må prøve å holde ut. Ting vil endre seg etter hvert.

Om mora di, så er hun kanskje så ute av seg av bekymring for deg at hun mister besinnelsen og sier sånne ting.

Har sjøl ei datter som har vært suicidal. Det hendte jeg ønsket henne død fordi jeg var så redd hele tida, og angsten for at hun virkelig skulle ta livet av deg nesten var uutholdelig.

Selvfølgelig ønsket jeg ikke at hun skulle dø. Jeg er jo uendelig glad i henne! Men at alt var så uforutsigbart var grusomt.

Nå er datteren min over den perioden du befinner deg i. Hun har livslyst og ønsker å få noe ut av livet.

Gjett om jeg er glad for det!

Så tro ikke at mora di eller andre vil bli kvitt deg.

Du er en verdifull person. Stå på og kjemp deg gjennom depresjonen. Det fins en vei ut for deg, også.

Stor støtteklem fra meg!

tusen takk for fint svar til dere begge , kanskje spessielt moremo. Jeg har foresten skværet opp med moren min nå. Jeg snakket med henne i telefonen og hun sa hun mistet besinnelsen og at hun var glad i meg. Noe jeg vel egentlig viste fra før. Så jeg skjønner den tankegangen om at de er glad i meg veldig godt og at de vil jeg skal leve. Men de vil jeg skal leve og være frisk og det er noe jeg ikke vet om jeg greier akkurat nå. Så sånn jeg føler det er vel spessielt at jeg påfører de store plager og smerter og det gjør meg forferdelig vondt og bare legger flere steiner opp på vekten for selvmord. Jeg får så utrolig dårlig samvittighet at jeg tenker det beste er at jeg hadde blitt borte for ALLE , så hadde famililen min sluppet å være redde lengre..

men så har jeg dagene hvor jeg tror dette kan gå bra også da , dagene hvor jeg er optimistisk og ikke alt er svart så noen dager vil jeg ihvertfall leve.

Men jeg antar at om jeg blir frisk vil det ta tid ( akkurat nå er selvmord løsningen) og vil moren min etter enda flere kriser og akuttinnleggelser forsatt synes det er verdt det. Kanskje hun da ønsker at å ha en noenlunde frisk datter i 30 årene er ikke verdt alt strevet og at hun heller ønsker jeg døde ved overdosen da jeg var 23.

Jeg kan ikke bare snu på en knapp å bestemme meg for at jeg skal aldri ta selvmord mer. Selv uvillig legger jeg planer og jeg klarer ikke å plustselig ikke være suicidal. Jeg husker hvordan det var og være deprimert , da orket man og hadde ikke energi til noe. Når jeg ble suicidal fikk jeg energi i tonnevis til å spare ,samle opp piller , gå til leger å få resepter. Bestemme dager

hva kommer til å skje etter denne perioden , tar jeg livet mitt og dør ellervil jeg bli deprimert igjen eller vil jeg faktisk bli i godt humør igjen. Den tidlige sosiale glade jenta jeg var.

Kanskje moremo som har hatt en jente som har hatt liknende problemer kan svare

[Gjest moremo]

tusen takk for fint svar til dere begge , kanskje spessielt moremo. Jeg har foresten skværet opp med moren min nå. Jeg snakket med henne i telefonen og hun sa hun mistet besinnelsen og at hun var glad i meg. Noe jeg vel egentlig viste fra før. Så jeg skjønner den tankegangen om at de er glad i meg veldig godt og at de vil jeg skal leve. Men de vil jeg skal leve og være frisk og det er noe jeg ikke vet om jeg greier akkurat nå. Så sånn jeg føler det er vel spessielt at jeg påfører de store plager og smerter og det gjør meg forferdelig vondt og bare legger flere steiner opp på vekten for selvmord. Jeg får så utrolig dårlig samvittighet at jeg tenker det beste er at jeg hadde blitt borte for ALLE , så hadde famililen min sluppet å være redde lengre..

men så har jeg dagene hvor jeg tror dette kan gå bra også da , dagene hvor jeg er optimistisk og ikke alt er svart så noen dager vil jeg ihvertfall leve.

Men jeg antar at om jeg blir frisk vil det ta tid ( akkurat nå er selvmord løsningen) og vil moren min etter enda flere kriser og akuttinnleggelser forsatt synes det er verdt det. Kanskje hun da ønsker at å ha en noenlunde frisk datter i 30 årene er ikke verdt alt strevet og at hun heller ønsker jeg døde ved overdosen da jeg var 23.

Jeg kan ikke bare snu på en knapp å bestemme meg for at jeg skal aldri ta selvmord mer. Selv uvillig legger jeg planer og jeg klarer ikke å plustselig ikke være suicidal. Jeg husker hvordan det var og være deprimert , da orket man og hadde ikke energi til noe. Når jeg ble suicidal fikk jeg energi i tonnevis til å spare ,samle opp piller , gå til leger å få resepter. Bestemme dager

hva kommer til å skje etter denne perioden , tar jeg livet mitt og dør ellervil jeg bli deprimert igjen eller vil jeg faktisk bli i godt humør igjen. Den tidlige sosiale glade jenta jeg var.

Kanskje moremo som har hatt en jente som har hatt liknende problemer kan svare

Skal prøve å svare, men vet ikke om det vil hjelpe meg.

Datra mi var en gang der du er nå. Da var hun på din alder. Nå har hun passert 30 år.

Å se henne "frisk" (hun har fremdeles nedturer), og å høre henne planlegge framtida, er vært all bekymring vi har hatt disse årene.

Det har tatt henne lang tid å komme dit hun er nå. Det har vært turbulent, særlig for henne, men også for resten av familien. Desto større er gleden nå når vi ser en klar bedring. Broren hennes syns det har vært utrolig godt "å få tilbake" søstra sin. Mi datter var som deg, ei sosial, utadvendt jente, til sykdommen endret henne. Nå er den sosiale, utadvendte jenta tilbake. Hun har dessuten en livserfaring som gjør henne til en ressursperson i mange sammenhenger.

Det kan ta lang tid å bli frisk. Det er hardt arbeid, også, særlig for deg. Du må sannsynligvis gå i terapi der du må endre tankemønster, finne andre måter å reagere på når du blir deprimert enn å skade deg/prøve å ta livet av deg.

Prøv å hak deg fast i de gode dagene som en start. For de fins, og du vet de dukker opp etter hvert.

Gled deg over at mora di er glad i deg.

Bestem deg for at du vil leve for å se hva livet har i bakhand for deg. Vær litt nysgjerrig når det gjelder framtida.

Benytt deg av all hjelp du kan få!

Husk at du skal leve for din egen del, Men det skader ikke samtidig at en tar litt hensyn til andre, også.

Ønsker deg virkelig alt godt i framtida.

Du høres så ok ut!