svar til en seksåring....

[grotskij]

Er det noen som har "gode svar" til fettere og kusiner og andre barn i omgangskretsen om hvorfor "lillegull" ikke er hos biologisk mor. Har gitt halvgode svar til nå. Men kunne tenke meg noen alternativer....Barna spør jo ofte om biologisk mor er død osv fordi det er den naturligste forklaring for dem. Vårt lillegull er så liten enda at vi ikke har tenkt så veldig mye på hvilket "standard svar" vi skal gi til barna i omgangskretsen enda.....

Er veldig takknemlig for gode råd her....

[Troya1365380348]

Hei

Skjønner problemet. Vi har en treåring som begynner å spørre. Men generelt råd er vel alltid å være ærlig. Hvis man ikke vet, så sier man det, eller hvis man vet så lager man en versjon av dette som er tilpasset barnets alder.

Dette var veldig generelt, men jeg tror ærlighet er det viktigste.

Ha en fin dag.

[Gjest minst mulig]

Det høres kanskje rart ut, men jeg ville valgt å ikke gi noen opplysninger når de spør. Dersom noen barn spør om mine barns biologiske foreldre/bakgrunn etc. sier jeg at det er noe som barna mine skal få vite først. Ingen andre har noe med det mener jeg.

Jeg tenker på at det ikke er særlig kjekt for barna våre å få vite at biol. foreldre er døde f. eks. fra andre unger. Det vi vet skal de få vite av oss først.

[Gjest harppo]

Jeg ville nok kanskje sagt at foreldrene var døde. Selv om de ikke er det. Så heller fortalt sannheten til mitt eget barn når h*n ble gammel nok til å forstå.

Dette fordi død er så "greit" å forholde seg til. Da er det åpenbart hvorfor barnet ikke kunne bo hos bio-foreldrene. Hvis de lever - så blir det vanskelig å forklare enkelt og greit hvorfor de ikke kunne eller ville ha barnet sitt hos seg. Kan lett lede til "tenk at mammaen ikke ville ha h*n" - som igjen kan lede tanker til "tenk om mamma ikke vil ha meg og sender meg til et annet land", eller "tenk om tante ikke vil ha h*n lengre - hvem skal h*n bo hos da".

Også ting som at bio-foreldrene "er borte", man "ikke hvet hvor de er" osv, kan få et barn til å tenke at "stakkars mammaen og pappaen de leter kanskje etter barnet sitt".

Derfor ville jeg valgt å fortelle at de var døde.

[Gjest kimchi]

Jeg kjenner dilemmaet. Ikke skal man avvise barn som spør, og ikke skal man gi for mye personlige opplysninger. Jeg pleier å svare litt svevende at den damen som vår datter lå i magen til var så ung og hadde ingen mann, og så ville hun at jenta vår skulle komme til en familie med både mamma og pappa slik at hun skulle få det godt. Så nå er jeg den ordentlige mammaen til vår datter.

Dette er ikke feil, men det er heller ikke å utlevere barnet vårt.

[zeta]

Vi har selv en gutt på 3 år, så vi har ikke fått så mange spørsmål enda. Jeg hadde nok ikke fortalt hvorfor gutten vår ikke kan være hos sine biologiske foreldre, men svart generelt på hvorfor enkelte barn ikke kan være hos sine biologiske foreldre. Som f.eks at de er døde, at de ikke har penger nok til å brødfø flere barn, sykdom osv.

Jeg ville ikke sagt noe som kunne ha utlevert gutten min. Han skal få høre sin bakgrunn først. Ikke av andre i familien, ikke venner og ikke av andre barn.

[Lisette]

Hei,

Det finnes neppe noe standardsvar, vi voksne er forskjellige, - og det er barn også.

Da vi var kommet hjem med vår datter (Hun var da 15 mnd) var det naturlig nok barn i 'gaten' som stusset over dette; Hjem fra Kina med en baby...?

