Vet ikke opp eller ned nå

[Gjest Petruccinella]

Det sies at behandling kan gjøre en verre i starten, men hva gjør man når man ender på legevakta for å sy sammen skader man har påført seg fordi man ble så ute av seg etter timen?? Finne altærnative mestringsstrategier er vel svaret, men det virker ikke som psykiateren min vet så mye om slike problemer.

Han er en veldig imøtekommende og grei mann, men likevel er jeg livredd hele fyren. Klarer ikke å unngå å få følelsen av at tankene mine blir "manipulert" med, og det gjør meg jo lite mottagelig for terapi. Egentlig vil jeg ha hjelp, ønsker ikke gå rundt med kroppen full av arr og sting til stadighet. På den annen side virker det alt for tøft for meg, føler meg for svak. Skal så lite til for å vippe meg over. Er temmelig ustabil om dagen. Bruker veldig mye energi på å undertrykke den depressive delen av meg - noe som sliter meg så jeg enkelte dager bare MÅ sove og sove. For tiden sover jeg til vanlig ikke godt om natta. Har stygge mareritt, våkner mange ganger. Imovane virker ikke...

Som resultat av det som skjedde i går, ble psykiateren min kontaktet og jeg framskyndet neste time slik at jeg skal dit i morgen. Jeg vet ikke om jeg fikser det. Samtidig vet jeg jo at jeg må ha hjelp. De rundt meg er så bekymra om dagen at jeg får ekstra vondt, føler meg enda mer håpløs fordi jeg påfører dem det. Men hva er poenget med terapi en selv følre seg ute av stand til å gjennomgå? Hva er poenget med terapi når det blir for de rundt meg sin skyld?

Virker så absurd på meg!