En av guttene (8 år) i vår 'gate' spurte; 'Hvor lenge skal hun være hos dere?' Jeg hadde da forklart at vi var hennes foreldre. men - han 'stusset' vel over dette da :0) Jeg fikk øyenkontakt med gutten, og forklarte at vår datter hadde ikke noen foreldre i Kina, og hun trengte nye foreldre, og at vi var veldig glade og stolte over å ha fått lov til å bli valgt ut til å være de nye foreldrene. Jeg sa også at vår datter skulle få bo hos oss for bestandig! Han så litt undrende ut og skeptisk, men da fortalte jeg han at han ikke skulle være med på liknende opplevelse, fordi han hadde jo foreldrene sine som han bodde hos og som var veldig glade i han :0) Vi 'konkluderte' med at alle barn fortjener og bør få lov til å ha foreldre de kan bo hos og som er veldig glade i barna sine :0) Jeg stillte han noen spørsmål underveis, men husker ikke eksakt, - men det kan være lurt å stille barn spørsmål om hva de tror, hvordan de oppfatter det, - enklere å fortelle da. Blir mer alderstilpasset.

Om det er den 'beste' måten å forklare på må andre vurdere, men det er uansett viktig å forklare det på 'sin' måte, noe du kan stå inn for, - men det er slettes ikke nødvendig å fortelle så veldig mye heller. Da er det greit å kunne stille spørsmål tilbake til de som spør, - og forklare, gjerne enkelt, utifra det.

Mvh

[ahg]

Jeg ville nok kanskje sagt at foreldrene var døde. Selv om de ikke er det. Så heller fortalt sannheten til mitt eget barn når h*n ble gammel nok til å forstå.

Dette fordi død er så "greit" å forholde seg til. Da er det åpenbart hvorfor barnet ikke kunne bo hos bio-foreldrene. Hvis de lever - så blir det vanskelig å forklare enkelt og greit hvorfor de ikke kunne eller ville ha barnet sitt hos seg. Kan lett lede til "tenk at mammaen ikke ville ha h*n" - som igjen kan lede tanker til "tenk om mamma ikke vil ha meg og sender meg til et annet land", eller "tenk om tante ikke vil ha h*n lengre - hvem skal h*n bo hos da".

Også ting som at bio-foreldrene "er borte", man "ikke hvet hvor de er" osv, kan få et barn til å tenke at "stakkars mammaen og pappaen de leter kanskje etter barnet sitt".

Derfor ville jeg valgt å fortelle at de var døde.

Jeg er ikke helt enig.

Det å være død er greit å forholde seg til, og likevel tror jeg det er uheldig hvis det ikke er sant.

Barn snakker med hverandre, og jeg forestiller meg følgende. De forteller til kamerater: 'Vet du hva, den ordentlige mammaen og pappaen til Xxx er DØD.' Det med å være død har dramatikk i seg, og derfor tror jeg det er noe barn lett vil snakke om.

Og så forteller de det kanskje direkte tilbake til Xxx i tillegg: 'Den ordentlige mammaen og pappaen din er død.'

Dermed spres det et usant rykte blant barna, som Xxx møter igjen senere.

Slik tenker jeg.

[Gjest ChiengMai]

Vi har selv en gutt på 3 år, så vi har ikke fått så mange spørsmål enda. Jeg hadde nok ikke fortalt hvorfor gutten vår ikke kan være hos sine biologiske foreldre, men svart generelt på hvorfor enkelte barn ikke kan være hos sine biologiske foreldre. Som f.eks at de er døde, at de ikke har penger nok til å brødfø flere barn, sykdom osv.

Jeg ville ikke sagt noe som kunne ha utlevert gutten min. Han skal få høre sin bakgrunn først. Ikke av andre i familien, ikke venner og ikke av andre barn.

Jeg ville nok også valgt en enkel, generell variant hvor jeg på en ukomplisert måte forklarte hvorfor det i enkelte land er vanskelig for noen å ta seg av barna sine. Hvis jeg fikk mer inngående spørsmål om akkurat mine gutter ville jeg nok sagt at man i mange tilfeller ikke helt vet 100% sikkert.

[ahg]

Skulle ønske jeg hadde noen gode svar selv. Har grunnet fælt på dette, uten at jeg synes jeg har funnet noe endelig svar.

Heller i retning av det flere andre nevner: Forsøke å gjøre det enkelt og generelt (og samtidig sant!), og spørre barna hva de selv tenker slik at det blir en dialog. Synes det var fint den måten Lisette gjorde det på.

En ting jeg er veldig opptatt av, er at andre barn ikke skal få inntrykk av at bio-foreldrene ikke ville ha barnet sitt. For det må jo bety at barnet ikke var bra nok for dem på en eller annen måte.

Jeg har ikke fått 'nærgående' spørsmål fra barn om akkurat dette ennå, men gjør jeg det, vil jeg kanskje si at magemammaen/pappaen ikke hadde mulighet for å beholde barnet sitt, og fordi de var glad i barnet, ønsket de at barnet skulle få nye foreldre som ville være ordentlig mamma og pappa for det. Og det ville vi veldig gjerne, for Xxx var akkurat det barnet vi ønsket oss. --- Noe sånt.

[Gjest nsa]

De få gangene barna i barnehagen har spurt, så har jeg sakt at hun ikke hadde noen mamma og pappa i Korea som kunne passe på henne, og at vi derfor ble mamman og pappan hennes.

Når barna spør HVORFOR de ikke kunne passe henne, så sier jeg at det vet vi ikke....

En liten hvit løgn, men barna godtar det svaret de får.

[u100071607]

Hei

Skjønner problemet. Vi har en treåring som begynner å spørre. Men generelt råd er vel alltid å være ærlig. Hvis man ikke vet, så sier man det, eller hvis man vet så lager man en versjon av dette som er tilpasset barnets alder.

Dette var veldig generelt, men jeg tror ærlighet er det viktigste.

Ha en fin dag.

Jeg tror også at det er viktig å være ærlig og at svaret tilpasses alderen til dem som spør. Når vår datter (3 år) er tilstede, forsøker jeg allikevel først og fremst å ivareta henne. Jeg tar temaet opp igjen senere når vi er alene. Jeg har inntrykket av at barn selv under 2 år har ørene på stilk og får med seg mye mer enn det vi tror...

[Gjest hilsen en adoptant]

Jeg lurer på det samme. Hva skal vi svare, vi som har barn fra Kina? Der vet vi jo ingen ting om vårt barns bakgrunn. Vi vet bare endel generelle ting om hvorfor disse barna settes ut.

Men skal vi begynne å forklare ettbarns-politikken for en 3-4-5-6 åring?? Eller hva skal vi si?

[ahg]

Jeg lurer på det samme. Hva skal vi svare, vi som har barn fra Kina? Der vet vi jo ingen ting om vårt barns bakgrunn. Vi vet bare endel generelle ting om hvorfor disse barna settes ut.

Men skal vi begynne å forklare ettbarns-politikken for en 3-4-5-6 åring?? Eller hva skal vi si?

Jeg har forklart ettbarnspolitikken på en enkel måte til min seksåring, omtrent slik: I Kina er det så veldig mange mennesker, så der har mammaene og pappaene bare lov til å ha ett barn. Spesielt de som har bondegård, trenger en gutt, for det er bare gutter som får lov til å passe bondegården når de blir store. Sånn var det her i Norge før i tiden også, men ikke nå lenger. Hvis noen i Kina har et barn fra før og får et barn til, så kan de ikke ha det yngste barnet, for det er bare lov til å ha ett barn. De barna som trenger ny mamma og pappa - og de er jenter nesten alle sammen, kan få en mamma og pappa som bor i et annet land der det er lov til å ha så mange barn man vil. Det kan vi heldigvis her i Norge. Og du kan tro vi er glad for at vi kunne få deg og lillesøster, for det var akkurat dere vi ønsket oss.

Slik snakker hun om det selv nå: 'De som har bondegård, må ha en gutt. Da kan jentene få ny mamma og pappa.'

Jeg har også sagt at det sikkert var veldig trist for magemammaen og magepappaen at de måtte gi henne fra seg - ei slik nydelig lita jente. Hun har ikke spurt noe mer om det foreløpig.

Ja, det er ikke så lett å vite når og hvordan man skal si ting. Vi må bare prøve oss fram. Jeg tror på å gjøre det enkelt og alderstilpasset, og ikke for komplisert følelsesmessig. I tillegg tror jeg at hvis vi foreldre kan være så avslappet som mulig i tonen når vi snakker om det, så slapper barna av også. Jeg er dessuten veldig opptatt av at døtrene mine ikke skal få en opplevelse av å være stakkarslige ofre for en ettbarnspolitikk. Jeg legger alltid vekt på hvor flotte de er, og hvor glad jeg er for å få være mammaen deres.

[ahg]

Jeg lurer på det samme. Hva skal vi svare, vi som har barn fra Kina? Der vet vi jo ingen ting om vårt barns bakgrunn. Vi vet bare endel generelle ting om hvorfor disse barna settes ut.

Men skal vi begynne å forklare ettbarns-politikken for en 3-4-5-6 åring?? Eller hva skal vi si?

(Svarte på dette tidligere i dag, men svaret mitt har av en eller annen grunn flyttet seg ned i en annen tråd sammen med noen av de andre innleggene i denne tråden. Legger det derfor inn en gang til.)

Jeg har forklart ettbarnspolitikken på en enkel måte til min seksåring, omtrent slik: I Kina er det så veldig mange mennesker, så der har mammaene og pappaene bare lov til å ha ett barn. Spesielt de som har bondegård, trenger en gutt, for det er bare gutter som får lov til å passe bondegården når de blir store. Sånn var det her i Norge før i tiden også, men ikke nå lenger. Hvis noen i Kina har et barn fra før og får et barn til, så kan de ikke ha det yngste barnet, for det er bare lov til å ha ett barn. De barna som trenger ny mamma og pappa - og de er jenter nesten alle sammen, kan få en mamma og pappa som bor i et annet land der det er lov til å ha så mange barn man vil. Det kan vi heldigvis her i Norge. Og du kan tro vi er glad for at vi kunne få deg og lillesøster, for det var akkurat dere vi ønsket oss.

Slik snakker hun om det selv nå: 'De som har bondegård, må ha en gutt. Da kan jentene få ny mamma og pappa.'

Jeg har også sagt at det sikkert var veldig trist for magemammaen og magepappaen at de måtte gi henne fra seg - ei slik nydelig lita jente. Hun har ikke spurt noe mer om det foreløpig.

Ja, det er ikke så lett å vite når og hvordan man skal si ting. Vi må bare prøve oss fram. Jeg tror på å gjøre det enkelt og alderstilpasset, og ikke for komplisert følelsesmessig. I tillegg tror jeg at hvis vi foreldre kan være så avslappet som mulig i tonen når vi snakker om det, så slapper barna av også. Jeg er dessuten veldig opptatt av at døtrene mine ikke skal få en opplevelse av å være stakkarslige ofre for en ettbarnspolitikk. Jeg legger alltid vekt på hvor flotte de er, og hvor glad jeg er for å få være mammaen deres.

[ahg]

(Svarte på dette tidligere i dag, men svaret mitt har av en eller annen grunn flyttet seg ned i en annen tråd sammen med noen av de andre innleggene i denne tråden. Legger det derfor inn en gang til.)

Jeg har forklart ettbarnspolitikken på en enkel måte til min seksåring, omtrent slik: I Kina er det så veldig mange mennesker, så der har mammaene og pappaene bare lov til å ha ett barn. Spesielt de som har bondegård, trenger en gutt, for det er bare gutter som får lov til å passe bondegården når de blir store. Sånn var det her i Norge før i tiden også, men ikke nå lenger. Hvis noen i Kina har et barn fra før og får et barn til, så kan de ikke ha det yngste barnet, for det er bare lov til å ha ett barn. De barna som trenger ny mamma og pappa - og de er jenter nesten alle sammen, kan få en mamma og pappa som bor i et annet land der det er lov til å ha så mange barn man vil. Det kan vi heldigvis her i Norge. Og du kan tro vi er glad for at vi kunne få deg og lillesøster, for det var akkurat dere vi ønsket oss.

Slik snakker hun om det selv nå: 'De som har bondegård, må ha en gutt. Da kan jentene få ny mamma og pappa.'

Jeg har også sagt at det sikkert var veldig trist for magemammaen og magepappaen at de måtte gi henne fra seg - ei slik nydelig lita jente. Hun har ikke spurt noe mer om det foreløpig.

Ja, det er ikke så lett å vite når og hvordan man skal si ting. Vi må bare prøve oss fram. Jeg tror på å gjøre det enkelt og alderstilpasset, og ikke for komplisert følelsesmessig. I tillegg tror jeg at hvis vi foreldre kan være så avslappet som mulig i tonen når vi snakker om det, så slapper barna av også. Jeg er dessuten veldig opptatt av at døtrene mine ikke skal få en opplevelse av å være stakkarslige ofre for en ettbarnspolitikk. Jeg legger alltid vekt på hvor flotte de er, og hvor glad jeg er for å få være mammaen deres.

Kan virke som databasen driver og omorganiserer seg litt :-)